OVERLEGEN 3-2017 8 aktører, har de fleste tjenestene en pris svært mange nordmenn kan betale. Men de må da finne fram til disse tjenestene, vurdere om de er nødvendige og nyttige for dem selv. Eller få hjelp til dette av sin fastlege. Da jeg betalte noen få tusenlapper for å få mammografi, ultralyd og biopsi av brystet i løpet av to-tre timer samme dag som jeg hadde vært hos fastlegen med min kul i brystet, kom jeg kanskje litt lenger fram i operasjonskøen, enn om jeg var blitt henvist til Ullevåls eget utredningsløp. Jeg ville tatt samme valget på nytt. Og jeg vet at de fleste norske kvinner har råd til å gjøre det samme. Mitt ideal er et offentlig helsevesen som er så godt utbygd og holder så høy kvalitet at det hverken er behov eller marked for private aktører. Små sosiale forskjeller, også når det gjelder helsetjenester, skaper det beste og mest stabile samfunn. Men «djevelen» har kommet ut av flaska og det er ikke mulig å stappe den inn igjen. Individets rett til frie valg står sterkt i norsk kultur og mentalitet. Nordmenn flest har god økonomi. Når man har lov til å bruke penger på å røyke på seg lungekreft og spise på seg overvekt og diabetes, kan det ikke være forbudt å bruke egne penger på medisinsk behandling. Jeg tror oppskriften på å begrense innslaget av private helsetjenester og dempe framveksten av et todelt helsevesen må inneholde tre hovedingredienser: • Det offentlige helsevesenet må være godt nok og ha nok kapasitet til at behovet for private helsetjenester oppleves som perifert, ikke livsnødvendig. Flykter økonomisk og intellektuelt ressurssterke pasienter fra offentlige til private helsetilbud, kommer vi inn i en ond sirkel. Det blir færre pasienter som setter ord på svakheter og stiller krav til de offentlige tilbudene. Og flere dyktige leger vil følge etter pasientene over i det private. Faren for at tilbudet forringes blir større. Vi har bare et godt, offentlig helsevesen så lenge
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy