Overlegen nr. 3 - 2017

OVERLEGEN 3-2017 9 dette har stor og bred tillit i befolkningen. Før jeg skulle under kniven hos Ullevåls brystkirurger, og da det videre behandlingsløpet ble lagt, var jeg ikke inne på tanken om å undersøke om det fantes private eller utenlandske tilbud av bedre kvalitet. Jeg visste at når det gjelder brystkreft, er Ullevål helt i verdenstoppen i kunnskap og kvalitet på sine behandlingsløp. Derfor betød det heller ikke så mye at jeg aldri møtte samme onkolog og sjelden samme kreftsykepleier. Eller at det ikke akkurat var oppmuntrende å ligge på en medisinsk post på lokalsykehuset Lovisenberg under infeksjoner mellom cellegiftkurene. • Etiske problemstillinger må løftes inn i diskusjonen om sykehusenes økonomi og private helsetjenester. Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre om jeg en dag opplever at brystkreften kommer tilbake, sprer seg og Ullevål ikke har mer behandling å tilby meg, mens det finnes en kur som kan forlenge livet mitt, hvis jeg betaler i dyre dommer privat. Men det er min klare oppfatning at diskusjonen om hvor dyr behandling det offentlige skal finansiere, hvilken pris noen måneders ekstra liv er verd og hvor liberal offentlige sykehus skal være når det gjelder å ta i bruk nye medisiner, må dreie seg om mer og om noe annet enn budsjetter. Våre store forventninger til hva helsevesenet skal tilby pasientene er nært knyttet til et annet syn på liv, sykdom og død enn det som var rådende inntil for et par generasjoner siden. Vi har i dag vanskelig for å akseptere at noen liv er kortere enn andre, at noen sykdommer ikke kan kureres og at et godt liv ikke nødvendigvis er et langt liv. Legestanden er lite flink til å bidra til at befolkningen får realistiske forventninger til hva medisinen kan gjøre og til å akseptere at noen liv må ta slutt før alderdommen. Derimot er noen medisinske miljøer «flinke» til å overbehandle og til å bidra til at pasienter får en lang, men ikke en god avslutning på livet. • Legene må slå ring om det offentlige helsevesenet. Ifølge foreningens president skal Legeforeningen stå på barrikadene for en sterk offentlig helsetjeneste. Men utad framstår sjelden Legeforeningens tillitsvalgte som en konstruktiv kraft når det gjelder å skape tillit til offentlige sykehus. Jeg kan ikke huske sist en hovedtillitsvalgt ved Norges største sykehus sa noe pent om arbeidsplassen sin. Advarsler og kritiske uttalelser har i årevis kommet fra disse og andre av Legeforeningens tillitsvalgte som perler på en snor. Har det blitt ropt ulv, ulv også når det har vært liten grunn til varsko? Da lytter i tilfelle ikke politikere og helsebyråkrater når det virkelig bærer galt av sted. Og pasientene motiveres til å søke til private tilbud. Her møter de leger som har sluttet i offentlige sykehus, eller som deler arbeidstiden sin mellom offentlig og privat virksomhet. Den medisinske og tekniske ut- viklingen går framover med stormskritt. Men «konseptet» det norske, solidariske helsevesenet er ferd med å komme inn i en ond sirkel. Da hjelper nok ikke én medisin alene. Vi må akseptere at offentlig helsebudsjetter må bli større, på bekostning av andre samfunnsområder eller finansiert med høyere skatter. Etiske problemstillinger knyttet til forventninger og prioriteringer må løftes ut i det offentlige rom, til folk flest. Legene må slutte å «snakke ned» tilstanden i de offentlige sykehusene. Og de må få arbeidsforhold som gjør at de trives der, og ikke rømmer til det private. Forbud og reguleringer mot private helsetjenester er ikke veien å gå. Den beste medisinen mot privatisering og todeling er et best mulig offentlig helsevesen. • Foto: E. Stenberg

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy