OVERLEGEN 3-2016 28 Problemstilling Ledelse i sykehus utøves på flere nivåer. Hvordan harmonerer praksis på sykehusavdelinger med kravet om èn ansvarlig leder på alle nivåer? Kan kravet forenes med en praksis som innebærer at leger leder legene og sykepleiere leder sykepleierne? Og hvordan er ansvaret fordelt når lederskapet på nivået over faglig avdelingsledelse utøves av f.eks. en økonom? Noe entydig svar finnes ikke. Mye avhenger av hvordan virksomheten er organisert og hvordan oppgavene er fordelt. Ulike roller Det er likevel enkelte rammer og prinsipper som legger føringer for hvordan virksomheten kan innrettes. Det kan i den forbindelse være hensiktsmessig å belyse innholdet i oppgavene ut fra tre ulike rettslige posisjoner: Rollen som helsepersonell, i det følgende omtalt som profesjonsrollen (som f. eks. lege eller sykepleier), rollen som arbeidsgiver/arbeidstaker, og rollen som forvalter/myndighetsutøver. Profesjonsrollen innebærer at man utøver yrket som profesjonsutøver og treffer beslutninger på bakgrunn av faglige kvalifikasjoner og ferdigheter. Ved pasientbehandling og ytelse av helsehjelp er det denne rollen man innehar. Helsepersonelloven1 gjelder, og loven pålegger helsepersonellet selvstendige plikter i f m yrkesutøvelsen. Plikten til forsvarlighet, dokumentasjon og taushetsplikt er eksempler på slike plikter. Disse pliktene påhviler leger og sykepleiere (og annet helsepersonell) i kraft av deres yrkesrolle, og plikten defineres uavhengig av arbeidsforholdet. Rollen som arbeidsgiver/arbeidstaker innebærer at man opptrer på vegne av virksomheten og forvalter virksomhetens ressurser i henhold til de oppgaver virksomheten har, de instrukser som er gitt og de rammer som er besluttet av virksomhetsleder/eier. En leder vil også være arbeidstaker vis a vis sine overordnede. Pliktene påhviler tjenesten, og i denne rollen er det arbeidslovgivningen, spesialisthelsetjenesteloven (sphl.) og helseforetaksloven som gjelder. I forvalterrollen utøver man myndighet på vegne av det offentlige og bestemmer bruken av offentlige ressurser. I denne rollen er det forvaltningsloven, som bl.a. stiller krav til saksbehandlingen, som gjelder. Forvaltningsloven har først og fremst betydning på helseforetaksnivå og vil ikke bli omtalt nærmere her. Nærmere om profesjonsrollen Å bestemme hvilken behandling den enkelte pasient skal ha, er en faglig avgjørelse. Helsepersonelloven er en individansvarslov med utgangspunkt i plikten til forsvarlig yrkesutøvelse. Den enkelte yrkesutøver, lege som sykepleier, har et personlig og selvstendig ansvar for sitt arbeid. Dette innebærer faglig autonomi og handlefrihet når det gjelder å treffe beslutninger om pasientbehandlingen. Samtidig åpner loven for at helsepersonell – innenfor rammene av forsvarlig virksomhet – kan benytte medhjelpere. Om vedkommende er kvalifisert til å utføre oppgaven, må vurderes ut fra formelle og reelle kvalifikasjoner. Lovens ordning er at ansvarsforholdet mellom helsepersonell er regulert i bestemmelsen om forsvarlighet (lovens § 4). Forsvarlighetskravet er presisert og konkretisert når det gjelder plikten til å opptre i samsvar med faglige normer for yrkesutøvelsen. I samhandlingssituasjoner med annet helsepersonell skal legen ha et overordnet ansvar når det gjelder den konkrete pasientbehandling. Det betyr at legen avgjør i medisinske spørsmål, og annet helsepersonell må innrette seg etter legens instruksjoner. Nærmere om arbeidsgiver/-takeransvaret Arbeidsgiver har et overordnet ansvar for drift og forsvarlig forvaltning av personal- og økonomiske ressurser. Arbeidsgiveransvaret ivaretas av ledere på ulike nivå. Lederansvaret er med andre ord utledet av arbeidsgiveransvaret og innebærer plikt til å sørge for at sykehusets oppgaver blir ivaretatt på en forsvarlig måte. Arbeidstakere har på sin side plikt til å innrette seg etter arbeidsgivers instruksjoner. Virksomhetens organisering avgjør hvem som har ansvar for hva. Leder- og profesjonsansvaret i sykehus Av Bente Ohnstad, Førsteamanuensis i rettsvitenskap, Høgskolen i Lillehammer ››
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy