Overlegen nr. 3 - 2019

OVERLEGEN 3-2019 62 På landsstyremøtet 2019 var det en sak som vakte sterkt engasjement hos fag- delgatene: «Inngang til arbeidsmarke- det for nyutdannede leger – mangel på LIS 1-stillinger». Bakteppet er at helse- myndighetene synes å velge å basere seg på import av utenlandske spesialister fremfor å dimensjonere spesialistut- danningen etter det faktiske legebe­ hovet. Dette synliggjøres ved at drøyt 40 % av spesialistgodkjenningene de siste 10 årene har gått til utenlandske statsborgere. Samtidig venter et stort antall nyutdannede leger på LIS1-­ stilling, og den planlagte økningen på 200 begynnerstillinger er langt fra nok til å dekke fremtidig behov for legear- beidskraft. Fra 1. mars i år er det også slik at LIS 1-stilling er en forutsetning for å kunne ta klinisk arbeid. Vikarer i primærhelsetjenesten uten fullført LIS 1-tjeneste får ikke lenger avtale med folketrygden, og helseforetak, eksem- pelvis Oslo universitetssykehus, har vedtatt at de ikke lenger skal ansette «turnusventere» som journal- eller postleger etter en dom mot OUS tidlig­ ere i år der postlegen fikk fast ansettelse med henvisning til at vilkårene for midlertidig ansettelse ikke var oppfylt. Dette kan i utgangspunktet synes å være en ren yrkesforeningssak med kamp for flere begynnerstillinger. Men saken har viktige implikasjoner også for spesialistutdanning og engasjerer derfor fagaksen. Spesialitetskomitéene har de siste årene brukt mye krefter på den nye utdanningsmodellen og hvilke faglige ferdigheter som minimum må kunne kreves for spesialistgodkjenning. I dette arbeidet har det vært viktig å sikre en nasjonal utdanning med felles prosedyre- og kurskrav i alle helse­ regioner. I tillegg er det utarbeidet felles kompetansemoduler som skal ivareta kunnskap og holdninger som trenges i alle fagområder. Spesialistut- danning handler også om å bygge kollegiale nettverk som sikrer godt samarbeid, og samarbeidsavtalene om utdanning ved ulike sykehus i regionen understøtter nettverksbygging for LIS. Alt dette undergraves dersom vi også i fremtiden skal basere oss på at 4 av 10 spesialister importeres fra andre land. Noe import av spesialister kan være berikende for fagmiljøet, men utstrakt import smaker av manglende nasjonal vilje til å ta ansvar for nødvendig etter- vekst og faglig minimumsstandard. Det er forståelig at Norsk medisiner- studentforening ikke støtter et vedtak fra Legeforeningen om at «postlegestil- lingene» bør opphøre. Disse stillingene har så langt gitt ferdig utdannede leger en verdifull mulighet til å øke sin kliniske kompetanse i påvente av LIS-1-stilling. Ylf og andre mener at stillingene maskerer det reelle behovet for lege­ arbeidskraft i sykehus og vil derfor at alle stillinger skal inn i et meritterende utdanningsløp (LIS1-3) slik at ingen unge kolleger blir gående uten veiled- ning og uten utdanningsrettigheter. Det er gode faglige argumenter for at alle postlegestillinger bør omgjøres til utdanningsstillinger. Journalskrivere som har begrenset medisinsk kunn- skap, liten erfaring fra fagområdet de arbeider i og som ofte er ansatt i korte perioder, vil i de aller fleste tilfellene Legeforeningens fagakse Av Cecilie Risøe, leder av fagstyret ›› Dimensjonering av spesialistutdanningen Fagaksen er Legeforeningens organisering av de 45 fagmedisinske foreningene. Disse velger et faglandsråd hvor alle foreningene er representert, og hvor Lis-representasjon er lovfestet. Faglandsrådet velger et fagstyre, og delegater til Legeforeningens landsstyre. Fagaksen skal styrke tverrfaglig samarbeid og dialog med helsemyndigheter. Kjære kolleger

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy