bedre enn under foretaksstyret, oppsummerer skottene. Og budsjettene holdes. Samtidig er ikke alt fryd og gammen heller, bl.a. har de den samme debatten/striden om sentralisering, ikke sentralisering. Men forskjellen er at debatten og avgjørelsene i Skottland er under demokratisk og helsefaglig kontroll. Det skulle derfor ikke være uoverkommelig at også Norge avvikler foretakssystemet i spesialisthelsetjenesten. I praksis vil det bety at Helseforetaksloven må skrotes - intet mindre - og erstattes av en ny forvaltningslov for sykehusene. Sykehusene må tilbake til offentlig politisk forvaltning fullt og helt, og med 100% rammefinansiering. Jeg vil tro statlig eierskap og forvaltning er mest hensiktsmessig slik at de bevilgende myndigheter også sitter med det hele og fulle politiske ansvaret. Dermed kan vi unngå det fruktesløse svarteperspillet om penger som vi hadde mellom staten og fylkeskommunene før 2002. Regionale helsestyrer av valgte lokalpolitikere og helsefaglige ansatte bør opprettes, som i Skottland. Disse må stå for den lokale styringen av sykehusene utfra overordnede statlige planer. Videre må all markedsstimulering avvikles. Det betyr at ISF og DRG må opphøre og erstattes av ren medisinsk koding som vi hadde før 1997. Endelig bør det vedtas en nasjonal kvalitetsstrategi for behandling, tilgjengelighet, utdanning og videreutvikling av sykehusvesenet utfra erkjennelsen av at god kvalitet er det eneste som gir reell effektivitet og, ikke minst, inspirasjon og god arbeidsmoral blant de ansatte. Landsstyret i Legeforeningen vedtok på sitt siste møte i Ålesund 1. juni å gå inn for å avvikle de regionale helseforetakene og erstatte disse med nye og flere helseregioner som skal være politisk styrte innenfor de nye regionene (39). Sykehusene og den pasientnære ledelsen må sikres økt beslutningsmyndighet, står det i vedtaket. Men Helseforetaksloven og finansieringsform - ISF eller rammefinansiering - sier vedtaket ikke noe om. Legeforeningen tar ikke stilling til om det skal være «en hybrid modell» med forvaltning på regionalt nivå og foretak på sykehusnivå eller forvaltning på begge. Legeforeningen mener ikke noe om sykehus er tjent med å drives etter markedsøkonomiske prinsipper eller ikke. Jeg oppfatter vedtaket som uklart. Vedtaket kan f.eks. tas til inntekt for Bondevik I-regjeringens forslag om fristilte fylkeskommunale sykehusselskaper fra 2000 som til forveksling er lik helseforetakssystemet bare med den forskjell at fylkeskommunen er eier istedenfor staten. Da løser vi lite og ingenting. I denne kronikken argumenterer jeg for at vi ikke kommer noen vei uten at Helseforetaksloven ryddes av veien og erstattes av en ny forvaltningslov. Dette er en helt nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å få et helse- politisk og fagstyrt sykehusvesen igjen. I tillegg til de øvrige systemendringene jeg har argumentert for, tror jeg at vi etter 15 års nedbrytende markedslogikk i helsevesenet også trenger en god porsjon «kulturrevolusjon» i helsepolitikken og sykehusene, bl.a. styrke uegennyttig innstilling og pasientens beste som ideal, uavhengig av om et tiltak for en pasient er «lønnsomt» eller ikke. Som i Sandefjord 26. april finner jeg det fortsatt aktuelt å avslutte med en oppfordring til Legeforeningen om å sende en delegasjon til Skottland så snart som mulig. • Les hele kronikken på Ofs nettside: https://legeforeningen.no/yf/overlegeforeningen/Nyheter/2017/15-ar-med-Helseforetaksreformen--nok-er-nok/ Motmeldingen – hvordan gikk det? n Er også vi legene i ferd med å bli fremmede i eget hus? n Lar vi økonomenes og NPM-systemets premisser i for stor grad styre vår kliniske praksis? n Går vi i hastighetens og økonomiens navn f.eks. med på å skrive ut pasienter for tidlig? n Går vi mer eller mindre stilltiende med på ”de profesjonelle” ledernes stadige og, faglig sett, ofte demoraliserende omorganiseringer? n Norske sykehusleger har i 15 år nå utvist (for) stor tålmodighet med et faglig sett uprofesjonelt styringsregime med kortsiktig økonomi som dominerende prinsipp n Skal vi klare å ta faget (og tiden!) tilbake, må sykehusene befris fra aksjelovens og markedsøkonomiens perspektivløse lover n Makten må tilbake til politikerne og fagfolkene n Bare slik kan vi nå reell effektivitet Motmeldingen – hvordan gikk det? n Er også vi legene i ferd med å bli fremmede i eget hus? n Lar vi økonomenes og NPM-systemets premisser i for stor grad styr vår klinisk prak is? n Går vi i hastighetens og økono iens navn f.eks. med på å skrive ut pasient r for tidlig? n Går vi mer eller mindre stilltiende med på ”de profesjonelle” ledernes stadige og, fa lig sett, ofte demoraliserende omorganiseringer? n Norske sykehusleger har i 15 år nå utvist (for) stor tålmodighet med et faglig sett uprofesjonelt styringsregime med kortsiktig økonomi som dominerende prinsipp n Skal vi klare å ta faget (og tiden!) tilbake, må sykehusene befris fra aksjelovens o mark dsøkonomiens perspektivløse lover n Makten må tilbake til politikerne og fagfolkene n Bare slik kan vi nå reell effektivitet OVERLEGEN 3-2017 29
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy