Overlegen nr. 3 - 2019

OVERLEGEN 3-2019 53 ›› D e store styringspartiene fikk valgresultatet ved kommune- og fylkestingsvalget midt i fleisen. På nasjonalt nivå. Nå skal de ransake seg selv og sin politikk. Noen vil si at valget var basert på følelser, ikke minst irritasjon over at den store samferdselssatsingen til regjeringen har gitt så høye bompenge- utgifter. Eller at store reformer, som kan ha gode intensjoner når blikket er festet i glasskula, oppleves sentraliser­ ende uten forståelse for distriktene. Eller at bekymringer for miljø og kloden ikke tas på største alvor. Et naturlig spørsmål er da: Er det noen av de sentrale politikerne som ikke i tide har lyttet til folket som roper høyt? Eller er det folket som ikke har lyttet godt nok til politikerne, altså ikke «skjønt sitt eget beste» og ikke sett det nødvendige med store reformer? Når folk med egeninteresser roper opp, kan man oppleve at beslutnings­ takere gjør sine ører en smule døve og at de bagatelliserer, samt legger inn en god porsjon overbærenhet. Arroganse kan det noen ganger kalles. Plutselig er det i seneste laget, krisen er tydelig og veien tilbake bratt. Eller politikerne ser sin maktposisjon svinne hen og at de kanskje blir satt på gangen. Fastlegekrisen var en varslet krise. Det tok lang tid før de alvorlige bekym- ringene nådde erkjennelse helt inn til de departementale beslutningstakerne. Og det til tross for at mange mener at nåværende helseminister kanskje har vært den mest kompetente, tilgjengelige og dedikerte på veldig mange år. Om man liker politikken hans eller ikke, er en annen sak. Og hva ligger i motstanden mot helseforetaksmodellen sett nedenfra? Jo, blant annet at systemet i praksis oppleves som autoritært og arrogant uten tilstrekkelig lydhørhet i styrende ledd for ropene fra ansatte, og et for ensidig fokus på økonomi. Her en dag ble jeg spurt av en gruppe medisinerstudenter i psykiatriterminen på fjerdeåret: Hva skal til for å bli en god psykiater? Jeg svarte noe om respekt, høflighet, ydmykhet, vise oppmerksomhet, ønske om å være i dialog med folk, ha evne til å lytte og skjønne hvor pasienten er. Ingen hokuspokus, altså. Slik skal enhver lege være. Jeg kunne sagt mye mer også, naturligvis. Men slik vil vi vel at politikerne også skal opptre? Kommer helse nå til å drukne i bom- penger og miljøsatsing? Eller skal helse få en viktig prioritet? Jeg er bekymret for norsk helsevesen fremover. Vi vet at oppgavene er mange, og blir flere. Vi vet vi må utvikle nye metoder, være effektive og omstillingsvillige og møte mange krav og forventinger et godt stykke på vei. Men når mange sier fra om det er for travelt allerede nå: Er da svaret fra øvrigheten å utrykke bekymring for finansene og si at det bare vil bli verre? Eller satser de på at det går over, mens jordmødre slutter, sykepleiere gjør noe annet enn å jobbe i helse, sykehusene bygges for små og to-delingen av helse- vesenet øker? Kan det tenkes å være en villet dårlig lydhørhet, ikke minst i Finansdeparte- mentet som er redd for en utgifts-­ tsunami? Eller er det en dårlig evne til å lytte hos nasjonale politikere? Ansvarlige politikere står i krevende spagater. De har plikt til å se langt fram, se helhet, prioritere, ta både populære og upopulære avgjørelser. Og vi ønsker neppe populisme eller enkeltsakspartier over tid. Går det an å kombinere en lydhørhet for helseansattes bekymringer, med gode måter å utvikle tjenester på og samtidig ha god økonomistyring? Det er i hvert fall ikke godt anvendt psykologi for å motivere stressede helse- ansatte på alle nivåer når politikere viser til økonomiske rammer alene. Til sist et postulat: Alle har alltid egeninteresser på en eller annen måte, som oftest ikke så sterkt at det blir inhabilitet. For eksempel vil en direktør eller styreleder trolig ønske å kunne bli betraktet som beslutningsdyktig, med stor gjennomføringskraft. Dette er en type egeninteresse som kan ha dårlig lydhørhet som bakside. Dårlig lydhørhet overfor grasrota og folket har konsekvenser før eller siden, ikke minst for politikere. • Når politikere ikke hører Jeg har ikke sans for å idiotforklare andre eller å spille svarteper, men noen sider ved lydhørheten til nasjonale politikere vil jeg fundere over. Foto: Thomas Barstad Eckhoff Av Jon Helle, tidligere Of-leder, overlege St. Olavs Hospital Tiller DPS «Dårlig lydhørhet overfor grasrota og fol et har konsekvenser før eller siden, ikke minst for politikere»

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy