OVERLEGEN 3-2016 51 ansvar for å legge til rette for at det enkelte helsepersonell kan utføre sitt arbeid på en slik måte at alle lovpålagte plikter, herunder helsepersonelloven § 4, kan overholdes. Dette følger av spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 og helsepersonelloven § 16. Av det ovennevnte følger det at lederen ikke har anledning til å overføre hele eller deler av sin myndighet eller ansvar til en annen. Det vil i så tilfelle være i strid med prinsippet om enhetlig ledelse. Lederens myndighet I kapitlet om § 3-9 i Ot.prp. nr. 10 (1998-1999) om lov om spesialisthelsetjenesten m.m., redegjøres det ikke konkret for hvilken myndighet den enkelte leder skal ha, kun hvilket ansvar vedkommende har. Det ser heller ikke ut til at lederens myndighet er berørt i særlig grad i andre deler av proposisjonen. Problemstillingen er også sparsomt berørt i rundskriv om § 3-9. Det kan likevel ikke være tvil om at en leder som har et totalansvar for den faglige og administrative ledelsen av en organisatorisk enhet innen et sykehus, også må ha den myndighet som er nødvendig for å kunne ivareta dette ansvaret på en forsvarlig måte. Mange legeledere, og særlig førstelinjeledere, rapporterer imidlertid om at de opplever å ikke ha myndighet som korresponderer med det ansvar vedkommende har. Det er derfor å anbefale at man ved tilbud om en lederstilling gjennomgår utkast til arbeidsavtale og stillingsinstruks nøye, for å forsikre seg om at ansvaret ledsages av tilstrekkelig myndighet. Det er særlig viktig å få klarlagt, primært skriftlig, hvilken myndighet man vil ha i forbindelse med virksomhetsplanlegging, økonomi, medisinske rutiner og prosedyrer, og personellressurser, mv. Adgang til delegasjon Selv om leder ikke har anledning til å overføre hele eller deler av sin myndighet eller ansvar til en annen, kan vedkommende delegere oppgaver og beslutningsmyndighet til ledere på lavere nivåer. Vedkommende leder har da full instruksjonsmyndighet, og kan instruere de oppgavene som er delegert videre. Det vises imidlertid til det som ble sagt ovenfor om at helsepersonellet ikke kan instrueres i strid med forsvarlighetsnormen i helsepersonelloven § 4. Delegasjonen kan alltid trekkes tilbake. Delegasjon og instruksjonsmyndighet er ikke særskilt regulert i spesialisthelsetjenesteloven eller annen helselovgivning. Det medfører at dette som utgangspunkt reguleres av arbeidsgivers styringsrett, og rammene for denne. Ved delegasjon beholder lederen totalansvaret for at aktiviteter og resultater er i henhold lov, forskrifter og øvrige rammer fastsatt av myndigheter og sykehuseier. Vedkommende vil dermed være ansvarlig for de avgjørelser som treffes etter delegasjon, og for at delegerte oppgaver utføres på en forsvarlig måte. Kompetansekrav Med unntak av forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 stilles ikke kompetansekrav til ledere i sykehus. Det blir dermed opp til arbeidsgiver og sykehuseier å definere kvalifikasjonskrav for den enkelte lederstilling i medhold styringsretten. Medisinsk faglig rådgiver Det følger av spesialisthelsetjenesteloven § 3-9 annet ledd, at dersom «kravet til forsvarlighet gjør det nødvendig, skal det pekes ut medisinskfaglige rådgivere». Formålet med bestemmelsen er å sikre at medisinskfaglige forhold i tilstrekkelig grad er belyst og vurdert i de beslutninger som skal tas. Dette vil være særlig aktuelt dersom vedkommende leder ikke selv har medisinskfaglig kompetanse. I forarbeidene til bestemmelsen4 understreker departementet at det ikke er et absolutt krav om å peke ut medisinskfaglige rådgivere på alle nivå. Det uttales at «leder må utøve skjønn når det skal besluttes på hvilke områder det skal utpekes medisinsk faglige rådgivere. Tiltaket er ikke nødvendig dersom lederens kompetanse, organisering, systemer og kompetanseforhold for øvrig sikrer at de nødvendige medisinskfaglige råd trekkes inn i beslutningsprosessene. Det skal likevel påpekes at bestemmelsen i de tilfeller hensynet til forsvarlighet gjør det nødvendig, fastsetter en plikt til å peke ut en slik rådgiver». Den medisinskfaglige rådgiveren har ikke beslutningsmyndighet, men har en rådgivningsrolle overfor ledelsen. Vedkommende skal sørge for at medisinskfaglige premisser foreligger før ledelsesbeslutninger treffes. I forarbeidene vises det til at dette kan være aktuelt både «i tilknytning til budsjett- og virksomhetsplanlegging, ved behandling av andre ressursspørsmål, ved etablering av organisasjonsløsninger eller systemer, ved vurdering av hvilken kompetanse som skal stilles m v». Det er leder som tar den endelige beslutningen i den enkelte sak. Vedkommende kan velge om den medisinskfaglige rådgiverens råd skal følges eller ikke. Den medisinskfaglige rådgiveren kan ikke stilles til ansvar for de beslutninger ledelsen tar, men kan stilles til ansvar for de råd som gis til ledelsen. 5 • Referanser: 1 Ot.prp. nr. 10 (1998-99) punkt 3.9.6.1. 2 Ot.prp. nr. 10 (1998-99) punkt 3.9.6.1. 3 Ot.prp. nr. 10 (1998-99) punkt 3.9.6.1. 4 Ot.prp. nr. 10 (1998-99) pkt. 3.9.6.2 5 Rundskriv IS-2013-5 fra Helsedirektoratet, kommentarer til § 3-9
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy