Overlegen nr. 3 - 2017

OVERLEGEN 3-2017 21 Hvem bør ha innsyn i pasientjournaler? Pasientjournalen er først og fremst et arbeidsverktøy for helsepersonell i det fortrolige rom med pasienten. Det pasienten forteller om, de funn som gjøres ved undersøkelser, de vurderinger man tar og behandling som igangsettes, er personlige opplysninger som pasienten må være trygg på at ikke kommer på avveie. Innsyn i disse opplysningene må forbeholdes pasienten og de pasienten samtykker til at skal få innsyn. Samtidig vet vi at helsetjenesten er en offentlig virksomhet hvor innsyn er viktig. Men innsyn i form av å få utlevert taushetsbelagte opplysninger fra journalen, uten samtykke, må forbeholdes de tilfellene hvor lovgiver har vurdert at det er hensyn som veier tyngre enn hensyn til taushetsplikten, for eksempel til barnevern og tilsynsmyndighetene. Det sentrale er at pasienten skal føle seg trygg på at opplysninger som gis for å få riktig helsehjelp, ikke utleveres til uvedkommende og at det er forutsigbart i hvilke tilfeller opplysningene gis til andre, og til hvem. Hvordan tenker du at mer åpenhet rundt journalene påvirker pasienters trygghetsfølelse? Jeg er for mer åpenhet i og om helsetjenesten, og mener norsk presse må ha gode vilkår for å kunne gå helse- tjenesten og behandlingstilbudet til befolkningen etter i sømmene. Men hvis enhver potensielt kan få innsyn i pasientjournaler, vil det skape utrygghet og usikkerhet om konfidensialitet, og svekke tilliten til helsevesenet. Personvern og tillit er grunnleggende hensyn. Tillit er avgjørende for om pasienter oppsøker helsetjenesten og gir fra seg den informasjonen helsetjenesten trenger for å gi forsvarlig behandling. Hvis denne tilliten forsvinner, vil ikke helsepersonell kunne sikre befolkningen forsvarlig helsehjelp. Det er alvorlig. Er det en forskjell på å bruke journalopplysninger i forskning og i journalistikk? Ikke nødvendigvis. Det vil bero på en konkret vurdering, hvor samtykke er hovedregelen, og eventuelle unntak må bero på en vurdering ut fra formål, nødvendighet og interesseavveining. Hvordan vurderer du det regelverket som gjelder nå? Er det tydelig nok? Saken i VG og den etterfølgende debatten viste at regelverket ikke er tydelig nok. Det er viktig at regelverket er forutsigbart og ivaretar både pasientenes behov for trygghet og behovet for åpenhet i helsetjenesten. Debatten har avdekket et behov for å utrede hvordan innsyn og mulighet for kontroll kan styrkes for å gi offentligheten, herunder norsk presse, best mulige vilkår for å granske helsevesenet og samtidig ivareta pasientens behov for trygghet og forutsigbarhet. Fra ditt ståsted, tenker du at skoleringen av helsearbeidere er god nok i dag når det gjelder forvaltning av journalopplysninger? «Pasientjournalen» er noe helt annet i dag enn den var for bare 15 år siden. Ny teknologi gir nye muligheter, og både de tekniske løsningene og regelverket er i kontinuerlig endring. Dette skaper utfordringer for oss som skal forholde oss til både taushetsplikt og innsyn. Det er mer enn før behov for stadig skolering, både for dem som skal bruke systemene og forvalte regelverket. Hvilke opplysninger bør anonymiseres, slik du ser det? Det må vurderes konkret fra sak til sak, og det er den som anonymiserer som har ansvaret for at det som utleveres er «anonymt» - altså at det er umulig å knytte opplysningene som utleveres til enkeltpersoner. Min vurdering er at det svært sjeldent vil være mulig å anonymisere en pasientjournal for utlevering etter Offentlighetsloven. Utlevering i seg selv kan fremstå legitimt og tilsynelatende uten fare for kobling til aktuelle pasient for den enkelte «saksbehandler», men som likevel ved hjelp av andre opplysninger eller teknikk kan kobles til enkeltpersonen. I vurderingen av om en person lar seg identifisere må man ta høyde for at noen kan komme til å anvende alle hjelpemidler for identifiseringsformål. Gjennom sammenstilling av flere datasett, slik man gjør i Big Data-analyse, kan det oppstå risiko for at enkeltindivider kan identifiseres fra i utgangspunktet anonymiserte data. Hvilken rolle har pressen i å avdekke systemsvikt i helse-Norge? Pressen har og skal ha en helt sentral rolle i å avdekke systemsvikt og andre svakheter i helsetjenesten. Derfor er det nettopp behov for å utrede hvordan innsyn og mulighet for kontroll kan styrkes for å gi offentligheten og norsk presse best mulige vilkår for å få den informasjonen de trenger for å granske helsevesenet. Statistikk, tall, oversikt over for eksempel tvangsbruk – ja, slik som VG selv måtte lage i saken om tvangsprotokollene, er noe sykehusene under enhver omstendighet burde ha selv og kunne gi offentligheten innsyn i. • JON HELLE Leder av Overlegeforeningen Foto: Legeforeningen

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy