OVERLEGEN 3-2017 50 I mange år har krystalloider og kolloider vært hovedelementene ved behandling av pasienter med store blødninger. Erytrocyttkonsentrat skulle først transfunderes når blodtapet oversteg 40% av estimert blodvolum, plasma gis etter et tapt blodvolum - og blodplatetransfusjon bare når platekonsentrasjonen var under 50 x 109/l – aller helst når det i tillegg var kirurgisk kontroll over blødningen. I løpet av de siste 10 årene har samtidige sivile og militære erfaringer ført til helt endret praksis: Nå skal blodkomponenter gis så tidlig som mulig, og gjerne i forhold erytrocytter:plater: plasma 1:1:1, altså som i fullblod. Klare væsker fases nærmest ut. Endringene har blitt innført raskt: Luftambulansen innførte frysetørret plasma som første tiltak (se Sunde GA et al.J Trauma Acute Care Surg. 2015;78(6 Suppl 1):S26-30), og senere har erytrocyttkonsentrat eller fullblod kommet til. Alle traumesykehus skal ha prosedyre for massiv transfusjon, og det anbefales å starte med balansert transfusjonsbehandling tidlig i forløpet, det vil si erytrocytter, plasma og blodplater. Pasientene skal få optimal transfusjonsbehandling frem til den kirurgiske behandlingen kan gjennomføres. I praksis kan dette være vanskelig. De fleste små og mellomstore sykehus har minimale lagre av blodplatekonsentrater, og flere blodbanker har plasmatinere som bruker lang tid. Frysetørret plasma kan løse det siste problemet, mens den korte holdbarheten for blodplatekonsentrater er en utfordring. Derfor er det viktig at alternative blodplateholdige komponenter vurderes. Dette kan være frosne (kryopreserverte) blodplater og hemostatisk aktive blodplatefragmenter, to preparater med lang lagringstid. Videre kan lagring av blodplatekonsentrater kaldt forlenge holdbarheten. En pågående studie i Bergen tyder på at kaldlagrete blodplater er mer hemostatisk aktive enn standard blodplatekonsentrater, som oppbevares i romtemperatur. Ved forlenget lagringstid vil beredskapslagrene kunne økes uten tilsvarende økning av kassasjon. Tilhengere av fullblod vil si at bruk av denne blodkomponenten være det beste alternativet til tidlig balansert blodtransfusjon. Bruken av «O lavtiter anti-A og anti-B fullblod» er stigende i mange land, men både her til lands og de fleste andre steder er det faglig uenighet om hvilken plass fullblod skal ha i transfusjonsbehandlingen. NATOs transfusjonsretningslinjer anbefaler fullblod som førstevalg fremfor kompo- nentbasert behandling. I norsk militær- medisinsk sammenheng er det svært gode erfaringer med dette (se https:// forsvaret.no/aktuelt/redder-liv-i-irak). I tillegg til blodkomponentene er så ulike medikamenter som traneksamsyre og fibrinogenkonsentrat mye brukt, med helt ulike indikasjonsstillinger. Kalsium har en viktig plass i behandlingen fordi store transfusjoner gir hypokalsemi på grunn av citratet som overføres. Det er for lettvint å hevde at 1:1:1 løser alle problemer. Pasientene er forskjellige, og standardbehandling er derfor ikke best for alle. Mange vil derfor si at «persontilpasset transfusjonsbehandling» er målet: Pasientene behandles med blodkomponenter basert på oppfølging med tester som FaMe Transfusjonsbehandling av pasienter med store blødninger Immunologi og transfusjonsmedisin er en spesialitet i endring. Bruk av celleterapi og immunterapi øker, og NFITs medlemmer må finne sin plass i denne utviklingen – i samspill med kliniske spesialister. Transfusjonspraksis er også i forandring, og i en kort omtale av nyvinninger i fagfeltet kan det derfor være naturlig å trekke frem en endring som påvirker praksis ved alle sykehus: Transfusjonsbehandling av pasienter med store blødninger. Av Overlege Tor Hervig, Avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin, AIT, Haukeland universitetssykehus Foto: Joar Sivertsen ››
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy