Overlegen nr. 3 - 2017

SEPTEMBER 2017 Tema: Todelt helsevesen 3

16 Utgiver: Norsk overlegeforening Postboks 1152 Sentrum, 0107 Oslo Telefon 23 10 90 00 / Fax 23 10 91 50 www.legeforeningen.no / overlegeforeningen Redaktør: Arild Egge E-post: arild.egge@ous-hf.no Redaksjonskomité: Jon Helle, Arne Laudal Refsum og Edith Stenberg. Annonser: Media-Aa Marketing Postboks 240, 1401 Ski T: 64 87 67 90/ 900 43 282 arne@aamedia.no Foto: Jon Helle, Edith Stenberg, Thomas Barstad Eckhoff, privat, Scanpix, Shutterstock Forsiden: Fotograf: Anne Stensvik Opplag: 9.900 eks. Grafisk produksjon: Merkur Grafisk AS Postboks 25, Kalbakken, 0901 Oslo Merkur Grafisk er godkjent som svanemerket bedrift. SVANEMERKET Bladet foreligger i nettutgave på foreningens nettside der alle lenker er direkte tilgjengelige Frist for innlegg til neste utgave 01.11.2017 7 40 22 Forsidebilde: Stenmonument på Rødshue, Kirkøy, Hvaler. Copyright - Gjengivelse av innhold er kun tillatt med skriftlig tillatelse fra forfatter(e) og redaksjon 3 4 5 6 7 10 11 12 13 14 15 16 20 22 24 27 28 32 33 34 36 37 40 43 43 44 48 50 Kjære kolleger Erna – nå må helse prioriteres høyere! De som ikke stiller til valg Of-styrets fem «fokusområder»: Særlig viktige saker for oss På vei inn i en ond sirkel Todelt kreftbehandling i Norge Leger med skrivekløe etterlyses «Alle skal med» også når det gjelder helse Alle pasientenes helsetjeneste Et sterkt offentlig helsevesen hindrer et todelt helsevesen Forsikring Norge trenger de ideelle sykehusene Åpenhet om pasientjournaler: Hvor skal grensen gå? Hva påvirket ventetider for helsetjenester? Privat helseforsikring: Hva er status for overlegene selv? Helseturister tar med seg hjem bakterier som ikke er velkomne på norske sykehus 15 år med Helseforetaksreformen– nok er nok? Weekend-effekten Haukugle: 2-delt helsevesen Lederrefleksjoner: - En helsetjeneste der graset fortsetter å være like grønt for æille Intervju med avtroppende Of-styremedlemmer Intervju med nyvalgte Of-styremedlemmer Når ansatte ikke presterer Sykehuskonfliktens kjerne for Arbeidsretten Norsk Radiologisk forening Ansattvalgte styremedlemmer i helseforetak og regionale helseforetak FaMe: Tidsskrift for Den norske legeforening - vårt felles lim FaMe: Transfusjonsbehandling av pasienter med store blødninger

I et lite land, fylt av melk og honning, burde det være mulig å realisere et sterkt offentlig helsevesen slik at framveksten av et privat tilbud skulle synes overflødig. Det har vært og er politisk enighet om at det offentlige skal sørge for at alle får den helsehjelpen de trenger – når de trenger det. Det vil si at innbyggerne for sine skattepenger skal være sikret god behandling på et «state of the art»- nivå; det skal ikke være nødvendig å søke hjelp utenfor systemet eller i utlandet. I det siste til- fellet skal nemlig også de med sjeldne diagnoser få et adekvat behandlingstilbud ved at spesialisthelsetjenesten har kunnskap om og internasjonale samarbeidspartnere når grunnlaget for et eget tilbud i Norge er for tynt. Likevel er det et faktum at nå mer enn 500 000 nordmenn har skaffet seg ekstra helseforsikring gjennom etter hvert 6-7 aktører i helseforsikringsbransjen. Det vokser fram stadig flere private klinikker og større kjeder som allerede er, og ganske sikkert kommer til å bli «signifikante» aktører i det totale norske helsemarkedet. Det offentlige «outsourcer» selv oppgaver til private aktører og politikerne gir pasienter rettigheter (pengene følger pasienten, fristbrudd) som gir vind i de samme seil – enkelte parti oppfordrer til samarbeid og overføring av enkelte tjenester til det private. Vi har derfor allerede et todelt helsevesen – og det er nå mer et spørsmål om hvordan dette påvirker helsetilbudet til den enkelte: Vil man få bedre behandling raskere, om man har god økonomi – eller betyr det kanskje bare at det tjener alle at noen kjøper seg ut av én kø og gir plass for andre, om man forutsetter at kvaliteten er like god i begge deler av tjenesten? Det har vært et avgjørende prinsipp at når det komme til helse, er vi alle like i Velferdsstaten. Det private er å vei opp, og det offent- lige på vei ned – det er et dårlig ugangs- punkt for alle som ønsker å holde fast ved at en forsvarlig og likeverdig helsetjeneste skal være en offentlig oppgave. Det offentlige sparket ben på seg selv da Foretakmodellen ble innført og en bedriftsmodell ble tredd nedover et system som likevel ikke fritt kan drive butikk. Vi er bare delvis et verksted som kan trimme produksjonslinjene når en trenger bedre kostnadseffektivitet – vi har for mange forstyrrende ukjente faktorer – som forskning, utdanning, vaktberedskap og ikke planlagt virksomhet til at dette kan bli noe annet enn et bedriftsøkonomisk misfoster. Mange nok aksepterer dog modellen og over de siste 10-15 årene kommer budsjettet bare mer i sentrum, ettersom man stadig mer insisterer på å tvinge modellen på systemet. Det er riktig at man har i økende grad fått «budsjett kontroll» flere steder, noe som da tas til inntekt for at man er på riktig vei. Budsjettet er den farligste surrogatparameteren, fordi den lammer virksomheten på flere måter. Først ved at røde tall direkte stopper nødvendige investeringer i utstyr år for år; ledelsen viser til tallene og aksepterer å utsette anskaffelse av nytt utstyr eller erstatte utrangert som direkte medfører svekket pasientsikkerhet og dårligere kvalitet. For det andre har budsjettfokuset fremelsket en byråkratisering av fagutvikingen ved at stadig nye instanser opprettes som skal evaluere at nye metoder ikke bare er bra for pasienten, men også økonomisk forsvarlig. Dette kan være riktig, men når man uttaler: «Det er et mål at ingen ny metode skal innføres ved foretaket uten godkjenning av Senter for metodeevaluering», skjønner vi at vi sykler med bremsene på inn i framtiden! Det er ikke bra i en tid da den medisinske utviklingen skyter fart og synes mer å følge en eksponesialfunksjon og det kun egentlig er ekspertisen mer enn noen gang som kan uttale seg om veivalg og ikke en «sentralkomité» med 6 eller 12 mnd saksgang. I foretaket koster man på seg å signalisere at «det holder ikke at du mener dette er den beste behandlingen for pasienten» - og følge opp med avslag på søknad om støtte til behandling i utlandet. Hva er egentlig vitsen med å uttale seg som «ekspert» lenger? Det man får etter hvert er et resignert korps av «behandlere» som gjør det de blir bedt om – og går hjem kl 16. Allerede har man altså blitt møtt med det fra HR – legene skulle lære seg respekt for arbeidstiden i vårt foretak; de skal gå hjem ved arbeidstidens slutt! Det kan kanskje skje at det offentlige blir stedet for «godt nok medisin» og det private sørger for at de som skaffer seg tilleggsforsikring får «cutting edge» medisin. De private begynner allerede å drenere til utlandet for sofistikerte pakkebehandlinger for enkelte diagnoser. De driver faktisk butikk og kan drive forretningsmessig – vi leker butikk, bygger byråkrati og må se på at fag viker for økonomi som styrende parameter. Hvorfor skaper vi oss selv et slikt utgangspunkt? • OVERLEGEN 3-2017 3 Kjære kolleger

4 OVERLEGEN 3-2017 Av Overlegeforeningens leder Jon Helle Foto: Thomas Barstad Eckhoff ›› ERNA - NÅ MÅ HELSE PRIORITERES HØYERE! En sommer for få år siden var jeg på tur opp mot en fjelltopp i et middel- havsland. Jeg feilberegnet lengden, stigningen, heten, og behovet for væske- inntak. Jeg hadde ikke nok drikke med meg og ble skikkelig slakk i draget. En gruppe forventningsfulle gåsegribber begynte å sirkle over meg. De skjønte at karen der nede var i alvorlige vansker. Norsk helsetjeneste er stadig på vei oppover, drevet av ny kunnskap, nye muligheter og stadig flere pasientrettigheter, krav og forventinger. Alt skal løses innenfor rammen, som er for trang. Myndighetene, i hvert fall politisk ledelse, synes mest opptatt av å fortelle hvor mye bedre det går. Men alt og alle presses. Sakte men sikkert opplever vi at kranene er blitt skrudd til. Nødvendige ressurser har uteblitt. Nå er det blitt for stramt. Klinisk drift er en salderingspost. Symptomene er mange, som tydeligere todeling av helsevesenet, uhensiktsmessige eller for trange sykehus, tøffe arbeidsbelastninger som truer den daglige kvaliteten vi skal levere, og frustrerte ansatte som ser etter alternative arbeidsplasser til den offentlige. Alle er tilsynelatende enige om at helsetjenesten trenger mer penger. Men lite har skjedd. Hva kan vi forvente oss nå med ny regjering? Har luftige valgløfter og signaler noen verdi? Skal helse som samfunnsområde endelig prioriteres høyere? Det parlamentariske grunnlaget for en ny regjering er svekket, og Erna skal manøvrere og balansere mange ulike behov, uansett hvordan regjeringen settes sammen. Hun må lytte til sitt relativt skjøre parlamentariske grunnlag. Hvis hun vil beholde makten over tid, gjør hun klokt i å også ta hensyn til signaler fra folket som ga noen opposisjonspartier økt tilslutning. Og hun må ta grep som vil monne for de mange trofaste sliterne som hver dag møter pasientene og som over tid har sagt fra. Vi må kunne ha forventninger. Vi trenger en forpliktende regjerings- plattform med satsing på helse. I statsbudsjettene må Helse- og omsorgsdepartementet gå fra å være en taper til å bli en vinner. Regjeringen må åpenbart gjøre noe med finansieringsordningen for nybygg. Den må endres helt eller justeres vesentlig, ikke bare kosmetisk. Dagens ordning med mangeårige krav om over- skudd for å bygge opp kapital er utmattende for både ansatte og mange ledere og rammer pasienttilbud. Vi ser mange eksempler på at økonomi er en alt for sentral driver for store og små prosjekter, med skandaler i kjølvannet. Mange forslag er kommet til forbedr- inger. Noen er omfattende, som forslag til en ny nasjonal plan tilsvarende Nasjonal transportplan. Andre er enklere, som for eksempel avdragsfrihet i de kritiske årene etter at nybygg står ferdig. Vi trenger også en mye bedre tilrettelegging for klinikerne i hverdagen. Økte investeringer i utstyr og et markant nasjonalt løft på IKT vil ta bort kjepper i hjulene som stjeler pasienttid og øke effektiviteten. Vi som jobber i sykehus vil både ha og ta ansvar. Vi vil jobbe effektivt, og vi trenger tillit uten overveldende kontrollregimer. Vi er klar over de demografiske endringene som kommer, om oljepengenes fremtid, at hoder og hender vil bli mangelvare. Og vi vet at penger løser ikke alt. Men akkurat nå er tiden moden for å etterspørre en større del av kaken. Vi trenger drahjelp forbi et kritisk punkt i oppoverbakken. Tilbake til fjellturen min: I tide fikk jeg ekstra drikke av en barmhjertig samaritan som plutselig dukket opp. Gribbene forsvant, og jeg kunne fortsette turen mot målet. Så nå Erna, vi krever handling! • Helseforetaksmodellens butikktenkning og for knappe ressurser øker faren for at den offentlige helsetjenesten kveles innenfra. Erna må ta grep. Erna – nå må helse prioriteres høyere!

OVERLEGEN 3-2017 5 Familiens valgaften ble preget av at vi heiet på hvert vårt lag. Med skiftende mandatfordeling byttet opplevelse av triumf og tragedie mellom ektefellene. Barna fulgte våkent med i stemningsskiftene. Da utfallet etterhvert sto klarere frem, henfalt den ene til tungsinn. Triumfatoren måtte slå inn på et trøstende spor – for å bevare familieidyllen. Men det er en tenåring som forløser konflikten. Ved å påpeke at det ikke er helt sikkert at verden går under; vi har jo klart oss nogen lunde de siste 4 årene. Og han har naturligvis rett. Verken verden eller velferdsstaten står eller faller med det ene eller andre alternativet i en periode. Pluss-minus en prosent av budsjettet snur ikke Norge opp-ned. Tyngdepunktet i begge blokkene er jo styringspartiene. De finner gjerne sammen i stort. På mange områder fører vekslende regjeringer politikk langs de samme hovedlinjer. Demokratiets relative suksess er ikke representasjonsprinsippet alene. Det er like viktig at makten fra tid til annen skifter hender. Både posisjon og opposisjon disiplineres. Med utlufting av regjeringskontorene inntar nye krefter taburettene, og kan utfordre det etablerte, også i embetsverket. Makt- nettverk brytes opp, og nye allianser inngås. De som må oppgi posisjoner blir plassert på benken for en tid, med et annet utsyn. De vil gjøre seg nye erkjennelser. Vekslingen mellom posisjon og opposisjon bidrar til utvikling og dynamikk, og begrenser den ellers uavvendelige maktkorrupsjonen. Forutsetningen er naturligvis at makt følger posisjonene, og da tilfaller den som velges. Balansen mellom embetsverket og politikernes innflytelse vil variere, og det bør være nettopp en balanse. Gis politikernes innfall for stor plass vil styringen kunne oppleves vaklende og uforutsigbar. Tipper balansen til det motsatte ytterpunkt reduseres velgernes innflytelse, og det demokratiske prinsippet svekkes. Statsrådenes personlige egenskaper og kunnskap er gjerne avgjørende. Organiseringen av den underliggende virksomheten spiller også inn. Armlengdesavstand konstruksjoner svekker den politiske innflytelsen. Helsevesenet er nok det tydelige eksempelet. Her er avgjørelser, også av politisk art, flyttet ut av det politiske rommet, til de regionale helseforetakene. Toppledelsen her sitter ikke på valg, og byttes heller ikke ut år om annet. Den skal innrette seg etter departemental styring og politiske avgjørelser. Men i praksis er politikkutformingen ganske avhengig av premisser som leveres nettopp fra det regionale leddet. Som i mange prosesser blir sittende med bukta og begge endene. Manglende utskifting i posisjonene svekker kontrollmekanismene og dynamikken. I mange av landets foretak nærmer ledelsen seg to ti-år i stolen. Ledelsens selvsikkerhet øker under fraværet av trusler. Kritikk og korreks avfeies. Makten brer om seg. Sten på sten bygges nettverk som sikrer dominans, kontroll og stabilitet. Ved forrige valg vant Bent Høie tilslutning med sitt forsett om å røske opp i strukturene. I et forrykende tilløp ble han heiet frem av en tilhengerskare som hadde sett seg lei på maktarroganse og skjulte nettverk. Men det skuslet ut i intet. Om momentet var for lite, om forsettet sviktet under ferden, eller om han ble kuet av embetsverket, er det vanskelig å si sikkert. Uansett kan lederne i de regionale helseforetakene puste ut, og rolig gjenoppta deres regel- messige vandring i departementets korridorer og irrganger. Ved årets valg var den reelle kampen om innretningen lagt bort. Helsevesenets nessekonger er tryggere enn noen gang tidligere. Under de store styringspartienes vern kan ledere - som tiltrådte i 50-års alder - rolig planlegge en virketid frem til pensjonsalder. De har særskilte privilegier og stiller ikke til valg. Med sentrale styreverv i årene etter, trygt plassert i sektorens adelskap. Årets helse-valg sto om en styrket eller svekket finansiering av sektoren. Og om hvem som skulle inneha makten som gjenstår i de politiske embetene. Livet går videre langs det samme – etter mitt skjønn usunne - sporet i fire nye år. Verv: Christian Grimsgaard er valgt som konserntillitsvalgt i Helse Sør-Øst. • Valgene dreier seg ikke bare om politiske program og kursendringer. Demokratiets helbred hviler på at makten fra tid til annen skifter eiere. Ikke alle stiller til valg. Shutterstock.com Av Christian Grimsgaard, styremedlem Of ›› De som ikke stiller til valg

OVERLEGEN 3-2017 6 Å ferdigstille alle områdene innenfor kommende periode er neppe gjennomførbart, men vi håper å komme godt i gang med arbeid på alle fokusområdene. En bedre arbeidshverdag – organisering i spesialisthelsetjenesten. Det siste ti-året er lege-bemanningen i sykehusene kraftig styrket. Likevel opplever kolleger flest at hverdagen er mer hektisk enn tidligere. Hvilke tidstyver opplever vi i det daglige? Hvordan kan kvalitet og utdanning i sykehusene ivaretas på en bedre måte? Hvilke tiltak kan vi utforme og foreslå for å få en bedre arbeidshverdag? Hvordan kan sykehusene få tilstrekkelige ressurser til helt nødvendige investeringer i bygg og utstyr for å drive godt og effektivt? På hvilken måte kan spesialisthelsetjenesten organiseres mer hensiktsmessig? Implementering av ny spesialistutdanning Endring i utdanningsforløpene vil medføre en annen rollefordeling i sykehusene. Hvordan vil dette påvirke organiseringen av overlegenes arbeidshverdag? Hvilke tiltak må på plass for å sikre tilstrekkelig tid og ressurser til å ivareta utdanningsaspektet inklusive veiledning på en god måte? Styrke tillitsvalgtarbeidet Tillitsvalgte skal bidra i omstillingsprosesser og utvikling av virksomhetene. Hvordan kan vi bidra til å understøtte tillitsvalgtes arbeid? Har de god nok tilgang til nødvendig støtte? Bør vi etablere nærmere kontakt på tvers av sykehusene? Bør koplingen opp mot sentralforeningen og våre mest sentrale tillitsvalgte styrkes? Har vi fått på plass gode rutiner og samarbeidsformer? Forskning Blir klinisk forskning salderingspost i en presset sykehusøkonomi? Legger arbeidshverdagen og permisjonsordninger til rette for klinisk forskning i sykehusene? Ledelse Lege-ledere i klinikken skal ivareta pasientbehandling, egne ansatte og krav stilt fra ledelsen i virksomhetene. Har det blitt en tøffere hverdag? Har lederne det handlingsrommet og de ressursene de trenger for å ivareta oppgavene og utvikle pasientbehandlingen? Hvordan kan vi sikre god og sterk stedlig ledelse til det beste for ansatte og pasienter? Of-styrets fem «fokusområder»: Særlig viktige saker for oss På Overlegeforeningens landsråd i Sandefjord i april ble det nye prinsipp- og arbeidsprogrammet for perioden 2017-2019 vedtatt. Med dette som bakgrunn har det nye Of-styret utarbeidet fokusområder for toårsperioden fra 1. september 2017. Vi vil i løpet av høsten vurdere oppstart av ulike konkrete prosjekt som ledd i arbeidet. Gjennom kartlegging og analyse håper vi å kunne utforme konkrete forbedringstiltak. Her reiser vi noen spørsmål. Styret jobber videre med disse. Men vi tar gjerne imot innspill og forslag fra våre medlemmer. Send disse til undertegnede jo før jo heller: jon.helle@legeforeningen.no 1. 2. 3. 4. 5.

OVERLEGEN 3-2017 7 Sist høst ble jeg operert for brystkreft, med et etterfølgende behandlingsløp ved Kreftsenteret på Ullevål. Jeg opplevde det offentlige helsevesenet på sitt aller beste, opplevde dets svakheter og jeg supplerte med en privat helsetjeneste. På vei inn i en ond sirkel Av Hilde Haugsgjerd Har mine personlige erfaringer gjort det enklere å ta stilling i den helsepolitiske debatten om privat kontra offentlig helsevesen? Nei, definitivt ikke. Snarere tvert om. Men noen av mine oppfatninger har modnet og framstår klarere enn for et år siden. Det er meningsløst å behandle privat kontra offentlig helsevesen som én problemstilling. Likeledes er det nytteløst å diskutere veksten i det private helsetilbudet som ett fenomen. Noen private helseaktører er ideelle, andre er kommersielle. Kommersielle aktører kan ha høy kvalitet og en høy etisk standard, andre har det ikke. Det er bare ett likhetstrekk mellom fastleger, medisinprodusenter, institutter som driver med bildediagnostikk, private klinikker og private sykehjem: De skal tjene penger og gå med overskudd – lite eller stort. Rollen de spiller i det norske samfunnets helsevesen, og overfor sine pasientene, er ellers ulik. Noen har avtaler med de offentlige helseforetakene, andre ikke. Noen driver med diagnostikk, andre tilbyr behandling når offentlige sykehus ikke har mer å tilby. Noen driver innen skolemedisin, andre tilbyr alternativ behandling. Noen leverer varer, andre menneskelig kompetanse. Norge har alltid hatt private innslag i helsevesenet. På 1950-tallet gikk min mor til graviditetskontroll hos en privat fødselslege, ikke på den kommunale helsestasjonen. En tante fødte og tilbrakte barseltiden på Røde Kors klinikk, betalt av egen lomme, for å unngå å føde på den kommunale fødeklinikken i Josefine gate og deretter bli kjørt til brakkene som den gang huset Ullevåls barselavdeling. Ingen av disse kvinnene var økonomisk velstående. Men de prioriterte å bruke av en relativt slunken lommebok på det de trodde var den tryggeste og beste fødselsomsorgen. Den store forskjellen fra den gang og til i dag er det store omfanget av private helsetilbud. De private aktørene kan tilby utredning og behandling for så mange og så alvorlige lidelser. De siste tiårenes vekst i private helsetjenester er nært knyttet til framskrittene i medisinsk kunnskap, teknologi og farmasi. Køer og svakheter i det offentlige helsevesenet, som har et ansvar for alle pasienter innenfor budsjetter finansiert av skattebetalerne, skaper et markedsgrunnlag for slike aktører. Det er ingen tvil om at vi i dag ser konturene av et todelt helsevesen i Norge. Den halve millionen innbyggere som har privat helseforsikring, de fleste gjennom sin arbeidsgiver, og de som har råd til betale for utredning eller dyre medisiner av egen lomme, har mulighet til å unngå utrednings- og behandlingskø og kan få tilgang til medisiner og metoder, som det offentlige ikke tilbyr. Det vanskelige spørsmål er: Hvor uønsket er dette og når er det uakseptabelt? Og er det sikkert at skillet i det todelte helsevesenet først og fremst følger tykkelsen på lommeboka og størrelsen på forsikringspremien, ikke pasientens kunnskap, intellektuelle ressurser, nettverk og kvaliteten på pasientens fastlege? Tilfeller som er blitt kjent gjennom mediene, der kreftpasienter sannsynlig ville kunne forlenge livet en periode med medisin det offentlige i dag ikke tilbyr, og som er så dyr at pasienten ikke har råd til å betale den selv, er unntak i dette bildet. Studerer man prislisten til Aleris og andre private ›› Hilde Haugsgjerd er tidligere sjefredaktør i Aftenposten og i Dagsavisen og leder av Pressens Faglige Utvalg. Hun er i dag frittstående konsulent. post@hildehaugsgjerd.no

OVERLEGEN 3-2017 8 aktører, har de fleste tjenestene en pris svært mange nordmenn kan betale. Men de må da finne fram til disse tjenestene, vurdere om de er nødvendige og nyttige for dem selv. Eller få hjelp til dette av sin fastlege. Da jeg betalte noen få tusenlapper for å få mammografi, ultralyd og biopsi av brystet i løpet av to-tre timer samme dag som jeg hadde vært hos fastlegen med min kul i brystet, kom jeg kanskje litt lenger fram i operasjonskøen, enn om jeg var blitt henvist til Ullevåls eget utredningsløp. Jeg ville tatt samme valget på nytt. Og jeg vet at de fleste norske kvinner har råd til å gjøre det samme. Mitt ideal er et offentlig helsevesen som er så godt utbygd og holder så høy kvalitet at det hverken er behov eller marked for private aktører. Små sosiale forskjeller, også når det gjelder helsetjenester, skaper det beste og mest stabile samfunn. Men «djevelen» har kommet ut av flaska og det er ikke mulig å stappe den inn igjen. Individets rett til frie valg står sterkt i norsk kultur og mentalitet. Nordmenn flest har god økonomi. Når man har lov til å bruke penger på å røyke på seg lungekreft og spise på seg overvekt og diabetes, kan det ikke være forbudt å bruke egne penger på medisinsk behandling. Jeg tror oppskriften på å begrense innslaget av private helsetjenester og dempe framveksten av et todelt helsevesen må inneholde tre hovedingredienser: • Det offentlige helsevesenet må være godt nok og ha nok kapasitet til at behovet for private helsetjenester oppleves som perifert, ikke livsnødvendig. Flykter økonomisk og intellektuelt ressurssterke pasienter fra offentlige til private helsetilbud, kommer vi inn i en ond sirkel. Det blir færre pasienter som setter ord på svakheter og stiller krav til de offentlige tilbudene. Og flere dyktige leger vil følge etter pasientene over i det private. Faren for at tilbudet forringes blir større. Vi har bare et godt, offentlig helsevesen så lenge

OVERLEGEN 3-2017 9 dette har stor og bred tillit i befolkningen. Før jeg skulle under kniven hos Ullevåls brystkirurger, og da det videre behandlingsløpet ble lagt, var jeg ikke inne på tanken om å undersøke om det fantes private eller utenlandske tilbud av bedre kvalitet. Jeg visste at når det gjelder brystkreft, er Ullevål helt i verdenstoppen i kunnskap og kvalitet på sine behandlingsløp. Derfor betød det heller ikke så mye at jeg aldri møtte samme onkolog og sjelden samme kreftsykepleier. Eller at det ikke akkurat var oppmuntrende å ligge på en medisinsk post på lokalsykehuset Lovisenberg under infeksjoner mellom cellegiftkurene. • Etiske problemstillinger må løftes inn i diskusjonen om sykehusenes økonomi og private helsetjenester. Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre om jeg en dag opplever at brystkreften kommer tilbake, sprer seg og Ullevål ikke har mer behandling å tilby meg, mens det finnes en kur som kan forlenge livet mitt, hvis jeg betaler i dyre dommer privat. Men det er min klare oppfatning at diskusjonen om hvor dyr behandling det offentlige skal finansiere, hvilken pris noen måneders ekstra liv er verd og hvor liberal offentlige sykehus skal være når det gjelder å ta i bruk nye medisiner, må dreie seg om mer og om noe annet enn budsjetter. Våre store forventninger til hva helsevesenet skal tilby pasientene er nært knyttet til et annet syn på liv, sykdom og død enn det som var rådende inntil for et par generasjoner siden. Vi har i dag vanskelig for å akseptere at noen liv er kortere enn andre, at noen sykdommer ikke kan kureres og at et godt liv ikke nødvendigvis er et langt liv. Legestanden er lite flink til å bidra til at befolkningen får realistiske forventninger til hva medisinen kan gjøre og til å akseptere at noen liv må ta slutt før alderdommen. Derimot er noen medisinske miljøer «flinke» til å overbehandle og til å bidra til at pasienter får en lang, men ikke en god avslutning på livet. • Legene må slå ring om det offentlige helsevesenet. Ifølge foreningens president skal Legeforeningen stå på barrikadene for en sterk offentlig helsetjeneste. Men utad framstår sjelden Legeforeningens tillitsvalgte som en konstruktiv kraft når det gjelder å skape tillit til offentlige sykehus. Jeg kan ikke huske sist en hovedtillitsvalgt ved Norges største sykehus sa noe pent om arbeidsplassen sin. Advarsler og kritiske uttalelser har i årevis kommet fra disse og andre av Legeforeningens tillitsvalgte som perler på en snor. Har det blitt ropt ulv, ulv også når det har vært liten grunn til varsko? Da lytter i tilfelle ikke politikere og helsebyråkrater når det virkelig bærer galt av sted. Og pasientene motiveres til å søke til private tilbud. Her møter de leger som har sluttet i offentlige sykehus, eller som deler arbeidstiden sin mellom offentlig og privat virksomhet. Den medisinske og tekniske ut- viklingen går framover med stormskritt. Men «konseptet» det norske, solidariske helsevesenet er ferd med å komme inn i en ond sirkel. Da hjelper nok ikke én medisin alene. Vi må akseptere at offentlig helsebudsjetter må bli større, på bekostning av andre samfunnsområder eller finansiert med høyere skatter. Etiske problemstillinger knyttet til forventninger og prioriteringer må løftes ut i det offentlige rom, til folk flest. Legene må slutte å «snakke ned» tilstanden i de offentlige sykehusene. Og de må få arbeidsforhold som gjør at de trives der, og ikke rømmer til det private. Forbud og reguleringer mot private helsetjenester er ikke veien å gå. Den beste medisinen mot privatisering og todeling er et best mulig offentlig helsevesen. • Foto: E. Stenberg

OVERLEGEN 3-2017 10 I november 2015 hadde jeg en alvorlig samtale med en kritisk syk pasient. Hun var i midten av 60-årene og hadde i utgangspunktet god helse. Samtalen foregikk på sengepost hvor hun var innlagt med feber, sykdomsfølelse og smerter under høyre costalbue. Noen måneder tidligere hadde hun blitt diagnostisert med metastatisk adenokarsinom fra primærtumor i lunge. CT viste rask vekst av levermetastaser som forklarte symptomene. Hun hadde forsøkt to ulike kjemoterapiregimer uten effekt. Jeg orienterte om funnene og at forventet levetid dessverre var kort. Hun spurte om en tredje type cellegift kunne hjelpe. Jeg svarte at sannsynligheten var lav og at risikoen for negativ påvirkning på livskvaliteten mot slutten av livet var betydelig større. Hun spurte om mulighet for immunterapi. Hun var kjent med at slik behandling nylig hadde fått markedsføringstillatelse i USA for hennes diagnose med bakgrunn i en randomisert kontrollert studie som viste at ca. 20% kunne oppnå langtidsrespons(1). Medikamentet hadde markedsføringstillatelse i Norge for malignt melanom og var derfor tilgjengelig ved norske apotek. Direktørene i de regionale helseforetakene hadde imidlertid gjennom Beslutnings- forum nylig sagt nei til å bruke medikamentet ved lungekreft i påvente av ut- videt markedsføringstillatelse og helse- økonomiske vurderinger(2). Det var derfor ikke mulig å tilby behandlingen innenfor det offentlige selv om den medisinske indikasjonen var meget god og det forelå nivå-1 evidens for effekt og sikkerhet. På spørsmål om jeg ville anbefalt behandlingen i hennes tilfelle hvis jeg så bort fra de økonomiske begrensningene var svaret gitt. Reddet av det private Pasienten startet egenfinansiert behandling ved et privat sykehus allerede uken etter. Få dager etter første infusjon var symptomene borte. CT-evaluering etter 2 måneder viste betydelig størrelsesreduksjon av svulster i lunger og lever. Behandlingen ble avsluttet etter et år. Åtte måneder etter siste infusjon hadde hun ingen kliniske eller radiologiske tegn til aktiv kreftsykdom. To måneder før denne kontrollen bestemte Beslutningsforum at pasientgruppen hun tilhører kunne få immunterapi ved offentlige sykehus(3). Det ville vært ganske nøyaktig ett og et halvt år for sent i dette tilfellet. Nye problemstillinger Utviklingen som eksempelet illustrerer har gitt en rekke nye problemstillinger: Skal offentlig ansatte leger orientere aktivt om private behandlingstilbud som er dokumentert bedre enn den vi selv kan tilby, eller skal vi bare orientere dem som selv spør? Skal vi samarbeide med de private sykehusene på samme måte som vi ville gjort med samarbeidende offentlige sykehus, eller skal vi overlate pasientene til seg selv når det gjelder å finne fram til ulike tilbud? Skal det offentlige hjelpe til med å administrere en behandling som pasienten selv har betalt dersom det er sterke menneskelige grunner til at hun skal få slippe belastningen med å måtte forholde seg til flere behandlingsinstitu- sjoner, eksempelvis pga. lang reisevei? Bør velferdsstaten til en viss grad stille opp for medmennesker som underbehandles i det offentlige pga. høye legemiddelpriser, for eksempel gjennom momsfritak eller skattefradrag? Systematisk forsinket innføring av nye medisiner Pasienter med lungekreft som oppfyller visse kriterier kan nå få immunterapi innenfor det offentlige. Problemet er likevel ikke løst. Nye grupper kommer stadig til. I løpet av de siste ukene før dette ble skrevet har jeg måttet fortelle tre pasienter med aggressive forløp av metastatisk urinveiskreft at jeg ikke Todelt kreftbehandling i Norge Av Arne Stenrud Berg, Spesialist i onkologi og phd. Overlege ved onkologisk poliklinikk, Drammen sykehus

OVERLEGEN 3-2017 11 kunne tilby en behandling som kanskje kunne hjulpet dem. Parallellen til eksempelet med lungekreft er overtydelig: Et medikament som brukes ved flere andre diagnoser har vist overlevelsesgevinst for urinveiskreft og ca. 20% sannsynlighet for langtidsrespons i en randomisert kontrollert studie(4). Utvidet markedsføringstillatelse i USA ble gitt 18. mai(5). Vi må sannsynligvis vente ca. et halvt år før det samme skjer i Norge og ytterligere et uvisst antall måneder før systemet for nye metoder ender opp med en beslutning for eller mot offentlig behandling. Dette vil naturligvis være altfor sent for pasientene mine som alle har meget kort forventet levetid uten effektiv tumorrettet behandling. Den ene av de tre har i skrivende stund ( juli 2017) valgt å kjøpe behandlingen privat. De to andre mottar lindrende behandling mot livets slutt. Det er for tidlig å si om førstnevnte oppnår effekt av behandlingen og det er slett ikke sikkert at den ville hjulpet de to andre. Det er likevel vanskelig fra et medisinsk synspunkt å argumentere mot at de burde fått muligheten til å prøve. • Referanser: 1. Borghaei H, Paz-Ares L, Horn L, Spigel DR, Steins M, Ready NE, mfl. Nivolumab versus Docetaxel in Advanced Nonsquamous Non– Small-Cell Lung Cancer. N Engl J Med [Internett]. Oktober 2015 [sitert 7. november 2016];373(17):1627–39. Tilgjengelig på: http://dx.doi.org/10.1056/NEJMoa1507643 2. KM_C754e-20151022142016 - Beslutningsforum 20150918.pdf [Internett]. [sitert 16. juli 2017]. Tilgjengelig på: https://nyemetoder.no/Documents/Beslutninger/ Beslutningsforum%2020150918.pdf 3. KM_C754e-20170531080939 - Beslutningsforum (24042017) - protokoll, signert.pdf [Internett]. [sitert 16. juli 2017]. Tilgjengelig på: https://nyemetoder.no/Documents/ Beslutninger/Beslutningsforum%20 %2824042017%29%20-%20protokoll%2c%20signert.pdf 4. Bellmunt J, de Wit R, Vaughn DJ, Fradet Y, Lee J-L, Fong L, mfl. Pembrolizumab as Second-Line Therapy for Advanced Urothelial Carcinoma. N Engl J Med [Internett]. 16. mars 2017 [sitert 11. juni 2017];376(11):1015–26. Tilgjengelig på: http://dx.doi.org/10.1056/NEJMoa1613683 5. Keytruda (pembrolizumab) FDA Approval History [Internett]. Drugs.com. [sitert 17. juli 2017]. Tilgjengelig på: https://www. drugs.com/history/keytruda.html Leger med skrivekløe etterlyses Har du lyst til å dele dine erfaringer og opplevelser fra hverdagen i norske sykehus med dine kollegaer? Da ønsker vi kontakt med deg, enten det er historier om begeistring eller frustrasjon. Redaksjonen i Overlegen ønsker å knytte til seg en eller to redaksjonelle medlemmer i hver helseregion som kan bidra med lokale innspill i kommende utgaver av Overlegen. Artiklene behøver ikke å være så lange, men heller små drypp fra lokal-miljøet eller noe annet du ønsker å dele. Du kan levere til hvert nummer eller til et nummer av og til. Det er helt opp til deg. Interessert? Send en mail til of@legeforeningen.no med kontaktinfo, så lar vi høre fra oss. Du kan gjerne også sende oss et forslag til en artikkel sammen med henvendelsen. Redaksjonskomitéen

OVERLEGEN 3-2017 12 Privat aktører er viktige som en integrert del av den offentlige helsetjenesten. Fastleger og private spesialister anses som en del av den offentlige helsetjenesten og både ideelle og kommersielle aktører leverer viktige tjenester blant annet innen laboratorie- og røntgentjenester psykisk helsevern, rusbehandling og rehabilitering. Det er de siste årene forsøkt å skape et inntrykk av man trenger private helseforsikringer. I dag betales ca. 1,2 milliard kroner i private helseforsikringer og mer enn 90 % av de som er forsikret er dette gjennom sin arbeidsplass. Det er ikke påvist at privat helseforsikringer reduserer sykefraværet (SINTEF 2009 og 2015) og det er derfor underlig at arbeidsgivere ser på dette som en god bruk av penger. Folketrygden er nordmenns beste helseforsikring. Gjennom folketrygden har alle i Norge en likeverdig tilgang til helsetjenester av god kvalitet, uavhengig av sosial bakgrunn og bosted. Arbeiderpartiet er bekymret for en utviklings som går mot en todelt helsetjeneste hvor den offentlige helsetjenesten tappes for viktige ressurser. Her er det et ideologisk skille i norsk politikk. Der en H/Frp-regjering vil legge til rette for at private aktører skal få rett til å behandle pasienter betalt av de offentlige sykehusene, mener Ap at slik behandling skal skje gjennom det etablerte systemet for kjøp av tjenester i de regionale helseforetakene. På denne måten vil tjenestene være styrt basert på behov. Arbeiderpartiets viktigste tiltak for å motvirke en todelt helsetjeneste er å satse mer på de offentlige helsetjenestene. Det vil sannsynligvis alltid være et marked for medisinske tjenester som ikke skal betales av det offentlige for eksempel innen kosmetisk kirurgi. Det vil ikke være mulig å unngå all form for todelt helsetjeneste. De ansatte er vår viktigste ressurs og skal brukes til det de er best til, - nemlig pasientbehandling. De skal slippe å bruke mye tid på administrative oppgaver eller «plunder og heft» og her er det store utfordringer. Streiken i 2016 viste at det er en tillitsbrist mellom arbeidstakere og arbeidsgivere og gjenskaping av tillit blir en viktig oppgave fremover. Kulturen og arbeidsforholdene i sykehusene våre må være av en slik karakter at de ansatte ønsker å bli værende i den offentlige helsetjenesten. Vi vil dempe markedsfinansieringen av sykehusene slik at det blir en bedre balanse mellom hensynet til kvalitet i pasientbehandlingen og økonomiske krav. Vi vil derfor ha en mindre andel innsatsstyrt finansiering. Vi vil dessuten gjennomgå dagens finansiering slik at vi får et finansieringssystem som er tilpasset en effektiv og moderne sykehusdrift. Mer behandling gjøres i dag ambulant eller som dagbehandling. Dette er en ønsket utvikling og finansieringssystemet må avspeile dette. Nye studier har dessuten vist at det kan være mye å hente ved en persontilpasset oppfølging av enkelte pasientgrupper. Ved bruk av elektroniske hjelpemiddel i et oppfølgingssystem vil man kunne identifisere symptomer tidlig og på den måten tilpasse oppfølgingen av den enkelte pasient. Dette har vist gevinster både på kvalitet og ressursbruk. Vi må ha finansieringssystemer som følger med i tiden slik at ikke sykehusene blir sittende fast i tradisjonelle driftsmønstre fordi finansieringssystemet «tvinger» dem til dette. Pasientbehandling kan ikke sammenlignes med produksjon av varer og dette må gjenspeiles i hvordan man omtaler spesialisthelsetjenesten, for eksempel ved at et sykehus er et sykehus og ikke et helseforetak. Arbeiderpartiet vil arbeide for at nye legemidler og behandlingsformer skal tas raskt i bruk. Samtidig må vi ivareta krav til kvalitet og muligheter for å få økonomisk gode avtaler. Det er derfor nødvendig å ha et system som gjør disse vurderingene slik Statens legemiddelverk og Beslutningsforum gjør i dag. Vi mener imidlertid at det er potensiale for forbedringer og vi kan love at vi vil bidra til å lage gode systemer som ivaretar pasienter med tilstander hvor man kan forvente nytte av ny, dyr eller eksperimentell behandling. Norge må være aktive innen internasjonalt arbeid om nye legemidler slik at flest mulig kan få tilgang til dette. Norge er ikke England, men når vi ser hvilke problemer som i dag er innen NHS mener vi det er viktig å påse at vi ikke kommer i samme situasjon. • «ALLE SKAL MED» også når det gjelder helse Arbeiderpartiets slagord «Alle skal med» gjelder i høyeste grad innen helsetjenestene. Alle skal få den hjelpen de trenger – når de trenger det - uavhengig av størrelsen på lommeboka. Av Ingvild Kjerkol ›› Foto: Espen Storhaug

OVERLEGEN 3-2017 13 ›› Det er ikke vanskelig å forstå at en kreftpasient eller andre med alvorlig sykdom, vil prøve alt for å bli frisk eller leve lenger med sykdommen. Samtidig ønsker vi at ALLE pasientene skal få likeverdig tilgang til ny og effektiv behandling. Ikke bare den ene vi har møtt, eller de som kan betale selv. I Norge er det bred enighet om at vi skal ha et offentlig finansiert helsetjeneste, der alle får hjelp etter behov, og betaler etter evne over skatteseddelen. Vi skal ha rettferdig fordeling, og likeverdig tilgang. Når en legemiddelprodusent skrur prisene opp til et skyhøyt nivå, utfordres disse prinsippene. For å gi pasientene rask og likeverdig tilgang, har vi fått på plass et system for innføring av nye metoder. Når en pasient i Tromsø tilbys nye legemidler, skal pasienten i Florø også få det. Beslutningene baserer seg på prinsipper for rettferdig fordeling, som Stortinget har vedtatt i prioriteringsmeldingen, og som sørger for at helsekronene gir god behandling for flest mulig. Derfor er det viktig at vi ikke lar legemiddelindustrien diktere prisene. Da risikerer vi å bruke unødvendig mye penger på en behandling vi kunne fått til en lavere pris. Det ville gått ut over andre pasienter. Vi risikerer også å ta i bruk behandling der effekten ikke er godt nok dokumentert, og som går utover pasientsikkerheten. For å sikre at legemidlene som tilbys er effektive og forsvarlige, må de testes i kliniske studier. Vi har som mål å øke antall og omfanget av kliniske studier, og har blant annet opprettet et nasjonalt program for klinisk behandlingsforskning i spesialisthelsetjenesten. Vi må også sørge for at pasienter får god informasjon. Nettsiden for kliniske studier skal forbedres og gjøres bedre kjent. Dessverre er det pasienter som får den tunge beskjeden om at det ikke finnes behandlingsmuligheter i Norge for deres tilstand, eller at de som finnes er forsøkt og ikke lenger har effekt. Flere pasienten ønsker da en ny vurdering. Det er forståelig. Vi skal etablere en nasjonal ordning med et ekspertpanel i spesialisthelsetjenesten, som skal bistå pasienter med alvorlig livsforkortende sykdom med en ny vurdering av sine muligheter. Ekspertpanelet skal også vurdere om det finnes aktuelle kliniske studier, og gjøre pasienten trygg på at man har gjort alt man kan. Disse forholdene bidrar til å motvirke et todelt helsevesen, og det er viktig. Folk skal ikke bekymre seg for ulik behandling. Det skal heller ikke være behov for å tegne privat helseforsikring. Heldigvis har veksten i slike forsikringer flatet ut. Vi ønsker at folk skal få velge, og at de skal slippe å vente unødig lenge. Reformen fritt behandlingsvalg gir pasientene valgfrihet, samtidig som det bidrar til å få ned ventetidene og stimulerer de offentlige sykehusene til å bli mer effektive. Vi har også lagt til rette for høyere vekst i pasientbehandlingen i våre fire budsjetter, enn det de rødgrønne klarte på sine åtte. Vi har likevel en stor oppgave knyttet til å hindre sosial ulikhet i helse, nemlig å sikre helsehjelp til de som sliter med rus og psykiske lidelser. Mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer lever i gjennomsnitt 20 år kortere enn befolkningen for øvrig. Derfor har vi lansert en opptrappingsplan på rusfeltet på 2,4 milliarder kroner. I høst la vi frem en strategi for god psykisk helse. En annen bekymring er sosiale forskjeller i folkehelsen. For eksempel er Norge det landet som har størst forskjell mellom utdanningsgruppene når det gjelder dagligrøykere. Vi vil utjevne disse forskjellene, og legger til rette for at alle kommuner gjør det til en del av sitt folkehelsearbeid. Vi vil skape pasientens helsetjeneste – og da mener jeg ALLE pasientene. Vi vil hjelpe hun som har kreft i Tromsø, ved å gi henne den beste kreftmedisinen. Den skal hun i Florø også få. Vi vil forebygge ved å hjelpe den unge jenta til å la røykpakken ligge. Og vi vil hjelpe de som sitter nederst ved bordet. De som sliter med rusen fra i går, og som virkelig kjenner på at verden er urettferdig. De som virkelig trenger at vi gir dem håp. • ALLE pasientenes helsetjeneste Nye medisiner gir håp. Tilgang til bedre behandlingsmetoder gjør at vi kan hjelpe stadig flere med mer. Av Helse- og omsorgsminister Bent Høie

OVERLEGEN 3-2017 14 Sosiale helseforskjeller er Norges største helseutfordring. En utvikling mot et todelt helsevesen forverrer denne situasjonen. Om tilgangen til nødvendig medisinsk behandling og oppfølging avhenger av hvem du er, øker ikke bare forskjellene i helse- Norge. Det øker forskjellene i Norge. Det eneste som kan forhindre en slik utvikling er et sterkt offentlig helsevesen. Folk må være trygge på at de får den helsehjelpen de trenger når de trenger den, uavhengig av alder, kjønn, bolig, økonomi og etnisk bakgrunn. Slik er det ikke i dag. Kreftleger har i sommer slått alarm om mangelfull tilgang til nye kreftmedisiner. Det forteller at de nå må diskutere med sine pasienter om hvor vidt de bør kjøpe behandling privat, fordi denne er bedre enn den som det offentlige helsevesenet tilbyr. I andre land med forsikringsbasert helsevesen er slike vurderinger gjerne vanlige. Men i Norge har vi et hundre prosent offentlig finansiert helsevesen. Folk forventer at den beste behandlingen tilbys av det offentlige. Eller er offentlig finansiert. Vi har et helsevesen i verdensklasse. Men det må gjelde alle. Det handler om tillit. Ved behandling av Prioriteringsmeldingen(Meld St.34(2015-2016)) vedtok Stortinget kriterier for helseprioritering. All prioritering skal skje på en måte som sikrer rettferdig tilgang til helsetjenester og som gir legitimitet til vanskelige beslutninger. Men er vi der i dag? Neppe. Tilgang til nye medisiner blir besluttet av Beslutningsforum. Forumet består av direktørene i de fire regionale helseforetakene. Møtene er lukket. Prisene er hemmelige. Vedtak kan ikke påklages. Beslutningene tar for lang tid. 15. august ble brystkreftmedisinen Kadcyla godkjent i Norge. Dette skjedde etter tre år og åtte forhandlingsrunder med legemiddelindustrien. Selvsagt kan det være grunner for å avslå en behandling. Men slike beslutninger må skje i åpenhet og etter de prioriteringskriterier som Stortinget har bestemt. Godkjenningsprosessene må skje hurtigere enn i dag. De fire helseforetaksdirektørene må fratas ansvaret for Beslutningsforum og prisene det forhandles om må være offentlig kjent, ikke hemmelige. Dersom vårt offentlige helsevesen skal få nødvendig styrke, må finansieringen bedres. Det gjelder også finansieringen av nye, dyre kreftmedisiner. Den må være særskilt, og ikke basert på effektivisering og kutt i annen sykehusdrift. En todeling av helsevesen handler om mer enn kreftmedisiner. Undersøkelser tyder på at det er sosial og geografisk skeivfordeling i bruk av både primær- og spesialisthelsetjenester. Vi vet at den forventede levetiden er omkring 20 år kortere for mennesker med alvorlig psykisk lidelser enn befolkningen for øvrig. Å unngå todeling av helsevesen handler derfor også om å løfte sykdommer og pasientgrupper som i dag har lav «status». Ruspasienten med hepatitt C. Den eldre, demente kvinnen på sykehjem. De som får manglende hjelp og verdighet i livets sluttfase. Barna i barnevernet. Folk i fengsel. De som er uføre og har nedsatt funksjonsevne, som ikke har lik tilgang til forsvarlige helsetjenester som andre. Det er mange grupper som får dårligere helsehjelp enn andre, uten at det er medisinsk begrunnet. Et sterkt offentlig helsevesen er løsningen. Et offentlig tilbud som behandler etter behov, uavhengig av pasientens bakgrunn, bosted og økonomi og uavhengig av sykdommens «status». Den virkelige utfordringen blir da å sikre at de beste spesialistene, sykepleierne og helsefagarbeiderne velger å bli i det offentlige systemet. På offentlige sykehus, på sykehjem i kommunene, på fastlegekontorene i hele landet. Alt i det offentlige helsevesen må tilrettelegge for dette - møtet mellom pasient og behandler. Det offentlige helsevesen sin største styrke er fagfolkenes kompetanse. Den aller største trusselen er dårlig ledelse, dårlig finansiering og at kompetansen slik svekkes. Derfor må vi investere mye mer i det offentlige helsevesenet. Alt annet er bortkastet. • Et sterkt offentlig helsevesen hindrer et todelt helsevesen Det offentlige helsevesen sin største styrke er fagfolkenes kompetanse. Den aller største trusselen er dårlig ledelse, dårlig finansiering og at kompetansen slik svekkes. Derfor må vi investere mye mer i det offentlige helsevesenet. Av Kjersti Toppe, Stortingsrepresentant ››

Helseforetakene har tegnet en rekke forsikringer for sine ansatte. Noen av forsikringene er de forpliktet til å ha etter Arbeidsmiljøloven og noen etter overenskomsten. Helseforetakene har i hovedsak like forsikringsdekninger, men det kan forekomme lokale forskjeller eller tilleggsdekninger. Det gjelder blant annet kollektiv ulykkesforsikring for ambulansepersonell. Hvilke forsikringer er ansatte i helseforetakene dekket av? Helseforetakenes personalforsikringer består av følgende dekninger: GRUPPELIV For arbeidstaker som er ansatt i helseforetaket, utbetales ved dødsfall et engangsbeløp til etterlatte på mellom 5G og 10G avhengig av alder. YRKESSKADE OG ULYKKESFORSIKRING Gjelder arbeidstaker som blir rammet av yrkesskade / yrkessykdom, og kan gi rett til utbetaling ved medisinsk invaliditet, ervervsuførhet og død. Vilkårene her er noe bedre enn den lovpålagte minimumsordningen. FRITIDSULYKKE Omfatter alle ansatte, og gjelder annen ulykke enn yrkesulykke som rammer arbeidstaker. Forsikringen omfatter medisinsk invaliditet, ervervsuførhet og død som følge av en ulykkesskade inntruffet i fritiden. TJENESTEREISE Alle ansatte og tillitsvalgte som reiser på vegne av arbeidsgiver er forsikret. Forsikringen gjelder hele verden og gir dekning ved tap av reisegods, forsinkelse, avbestilling, sykdom, hjemtransport og reiseansvar. I tillegg er det ofte tegnet en egen ulykkesforsikring for tjeneste i utrykningskjøretøy, helikopter, trykktank og liknende. Nærmere informasjon om de enkelte dekningene finner dere på helseforetakenes intranettsider. I tillegg til disse forsikringene, vil skader på pasienter som følge av behandlingssvikt i helsetjenesten være omfattet av ordningen Norsk Pasientskadeerstatning (NPE). Dersom du som helsepersonell forvolder skade på en pasient, er det NPE som behandler krav om erstatning og utbetaler erstatningen. 15 Legeforeningens tilbud om forsikringer Ansvarsforsikring Alle medlemmer av Legeforeningen har anledning til å tegne Ansvarsforsikring gjennom Legeforeningen. Ansvarsforsikringen for leger er et supplement til legers alminnelige ansvarsdekning i Norsk Pasientskadeerstatning (NPE). NPE dekker erstatning for skader som oppstått som følge av feilbehandling i helsetjenesten i Norge. Ansvarsforsikringen gjennom Legeforeningen supplerer dekningen i NPE, og gir en mer fullstendig dekning av det ansvar legen vil kunne komme til å påta seg ved utøvelse av legevirksomhet. Forsikringspremien utgjør kr 400,- pr år. Øvrige forsikringstjenester til medlemmer av Legeforeningen I tillegg til de forsikringsordningene som helseforetakene har tegnet, har Legeforeningen fremforhandlet svært gunstige priser i Storebrand på kollektive og private forsikringsordninger gjennom Akademiker-samarbeidet. De kollektive forsikringsordningene er skreddersydd for Legeforeningens medlemmer, men tegnes av medlemmet som privatperson. Blant de kollektive ordningene er: • gruppeliv, • innboforsikring, • familieulykkesforsikring, • reiseforsikring, • forsikring ved kritisk sykdom og • barneforsikring. Når det gjelder øvrige private forsikringer i Storebrand, som bil- og hus-forsikringer, er Legeforeningens medlemmer sikret Storebrands beste priser. For mer informasjon om forsikrings- tilbudet gjennom Legeforeningen, se www.legeforeningen.no/medlem FORSIKRING Av Hanne Gillebo-Blom, forhandlingssjef, Dnlf Dersom ulykken skulle være ute – du blir skadet på jobb, du får frastjålet eiendeler på tjenestereise eller du blir invalid etter en ulykke på fritiden – hva er det å hente fra arbeidsgivers forsikringer? ›› OVERLEGEN 3-2017

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy