Overlegen nr. 3 - 2019

OVERLEGEN 3-2019 27 enkelte lag av tjenestene våre, og fri oss fra bekymringer. Hva så med Sykehusbygg HF? Foretaket ble stiftet høsten 2014, med formål å: • «… være en internleverandør for de regionale helseforetakene og landets helseforetak, og skal legge til rette for og bidra til standardisering, erfarings- overføring, god ressursutnyttelse og ressurstilgang innen prosjektering og bygging av sykehus.» • «… sørge for at erfaring fra forvaltning og drift av sykehuseiendom tas hensyn til i nye prosjekter og kommer foretak- enes eiendomsforvaltning til nytte.» Foretaket er eiet av de fire regionale helseforetakene, som også sitter godt plassert med sine eierdirektører i fore- takets styre. Ansatterepresentantene i styret er ansatte i Sykehusbygg HF, og vi som er ansatte ute i sykehusene har så- ledes begrenset innflytelse. Også i andre «underforetak» finner vi manglende representasjon – som Sykehusapotekene HF og Luftambulansetjenesten HF – men Sykehusbygg beskjeftiger seg med oppgaver og planlegging som er av en helt annen betydning for hverdagen i sykehusene og utviklingen av tjenestene. Ledergruppen i Sykehusbygg utgjøres av seks personer med teknisk og øko- nomisk kompetanse, og bare én i ledergruppen har helsefaglig bakgrunn. Hva som er en egnet organisering vil jo avhenge av hvilke oppgaver som skal løses, og hvilken rolle Sykehusbygg inntar. Det kan kokes ned til et spørs- mål om pasientbehandlingen skal til- passes Sykehusbygg sine planer, eller om Sykehusbygg skal tilpasse sine planer til pasientbehandlingen. Selv om formålserklæringen tilsynelatende skisserer at foretaket skal understøtte sykehusene er det også formulert en mer normativ rolle blant annet gjennom å «bidra til standardisering». De av oss som har vært involvert i sykehuspro- sjekter etter opprettelsen av Sykehus- bygg har nok erfart at foretaket i en del sammenhenger opptrer mer somdirigent enn som en ydmyk tjener. Men for enkelte sykehusledere kan det vel også være beleilig å tildele Sykehusbygg ansvaret for alskens ubehageligheter. Sykehusbygg har påtatt seg, eller blitt gitt, ulike oppgaver som ligger et stykke på siden av det byggetekniske. Jeg sitter for eksempel i en gruppe som skal utarbeide en mal for hvordan akuttmottak skal planlegges. Prosjektet sorterer vel inn under å «bidra til stand- ardisering». Å utarbeide standardiserte løsninger innen et felt hvor behovene er høyst ulike (Odda og OUS), og hvor endringene skjer raskt, er ikke enkelt, og jeg har spurt meg selv (og prosjekt- ledelsen), om det i det hele tatt er mulig å nå målsetningen. Det kan arte seg som en balansekunst mellom at tilråd- ningene blir altomfattende men vage, eller mer detaljerte, men med begrenset gyldighetsområde. Om Sykehusbygg skulle lykkes med denne type satsninger eller ei, er neppe av stor betydning for befolkningens helsetilbud. Sykehusene har mange høyt kompetente og tilpasningsdyktige ansatte som gjerne finner fram til løs- ninger også der betingelsene ikke er optimale. Gitt at vi har tilstrekkelig med rom og utstyr. Men bommer vi grovt på dimensjoneringen av syke- husene våre skapes problemer som ikke like enkelt lar seg løse. Østfold er det ferskeste eksempelet, og Drammen vil nok bli det neste. Og i dimensjone- ring av nye sykehus er Sykehusbygg gitt en nøkkelrolle gjennom ansvar for framskrivningsmodellen, som brukes av alle de regionale helseforetakene. I modellen framskrives aktivitet basert på demografiske endringer. Dernest gjøres det fratrekk for «endringsfakto- rer», som kan ha ulik begrunnelse, teknologi, bedre utnyttelse av areal, samhandlingstiltak osv. Sykehusbygg har flere roller som henger sammen. Foretaket skal både utarbeide forslag til alskens nye innret- ninger og arealdisposisjoner, og sam­ tidig utarbeide framskrivningene. I utgangspunktet ikke så ueffent, men ved nærmere ettertanke kanskje en sammenstilling av oppgaver som kan være krevende å håndtere. Hvis opp- draget løses ved å skissere kreative løsningsforslag med tilhørende positiv effekt på «endringsfaktorene», vil fore- taket kunne oppvise framskrivninger – som nok vil falle i god jord hos de som sitter med det øverste ansvaret for sektoren – og som igjen vil gi berettig­ else til Sykehusbygg sine egne kreasjoner. For å sette det på spissen, vil Sykehus- bygg klare å styre klar av fristelsen som ligger i dagen; å bli en drømmefabrikk for de regionale helseforetakene og våre bevilgende myndigheter? Foretak­ ets siste rapport om mulighetene ved digitalisering av tjenesten lover ikke altfor godt etter mitt syn. 1 Vi trenger færre poliklinikk-rom, færre senger, og færre hender i tjenestene. Det er få skyer på teknologi-himmelen som Sykehusbygg tegner over morgen­ dagen. The proof is in the pudding. Selv om mye er endret i årene etter måneferden, er mye ved det samme. På enkelte om- råder er vi ikke bedre stilt i dag enn vi var tidligere. Vender vi tilbake til tek- nologi og IKT er det et broket bilde. Vi jobber ikke mer effektivt i dag enn vi gjorde ved årtusenskiftet, til tross for en formidabel IKT satsing. Faktisk falt legeproduktiviteten med 6% i perioden 2001 til 2013. 2 Hvis ikke vi klarer å snu denne utviklingen, vil situasjonen bli ganske håpløs i de nærmeste tiårene. Fra mitt kliniker-perspektiv er det opplagte svaret på Ebbesens spørsmål at teknologien i større grad må tilpasses behandlerne og sykehuset enn om- vendt. Og hvis Sykehusbygg skal lykkes, må de bidra med gjennomførbare løs- ninger som tilrettelegger for god og effektiv pasientbehandling. Da kan vi ikke fortsette med å bygge for små sykehus. • Referanser 1 https://sykehusbygg.no/nyheter/ hvordan-pavirker-teknologiutvik- lingen-fremtidens-sykehus 2 https://www.frisch.uio.no/publika- sjoner/pdf/2017/Preprint/Johan- nessenKittelsenHagen2017_ preprint.pdf