BAWA-GARBA SAKEN Bawa-Garba varansatt som lege i spesialisering på et barnesykehus i Leicester i England. Hun hadde nettopp kommet tilbake etter fødselspermisjon og hadde en svært belastende arbeidssituasjon. Dagen for den aktuelle hendelsen i februar 2011, steppet hun inn for en kollega som var på kurs og hadde ansvar for vaktcallingen. Det var for øvrig også bemanningsproblemer på sykepleiersiden. De fleste var innleid fra vikarbyrå, og det var begrensninger for hvilke oppgaver disse kunne utføre. Hendelsen gjaldt en 6 år gammel gutt med Downs syndrom. Han kom inn på sykehuset svært medtatt. Han ble vurdert til å ha gastroenteritt. Det ble bestilt røntgen thorax, blodprøver og gutten fikk tilført væske. Det var svært travelt på avdelingen, og en kombinasjon av kryssende oppgaver og it- problemer medførte forsinkelser i vurderingen av både blodprøver og røntgenbilder. Korrekt behandling ble forsinket som følge av dette. Stansalarmen gikk om lag 10 timer etter innkomst. Ved en feiltakelse ble gutten vurdert å være HLR minus, men dette ble avdekket ganske raskt og gjenopplivning igangsatt. Livet stod ikke til å redde og han døde av sepsis utløst av lungebetennelse. Det kanskje mest oppsiktsvekkende ved saken er at Bawa- Garba ble dømt for uaktsomt drap med betinget fengselsstraff på to år. Anke på straffedommen ble nektet, og denne straffereaksjonen ble derfor rettskraftig. Saken handler derfor om tilsynsreaksjonen i etterkant. Etter behandling av saken i Medical Practioners Tribunal (tilsvarende Helsepersonellnemnda) fikk legen en 12 måneders suspensjon. Det syntes ikke faglige myndigheten General Medical Council var strengt nok, og anket avgjørelsen slik at vedkommende ble dømt til autorisasjonstap. Saken skapte høy temperatur blant legene i England. British Medical Association (BMA) gikk tungt inn i saken. Det ble iverksatt en rekke støttetiltak. Det kan nevnes at 159 pediatere underskrev på et støttebrev om at de ville ha ansatt Bawa-Garba. I august i år vant Bawa-Garba en anke i det britiske rettssystemet. Domstolen satt til side vedtaket om å frata henne autorisasjonen som lege, men opprettholdt suspensjonen på 12 måneder. Fellestrekk Disse sakene har flere interessante felles- trekk. Begge gjaldt unge leger i en svært presset arbeidssituasjon. I begge sakene sto grensedragningen mellom legens og sykepleierens ansvar sentralt. Og i begge sakene hadde påtalemyndighet/ tilsyn krevet at legen personlig skulle sanksjoneres for å ha begått feil i pasientbehandlingen, mens domstolene skar gjennom og la ansvaret på systemet i stedet. Hva kan vi lære? Slik det norske regelverket er utformet og praktisert er det lite sannsynlig at man ville risikert like strenge reaksjoner som opprinnelig ble gitt i de omtalte sakene. Årsakene til dette er flere. Det er en fordel at forsvarlighetsstandarden i den norske helsepersonelloven så tydelig peker på en konkret vurdering av den aktuelle situasjonen, så somhaste- grad, tilgjengelig utstyr, bemanning, organisering og rutiner. Helsepersonelloven § 16, som pålegger virksomheten en tilretteleggingsplikt, er en viktig del av dette bildet. I tråd med tidligere uttalelser fra Riksadvokaten har påtalemyndigheten hatt en relativt høy terskel for å ilegge forelegg eller ta ut tiltale i saker som gjelder faglige feil. Vi kjenner heller ikke til saker der slike enkeltfeil har ført til tap av autorisasjon. Når det er sagt er advarsel derimot en reaksjon som gis i Norge, og som andre land ikke har. Denne mildeste reaksjonsformen har vært gitt i flere tilfeller av slike enkeltsaker. For den enkelte lege er de formelle konsekvensene av en advarsel naturligvis langt mindre enn ved å miste retten til å utøve yrket, slik Bawa-Garba opplevde. Opplevelsen av å bli personlig sanksjonert for feil som skyldes et sett av ulike uheldige hendelser er oppleves likevel urimelig og svært belastende. Stor personlig belastning Uavhengig av hvilke reaksjoner som i siste instans gis, er erfaringen uansett at selve prosessen ved etterforskning eller tilsyn er en voldsom belastning i seg selv. Legeforeningen har bistått en rekke enkeltleger som har måttet stå gjennom lang tid i belastende etterJUS FOR LEGER : «Slik det norske regelverket er utformet og praktisert er det lite sannsynlig at man ville risikert like strenge reaksjoner som opprinnelig ble gitt i de omtalte sakene.» 45 OVERLEGEN 3-2018
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy