OVERLEGEN 3-2016 53 Norge er i dag helt avhengig av import av leger fra utlandet. Andelen norskutdannede leger har de siste årene ligget rundt 57 %. Selv om det er positivt med leger fra andre universiteter som har fått andre impulser, lært seg andre prioriteringer og et annet språk, er det bred enighet i foreningen om at Norge bør utdanne en større andel av de legene landet trenger. Lege- foreningen foreslår i den endelige rapporten at utdanningen i Norge dimensjoneres til 85 % av estimert legebehov og at antall studieplasser i større grad må samsvare med estimert behov og med antall LIS-1(turnus)- og LIS-2/LIS-3-stillinger. Å få til en slik økning i utdanningskapasiteten uten at kvaliteten reduseres, krever utredning. Nye studiesteder kan være aktuelt. Hvordan vi skal få til en heving av undervisningens status er et vanskelig spørsmål. Norsk forening for lungemedisin og Leger i vitenskapelige stillinger påpeker at dette har vært forsøkt i de siste 30 årene uten at en har lykkes i å oppnå samme meritt som for vitenskapelig produksjon. De foreslår at en innfører samme ordning som i enkelte andre land der en har to postdoc-løp som fører til professorkompetanse: ett bygget på tradisjonell forskerutdanning der vitenskapelige artikler er det som i hovedsak teller, og et annet for undervisere der god undervisning og produksjon av undervisningsmateriale som kompendier, lærebøker, artikler om undervisning og utvikling av praktiske arenaer (simulatorer, ferdighetslab) også vil kunne gi professorkompetanse. I tillegg vil enighet lokalt om at gode undervisere skal få lønnsopprykk i lokale forhandlinger kunne heve undervisningens status. Andre påpeker at en også bør trekke inn undervisningsinteresserte leger i spesialisering fordi disse står nærmere studentene og har lettere for å se studentenes behov enn eldre professorer. Alle leger som driver undervisning, bør få tilbud om kurs i medisinsk pedagogikk, og alle utdanningsavdelinger bør ha en utdanningsansvarlig lege. Forslaget om undervisningspriser i regi av Legeforeningen får støtte. Det er viktig at det settes av tid i arbeidsplanen til undervisning og at undervisningsdelen av stillingene blir meritterende. Undervisning tar tid, og dette må synliggjøres. Hvordan sikre gode kliniske læringsarenaer som tillater lengre tilknytning for studentene? Lengre tid på hvert lærested gir tryggere studenter slik at mer energi kan brukes til læring av faget fremfor memorering av internlogistikk. Men lengre tid ved hver avdeling kan bety tjeneste ved færre avdelinger for hver enkelt student eller kan måtte tas av utplasseringstiden på lokalsykehus (som oppfattes sommeget vellykket) ettersom det ikke er ønskelig å kutte ned på tiden i primærhelsetjenesten. Ønsket om lengre tilknytning står derfor i noen grad i motsetning til ønsket om at Norge i større grad skal være mer selvforsynt i utdanningen av leger, selv om mange av de som studerer i utlandet i dag, er avhengige av praksisperioder i Norge. Den skjeve kjønnsbalansen med opp mot 80 % kvinner i dagens grunnutdanning er uønsket, især av hensyn til pasientene. Hovedutfordringen synes å være en lav andel mannlige søkere. Det er utbredt enighet om at kjønnskvotering eller ekstrapoeng til mannlige søkere ikke er et godt virkemiddel. Legeforeningen er også skeptisk til en intervjubasert opptaksordning. Rekrutteringstiltak som vil måtte gå over mange år anbefales. Rapporten avsluttes med en oppford- ring til alle kolleger om å se studenten. «Tenk deg inn i hans eller hennes ennå ikke fullt inngåtte sko. Ta ham med på previsitt og la ham ta ansvar for en pasient sammen med sykepleieren. Tips henne om onkologen som er fantastisk flink i sin kommunikasjon med uhelbredelig syke cancerpasienter. Skriv en gul lapp i EPJ med tilbakemelding på innkomstjournalen og stå tålmodig ved sengekanten mens han forsøker å fremkalle patellarrefleksen.» Legeforeningens arbeid med Prosjekt grunnutdanning bør ikke avsluttes nå når rapporten er ferdigstilt. Sentralstyret vil utvikle en milepælsplan for videre fremdrift. Vi imøteser denne. • Det er bred enighet i foreningen om at det ikke bør være et mål at grunnutdanningene i Norge må være like eller må bygge på samme pedagogiske prinsipper. Universitetene bør i størst mulig grad beholde sin akademiske frihet og ikke pålegges rigide rammeplaner. FaMe
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy