Overlegen nr. 3 - 2019

OVERLEGEN 3-2019 61 Legeforeningens fagakse ›› D e offisielle nasjonale handlings- programmene utarbeides av de fagmedisinske foreningene og publi­ seres og eies til slutt av Helsedirekto­ ratet. Det å utvikle og sørge for at handlingsprogram oppdateres årlig krever mye jobb. Dette er spesielt utfordrende for små fagmedisinske foreninger. For maligne blodsykdommer har handlingsprogrammet mer enn 10 sykdomsspesifikke kapitler og like mange hovedforfattere (og ca. 30 for- fattere totalt). I tillegg til selve skrive- prosessen kreves det også et ikke ubetydelig administrativt arbeid for å samkjøre skrivearbeidet. Alt dette gjøres ulønnet på fritiden av medlemmer i fagmedisinske foreninger. Helsedirek- toratet, som til slutt blir eier av hand- lingsprogrammet, sier helseforetakene (og dermed sykehusene), er forpliktet til å sette av tid til legene for å gjøre dette arbeidet. Sykehusavdelingene sier i sin tur de ikke har ressurser til dette. Med jevne mellomrom kommer derfor diskusjonen om man som fagmedisinsk burde gi fra seg arbeidet med handlings- programmet i sin helhet til helsefore­ takene og/eller helsedirektoratet slik at tilstrekkelig kompensasjon for brukt arbeidstid tvinges frem. Flere argu- menter taler for at dette ansvaret skal forbli der det er og at handlingspro- grammene vil bli viktigere i årene som kommer. Det er liten tvil om at implementer­ ing av nye, dyre medisiner er en av de største utfordringene vi står overfor i dag. Ressursprioritering med Nye Metoder, Beslutningsforum og Unn- taksordning er kommet for å bli. De økonomiske analysene som ligger til grunn for beslutninger, må baseres på mer enn andre lands kostnadsanalyse og legemiddelindustriens forståelse av standard behandling. Handlings­ programmene er derfor det viktigste redskapet de fagmedisinske forening­ ene har for å selv definere rammever- ket rundt sin ressursbruk og fremtidige kostnadsanalyse. Gir man ansvaret med dette vekk til helseforetakene/ Helse­ direktoratet, mister man dermed også innflytelse på beslutningsprosessen. Et annet problem er hvordan man med dagens system skal yte person­ tilpasset medisin når mange beslut­ ninger fattes på gruppenivå. Unntaks- ordningen med søknad til lokal fag- direktør er innført slik for å kunne ta høyde for dette. Oppdaterte og omfattende handlingsprogrammer er viktig for å gi et godt grunnlag til klinikere når de skal søke fagdirektør. Videre er det ikke å forvente at fag­ direktør skal ha innsikt i all verdens behandling, en beslutning må derfor veies opp mot hva som er fastsatt. Godt utformede handlingsprogram er derfor basis for disse svært vanskelig og kostbare diskusjonene. Videre er et «uavhengig» handlings- program (les: den faglige anbefalingen er ikke økonomisk eller politisk bestemt) også viktig for pasientene. Handlings- programmene ligger åpne på nettet, gir god innsikt i de forskjellige behandling- ene og klart uttrykk for hva som er ansett som best behandling, også der hvor ny behandlingen ikke er funnet kostnadsnyttig og dermed ikke dekkes. Handlingsprogrammene har også en viktig rolle er i det daglige arbeidet for legene. Mange leger i spesialisering bruker handlingsprogrammene som innføring i faget. Ved å la fagmedisinsk styre utviklingen av dette kan det sikres at handlingsprogrammene forblir didaktiske og hensiktsmessige arbeidsverktøy med bevart faglig integritet. • Nasjonale handlingsprogrammer Handlingsprogrammene er dokumenter som beskriver faglige anbefalinger og ressursbruk i praksis. Dette sikres best ved at de fortsatt utformes av de fagmedisinske foreningene. Av Tor Henrik Anderson Tvedt, overlege, Haukeland universitetssjukehus «Oppdaterte og omfattende handlingsprogrammer er viktig for å gi et godt grunnlag til klinikere når de skal søke fagdirektør»

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy