OVERLEGEN 3-2016 14 Denne artikkelen er basert på funn fra min egen doktorgradsavhandling om ledelse i spesialisthelsetjenesten (1), hvor målet var få en bedre forståelse av klinikeres motivasjon for og opplevelse av lederrollen, samt hvordan de utøver ledelse. Avhandlingen er basert på intervjuer og observasjoner av 30 avdelings- og seksjonsledere i to norske helseforetak (medisinsk og kirurgisk klinikk). Lederne hadde primært lege- og sykepleiebakgrunn. Jeg baserer meg i denne artikkelen på funnene som omhandlet legene. Opplevelsen av å bli leder Flere av legelederne i studien hadde opprinnelig ikke sett for seg at de skulle bli ledere. Veien inn i ledelse var kjennetegnet av tilfeldigheter og ulike former for press, for eksempel gjennom forventninger om at det nå var blitt vedkommende sin tur. Denne inngangsporten til lederrollen førte til at legene var lite forberedt på arbeidsoppgavene og utfordringene som ventet dem. De måtte tilegne seg ny kunnskap og ferdigheter, blant annet om personalhåndtering, ledelse og krav til arbeidsmiljøet, samtidig som de forsøkte seg fram i den nye rollen. Tilværelsen som leder var preget av et stort arbeidspress og en opplevelse av manglende administrativ støtte. Lederrollen opplevdes som mer håndterbar for lederne som hadde lyktes med å delegere arbeidsoppgaver, men delegering var utfordrende på grunn av usikkerhet knyttet til hvilke oppgaver som kunne overlates til andre og hvor mye lederne burde ta tak i selv. Lederne trakk også fram at rollen til tider kunne oppleves som ensom, med liten sosial støtte. Utvikling av lederidentitet Ledere som identifiserte seg med rollen opplevde at de var trygge og kompetente som ledere, og at de hadde mulighet til å påvirke beslutninger. De hadde også mulighet til å utveksle erfaringer med andre ledere. Ledere som i liten grad identifiserte seg med lederrollen beskrev en større grad av autonomi, kompetanse og sosial tilhørighet i rollen som fagperson, og omtalte seg selv primært som kliniker eller akademiker. Dette er viktige funn sett i lys av teorier om motivasjon og identitet. I psykologisk litteratur omtales kompetanse, autonomi og sosial støtte ofte som psykologiske behov (2). Disse behovene har i flere studier blitt relatert til en rekke aspekter knyttet til jobbmotivasjon, som blant annet jobbtilfredshet og utbrenthet, avhengig av om personen får oppfylt behovene sine på arbeidsplassen. Teorien tilsier at individer søker seg til aktiviteter som bidrar til at disse behovene oppfylles, og søker seg bort fra aktiviteter som står i veien for dette. Leger vil altså kunne identifisere seg med roller som oppfyller behovene for autonomi, kompetanse og sosial støtte, og søke seg bort fra andre roller. Identifisering med lederrollen ser ut til å kunne påvirke motivasjonen til å utvikle seg som leder, for eksempel gjennom å søke nye utfordringer og tilegne seg ny kunnskap og ferdigheter (3). Hvis leger mistrives i lederrollen, er det mindre trolig at de vil legge inn innsatsen som kreves for å utvikle seg som leder. Gjør det vondt for leger å bli ledere? Av Ivan Spehar, Postdoktor, Avdeling for helseledelse og helseøkonomi, Universitetet i Oslo Det har vært økt oppmerksomhet rundt rekruttering av leger til lederstillinger i helsevesenet. Begrensede økonomiske rammer, økende forventninger til kvalitet, og endringer i demografi og sykdomsbilde stiller krav til både ledelsesfaglig og medisinskfaglig kompetanse. Det har derimot vært lite kunnskap om legers motivasjon for lederrollen og hvordan de opplever og utøver denne rollen. ››
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy