Overlegen nr. 3 - 2019

OVERLEGEN 3-2019 39 å håndtere det ansvaret, på godt og vondt. Jobber man i en kultur der en går i forsvarsposisjon, så blir det veldig vanskelig å lære, sier Valestrand. Valestrand legger til at mange unge leger, rett ut av medisinstudiet, kan oppleve arbeidshverdagen i sykehuset som et sjokk. Han mener stresset som følger med kan gjøre at man blir sårbar, og potensielt dårligere til å gi tilbake- melding. - Mange møter et tidspress de ikke er forberedt på, og da er det viktig at de opplever trygghet. Vi skulle nok hatt på plass bedre kollegiale støttefunksjoner. Det handler om stressmestring, altså finne riktige metoder å håndtere stresset på. En måte, som også er en viktig rette- snor for læring, er å finne tid til å aner- kjenne hverandre for jobben man gjør. Refsum sier at alle trenger å få genuin anerkjennelse for jobben de gjør, inkludert mange av hans overlege­ kolleger i lederstillinger. - Mange ledere, uansett nivå, føler seg ofte alene i jobben. Ledere trenger å få tilbakemeldinger på innsatsen de gjør, og anerkjennelse for det som fungerer. Man skal selvsagt ikke stoppe opp i akutte situasjoner og begynne å rose hverandre, men det er viktig at man forsøker å finne anledning til å snakke sammen om det som går bra. Tid er en utfordring Effektiviseringskrav og stadig stram- mere budsjetter gjør at trykket i sykehuset blir stadig større. Valestrand mener at kampen for å holde hodet over vann har konsekvenser for arbeidsmiljøet. - Når tidspresset blir for stort, er det også større risiko for at man føler at man ikke har kontroll på alle opp- gavene man skal håndtere. Da er det veldig lett å bli teknisk og fokusert på oppgavene for å få hodet over vann igjen. Samtidig risikerer man at foku- set glir vekk fra det medmenneskelige, det empatiske. Det brenner mer å få skrevet det notatet, enn å anerkjenne hverandres innsats. Refsum kjenner seg godt igjen i beskrivelsen. - Det gjør at mange av de uformelle treffpunktene blir borte, og dermed mye av den kontinuerlige veiledningen og den uformelle kommunikasjonen. Terskelen for å ta opp noe blir høyere, man føler på at da må det være noe alvorlig. Dette er et tap for alle, både uerfarne LIS, men også for lederne. Tidspress fører til at vi mister kontak- ten og blir en større del av den stadig mer usynlige sykehusledelsen. Da skifter fokuset på økonomi og aktivitet, framfor kvalitet og trivsel. Åpenhet om feil Refsum forteller at noe av det han husker best fra sin tid som assistent­ lege, var da erfarne leger åpnet opp om feil de hadde begått. Vissheten og aksepten for at selv erfarne leger gjør feil, var viktig læring. - Jeg lærer av alle jeg møter, og de gode overlegene blir rollemodeller for oss yngre. De som åpner opp om feil, og forteller hvordan man lærer og blir bedre av dem, husker vi og tar med oss videre. Det kommer en dag da også vi skal lære opp nye leger under oss igjen, sier Valestrand. Refsum forklarer at selv om over­ leger skal ta føringen, så må man også legge godt til rette for at yngre leger faktisk tør å si ifra. At de tør å stille de vanskelige spørsmålene. - Gjør man en god lærerjobb som overlege, så får man flinke leger under seg tilbake. Mange kan nok føle at det tar tid, men det gjør hverdagen vår enklere, ler Refsum. - Det er en svært viktig jobb, for det gir til slutt pasienten en bedre helsetjen- este. Til syvende og sist er det jo det alt handler om. • «Gjør vi kulturen bedre, så gjør vi hverandre bedre. Vi overleger må gå foran» A ne Refsum

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy