Overlegen nr. 3 - 2016

OVERLEGEN 3-2016 20 ›› Hva er en lege? Legeyrket blir av sosiologer beskrevet som kroneksemplet på en profesjon. Legene har en lang og svært yrkesrettet utdannelse, de har stor grad av profesjonell autonomi, de har sitt eget laug og mye styring av egen yrkesutforming – alt dette gitt av samfunnet som oppgave for å kunne ivareta den enkelte samfunnsborgers helse. Profesjon kommer av det latinske ordet «professio» som betyr «jeg erklærer meg villig til å hjelpe», og profesjonalitet er avledet fra «professus» som var en offentlig bekjennelse av en tro eller tilhørighet til en religiøs orden(1). Dette bringer tanken mer i retning av et kall enn et vanlig yrke. Allerede i studietiden ble vi innprentet plikten til å hjelpe ved akutt alvorlig sykdom – langt utover vanlig arbeidstid. Yrket ble også sett på mer som en livsstil enn et yrke. Jeg har kunnskap om – og underviser om legeprofesjonen i medisinske atferdsfag, men kan ikke fri meg fra min erfaring som lege, overlege, avdelingsoverlege og ikke minst behandling av mange lege-pasienter i min spesialistpraksis i psykiatri de siste 20 år. Selv om vaktordninger for unge leger er endret fra 3-4 delt da jeg var ung på 1980-tallet til 8-12 delt for dagens unge leger, henger det mye igjen av William Oslers ord fra ca 1890: «You are in this profession as a calling, not a business». Og pasientarbeidet har alltid vært det som er høyest prioritert for leger (2). Administrasjon blir ofte sett på som kjedelig, men nødvendig ekstraarbeid. Faktisk er det å slippe så mye papirarbeid en viktig motivasjonsfaktor for å velge en spesialitet som anestesi. Det er det å gjøre en forskjell for den enkelte pasient som teller mest viser studier av legers prioriteringer, både som klinikere og ledere (2;3). Derfor var det nok flere enn meg som stusset i Store auditorium på Rikshospitalet da helseminister Høie i Sykehustalen 2016 proklamerte at det nå endelig skulle bli en helsetjeneste med «pasienten i sentrum», nærmest en insinuasjon ovenfor leger og sykepleiere som har strukket seg langt i jobbene sine, nettopp av hensyn til pasientene! Hva er en leder? En leder i helsevesenet må nødvendigvis ha et annet hovedfokus – på organisasjon, på de ansatte og på budsjettet. Organisatorisk kompetanse blir en nødvendighet ved siden av rent klinisk kompetanse (4). Dessuten må en forholde seg til nyere styringsformer. Det ble innført enhetlig ledelse i 2001, dermed forsvant den to-delte ledelsen, med både sykepleie- og lege-ledere. «New public management» ble introdusert, og hadde tilsynelatende gode intensjoner som profesjonalisering av lederen og profesjonsnøytral ledelse, indirekte styring og kontroll ved blant annet prestasjonsbasert belønning av sykehusene, fokus på kvalitet, og bruker- og borgerfokus. Men hovedfokus ble likevel budsjettstyring og ressursmangel i det offentlige helsevesenet, og den sosialiseringen som foregår i lederrollen er styrt av andre normer og forventninger enn den internaliserte lege-­ rollen, med den individuelle pasient i sentrum. Selv om lege-ledere var mer opptatt av det kliniske enn sykepleier- ledere som var opptatt av «management»(3), er det belegg for å hevde at de begge kan «administrere seg vekk fra pasientene». Noen vil hevde med hensikt – at de er slitne av pasientarbeidet, og ønsker en annen arena enn krevende klinisk arbeid. Ledelse kan til og med tenkes som alternativ karriere til en medisinsk faglig. Flere av de mest profilerte lege-lederne i dag har ikke noen spesielt imponerende publiseringsliste å vise til i Pubmed! Hva kan dette føre til? Sosiologien opererer med to hovedperspektiv som forklaring på sosial atferd: normperspektivet og valgperspektivet (5). Det første er styrt av mer sosialisering og forventninger i en gruppe – f.eks under en yrkesutdanning, men kan også være avhengig av personlighet, ubevisste styrende normer i en gruppe etc. («Den enkelte pasient er alltid det viktigste»). Valgperspektivet styres mer av bevisste Legeprofesjon, identitet og ledelse Av Reidar Tyssen, professor og avdelingsleder, Avdeling for medisinsk atferdsvitenskap, Institutt for medisinske basalfag, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo. Hvorfor er det så problematisk for leger å forholde seg til helsereformer og sykehusledelse? Hvorfor får Helsetjenesteaksjonen så bred støtte blant leger? Hvorfor kvier mange leger seg for å bli ledere? For å forstå noe av dette tror jeg vi må se på de forskjellige rollene og forventningene til leger og ledere, og skjele til medisinsk sosiologi, som er en del av medisinske atferdsfag. Pasientarbeidet har alltid vært prioritert høyest

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy