Overlegen nr. 3 - 2017

OVERLEGEN 3-2017 7 Sist høst ble jeg operert for brystkreft, med et etterfølgende behandlingsløp ved Kreftsenteret på Ullevål. Jeg opplevde det offentlige helsevesenet på sitt aller beste, opplevde dets svakheter og jeg supplerte med en privat helsetjeneste. På vei inn i en ond sirkel Av Hilde Haugsgjerd Har mine personlige erfaringer gjort det enklere å ta stilling i den helsepolitiske debatten om privat kontra offentlig helsevesen? Nei, definitivt ikke. Snarere tvert om. Men noen av mine oppfatninger har modnet og framstår klarere enn for et år siden. Det er meningsløst å behandle privat kontra offentlig helsevesen som én problemstilling. Likeledes er det nytteløst å diskutere veksten i det private helsetilbudet som ett fenomen. Noen private helseaktører er ideelle, andre er kommersielle. Kommersielle aktører kan ha høy kvalitet og en høy etisk standard, andre har det ikke. Det er bare ett likhetstrekk mellom fastleger, medisinprodusenter, institutter som driver med bildediagnostikk, private klinikker og private sykehjem: De skal tjene penger og gå med overskudd – lite eller stort. Rollen de spiller i det norske samfunnets helsevesen, og overfor sine pasientene, er ellers ulik. Noen har avtaler med de offentlige helseforetakene, andre ikke. Noen driver med diagnostikk, andre tilbyr behandling når offentlige sykehus ikke har mer å tilby. Noen driver innen skolemedisin, andre tilbyr alternativ behandling. Noen leverer varer, andre menneskelig kompetanse. Norge har alltid hatt private innslag i helsevesenet. På 1950-tallet gikk min mor til graviditetskontroll hos en privat fødselslege, ikke på den kommunale helsestasjonen. En tante fødte og tilbrakte barseltiden på Røde Kors klinikk, betalt av egen lomme, for å unngå å føde på den kommunale fødeklinikken i Josefine gate og deretter bli kjørt til brakkene som den gang huset Ullevåls barselavdeling. Ingen av disse kvinnene var økonomisk velstående. Men de prioriterte å bruke av en relativt slunken lommebok på det de trodde var den tryggeste og beste fødselsomsorgen. Den store forskjellen fra den gang og til i dag er det store omfanget av private helsetilbud. De private aktørene kan tilby utredning og behandling for så mange og så alvorlige lidelser. De siste tiårenes vekst i private helsetjenester er nært knyttet til framskrittene i medisinsk kunnskap, teknologi og farmasi. Køer og svakheter i det offentlige helsevesenet, som har et ansvar for alle pasienter innenfor budsjetter finansiert av skattebetalerne, skaper et markedsgrunnlag for slike aktører. Det er ingen tvil om at vi i dag ser konturene av et todelt helsevesen i Norge. Den halve millionen innbyggere som har privat helseforsikring, de fleste gjennom sin arbeidsgiver, og de som har råd til betale for utredning eller dyre medisiner av egen lomme, har mulighet til å unngå utrednings- og behandlingskø og kan få tilgang til medisiner og metoder, som det offentlige ikke tilbyr. Det vanskelige spørsmål er: Hvor uønsket er dette og når er det uakseptabelt? Og er det sikkert at skillet i det todelte helsevesenet først og fremst følger tykkelsen på lommeboka og størrelsen på forsikringspremien, ikke pasientens kunnskap, intellektuelle ressurser, nettverk og kvaliteten på pasientens fastlege? Tilfeller som er blitt kjent gjennom mediene, der kreftpasienter sannsynlig ville kunne forlenge livet en periode med medisin det offentlige i dag ikke tilbyr, og som er så dyr at pasienten ikke har råd til å betale den selv, er unntak i dette bildet. Studerer man prislisten til Aleris og andre private ›› Hilde Haugsgjerd er tidligere sjefredaktør i Aftenposten og i Dagsavisen og leder av Pressens Faglige Utvalg. Hun er i dag frittstående konsulent. post@hildehaugsgjerd.no

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy