Overlegen nr. 3 - 2020

TEMA - FORSKNING OG INNOVASJON ›› R iktignok hadde mange trodd at et influensavirus skulle være utgangs- punkt for den neste store pandemien, men et nytt koronavirus var også sannsynlig – ikke minst etter skremme- skuddene fra SARS og MERS i 2003 og 2012. Og at et helt nytt (for mennesker) virus ville kunne gi et aggressivt sykdomsbilde hos noen, var også helt forutsigbart. Så da alarmbjellene gikk for alvor i slutten av januar og begynnelsen av februar 2020, var det ingen tvil om at vi sto overfor en svært alvorlig situa- sjon. Artikler publisert blant annet i det tidsskriftet jeg jobber for, The New England Journal of Medicine, viste allerede i slutten av januar at viruset var svært smittsomt og kunne smitte fra asymptomatiske bærere (1) . Marc Lipsitch, professor i epidemiologi og direktør for Center for Communicable Disease Dynamics ved Harvard School of Public Health, sa tidlig i februar 2020 at viruset ikke kunne stoppes og at det bare var et tidsspørsmål før viruset var spredd over hele verden og at det bare var å forberede seg på « what may seem like the worst flu season in modern time (2) ». WHO direk- tøren ba innstendig alle land om å for- berede seg og sørge for at nødvendig utstyr (tester, verneutstyr) og tilstrek- kelig kapasitet (for behandling og oppfølging) var på plass. Men var det grunn til panikk? Absolutt ikke. Jeg leste om igjen den utmerkete artikkelen lege og journalist Elisabeth Rosenthal skrev i New York Times i forbindelse med utbruddet av svineinfluensa i 2009. Hun hadde vært Kina-korrespondent under SARS-ut- bruddet i 2003 og både hun og hennes skolebarn klarte seg helt fint ved å ta enkle forholdsregler mot smitte (3) . Denne innledningen høres kanskje ut som en digresjon i forhold til det jeg ble bedt om å skrive om: nemlig hvor- dan koronapandemien har påvirket forskning og publisering av forskning, og hvilke implikasjoner dette har for de som leser og skal bruke resultatene av forskningen i praksis – f.eks. over­ leger. Jeg håper å vise at jeg ikke er helt ute på viddene i forhold til temaet. Poenget er at frem til en gang i siste del av februar 2020 fungerte faglig informasjonsutveksling rundt dette nye viruset ganske normalt. Folke­ helsemyndigheter rapporterte til WHO, forskere og klinikere sendte sine observasjoner til tidsskriftene og til hverandre og tilsammen forsøkte man å danne seg et bilde av klinikk og epidemiologi for SARS-CoV-2 og prøvde knytte ny informasjon sammen med tidligere forskningsbasert kunnskap om hvordan man burde forholde seg både individuelt og som samfunn. For eksempel forklarte Jennifer Nuzzo ved Johns Hopkins School of Public Health tidlig i februar hvorfor generelle reise- restriksjoner ikke ville kunne stoppe spredningen av viruset (4) . Vanlige for- holdregler for smittevern, inkludert testing og oppfølging av smittede var (og er) selvsagt høyst nødvendig. WHO oppdaterte sine retningslinjer for reiser 29. februar og understreket (igjen) at de frarådet reise- og handelsrestrik­ sjoner (5) : « In general, evidence shows that restricting the movement of people and goods during public health emergen- cies is ineffective in most situations, … Er det sant? Eller kanskje ikke? Forskningens kår under en pågående pandemi Av Charlotte J. Haug, dr.med., MSc Internasjonal korrespondent, The New England Journal of Medicine Seniorforsker, SINTEF Digital SARS-CoV-2 har sveipet over verden med konsekvenser for vår måte å leve og leve sammen på knapt noen kunne forestille seg. Viruset i seg selv er ikke så bemerkelsesverdig: Et nytt luftveisvirus oppstått på ett av de ekstremt travle og tette dyre- og matmarkedene i Kina, var vel faktisk ett av de mest sannsynlige scenariene i de ulike pandemiplanene som ble utviklet og revidert en rekke ganger utover på 2000-tallet. OVERLEGEN 3-2020 10