Overlegen nr. 3 - 2020

TEMA - FORSKNING OG INNOVASJON OVERLEGEN 3-2020 18 S pesialisthelsetjenestens kjerneoppgaver er frem- deles pasientbehandling, utdanning av helsepersonell og forskning (Spesialisthelse- tjenesteloven §3-8). Forsk­ ning i klinikken er helt nødvendig. Klinikerne stiller de relevante spørsmålene, har mulighet til å inkludere pasientene og kan raskt implementere resultatene i klinisk virksomhet. I tillegg har forskning i klinikken en ringvirkning på hele avdel­ ingen, og bidrar til å opp- rettholde og øke kvaliteten på helsetjenestene. Det er selve bærebjelken i evidens- basert medisin, og hindrer at den kliniske praksisen stagnerer (1) . Hvordan står det så til med forskningen, midt i klinikken. Den forskende klinikeren er ikke så lett å finne på sykehusene lenger. Det er nok flere årsaker til dette. For det første har økende krav til «produk- sjon» i klinikken fjernet all mulig «dødtid» tilgjengelig for egne prosjekter. Videre er reguleringen rundt hånd- tering av sensitive data, bruk av helseopplysninger til annet enn klinisk arbeid og krav til pasientenes informerte samtykke blitt regulert slik at selv et lite forskningsprosjekt krever betydelige forberedelser. Det er selvsagt bra at forskningen er blitt regulert, og slik må det være. Det er viktig for tilliten til helse­ vesenet og kvaliteten på forskningen. Men det har også bidratt til at terskelen for å sette i gang små, gjen- nomførbare kliniske pro- sjekter har blitt høyere. En travel kliniker har ikke tid til å skrive protokoll eller til å søke om relevante godkjen- ninger fra REK og PVO osv. Profesjonaliseringen av klinisk forskning har dess- verre bidratt til å løfte forskningen ut av klinikken. For å få til et klinisk forsk­ ningsprosjekt er man nå helt avhengig av betydelig finansiering. For å kvalitets- sikre forskningsprosjekter i henhold til lovverk, korrekt lagring av sensitive data, adekvat dokumentasjon osv. er det nødvendig med forsk­ ningsstøtte. Det sikrer at regelverket følges, og er til stor hjelp for en travel kliniker som også forsker. Problemet er at det i stor grad er de enkelte (engasjerte) kliniske forskerne som må sørge for å finansiere disse støttefunksjonene. Helse­ foretakenes egne ansatte (legene) må altså sørge for å skaffe eksterne midler for å få mulighet til å gjen­ nomføre den forskningen som helseforetakene er forpliktet til å drive med i henhold til lovverket. Det er egentlig ganske hår- reisende. I tillegg bidrar helseforetakene selv til å drive kostnadene til forskning i været. Det er for eksempel nå innført «overhead» av eksterne forskningsmidler (gjerne 15-20 %) som skal dekke «slitasjen» den kliniske forskningen gjør på klinikken. Selv om forskningen altså er en del av kjerneoppgaven til foretaket. I tillegg er det nå vanlig med internfakture- ring for forskningstjenester. For eksempel kreves det betaling for leie av under­ søkelsesrom for forskning på egne pasienter. Konsekvensen av at forskning er en lovpålagt hovedoppgave for sykehus­ enes burde ha ført til lettere tilgang til forskningsstøtte. At de økonomiske vilkårene for klinisk forskning likevel er så dårlige i helseforetakene er vanskelig å forstå. Det er jo forskningen som legger grunnlaget for retningslinjene til helseforetakene. Det er ikke mulig for en enkel kli- nikkdirektør å endre dette systemet. De leder en enhet i en organisasjon som krever budsjettbalanse i et rigget system der det er mer å hente økonomisk på unød- vendige intervensjoner enn klinisk forskning (2) . Det er konsekvensen av innføringen av New Public Management i helsesektoren. Hva så med universitetene. De holder vel forsknings­ fanen høyt? Doktorgrads- programmet ved det medi- sinske fakultet ved UiO har gjennomgått flere endringer de siste årene. Klinisk forsk­ ning tar tid, inklusjon av pasienter i prospektive studier, analyse av dataene og publikasjon av resultatene er som regel ikke mulig innenfor de tre årene som er satt av til en doktorgrad. Mange har brukt lang tid på å disputere, og mange hoppet av underveis. Det er derfor forståelig at det var ønskelig med et mer strukturert og Hvor ble det av den forskende klinikeren? Som student ble jeg fortalt at et sykehus er en organisasjon hvis formål er å optimalisere møtet mellom pasient og behandlende lege. Det virker som om loven har dette formålet klart for seg. Av Per-Henrik Randsborg , Akershus Universitetssykehus Nåværende stilling: Assistant Professor Weill Cornell Medical College, Hospital for Special Surgery, New York ››