Overlegen nr. 3 - 2020

OVERLEGEN 3-2020 38 O verleger i Norge er for det meste godt innforstått med at samfunnet må prioritere mellom samfunnssektorer og ulike pasientgrupper i helsetjenesten. Det er faktisk ingen selvfølge at leger har et slikt samfunnsmedisinsk perspektiv på helsetjenesten. Opple- velsen min er at dette varierer mellom land. Vi har i flere tiår diskutert priori- tering i helsetjenesten vår og derfor er det også høy bevissthet om problem- stillingene hos helsepersonell. I 2015 begynte jeg som administrer­ ende direktør i Helse Midt-Norge. En av oppgavene som er tillagt jobben, er at jeg, sammen med de tre andre i til- svarende posisjoner, og med observa- tører fra brukere og Helsedirektoratet, utgjør Beslutningsforum som på grup- penivå skal avgjøre hvilke nye metoder som skal tas i bruk i spesialisthelse­ tjenesten og hvilke som eventuelt skal fases ut. Hele denne prosessen er bakt inn i systemet Nye Metoder, der fag- folk involveres både i kunnskapsopp- summeringer, vurderinger og innkjøp. Prioriteringene som gjøres baserer seg på prioriteringskriteriene som er be- sluttet av Stortinget; alvorlighet (hvor mange gode leveår tapes ved denne sykdommen), nytte (hvor mange gode leveår oppnås med metoden) og ressursbruk (inkludert kostnader). Det er selvfølgelig feil hvis vi tar i bruk en ny metode som gir mindre helsegevinst enn det den fortrenger. Rammene til spesialisthelsetjenesten er gitt av Stortinget og prioriteringene vi er pålagt er at all pasientbehandling inkludert nye metoder, alle investeringer til bygg og utstyr, forskning og utvikling, utdanning og opplæring, skal skje innenfor disse rammene. Selvfølgelig kan vi kjempe for større rammer både som leger og samfunnsborgere, men den prosessen styres av politikerne. Mange leger engasjerer seg også i politikken og det er bra. De to siste årene har jeg vært enda tettere på systemet som leder i Beslutningsforum. Da har jobben vært å fronte beslutninger som at nye metoder ikke tas i bruk i spesialist­ helsetjenesten, møte industrien i ulike sammenhenger og ikke minst prøve å forklare både pasienter og befolkningen for øvrig hva som ligger i de vurdering­ ene som er gjort. Dere har sikkert hørt meg si noe som at klinisk effekt av dette legemiddelet ikke står i et rimelig forhold til den prisen vi er tilbudt. Første reaksjon hos noen er at dette bør vi ta oss råd til. En slik reaksjon er forståelig for pasienter som venter på ny behandling. Det kan være vanskelig å forstå at tilbudt pris ikke nødvendig- vis står i et rimelig forhold til hva det koster å utvikle en ny metode, men at tilbudt pris relateres mer til forventet betalingsvillighet i markedet. Uansett betyr det at gode og virksomme lege- midler tidvis blir forsinket til bruk i spesialisthelsetjenesten og dermed til pasienter som virkelig trenger tilbudet. Likevel, rundt 70% av nye behandlings­ metoder blir besluttet innført og vi i Norge kan tilby pasientene våre stadig nye framskritt. Noen tanker om prioritering Av adm.dir. Stig Slørdahl, Helse Midt-Norge RHF ›› RHF-SPALTEN Som overleger og klinikere møter dere prioriteringer hele tiden. Hvem skal tilses eller få time først, hvilket utstyr skal kjøpes inn, hvordan skal vaktarbeid organiseres, hvem skal få reise på kurs og konferanser i tiden som kommer, kort sagt hvordan skal avdelingens ressurser og økonomi håndteres for å gi best mulig og forsvarlig pasientbehandling ut fra tildelte ressurser. «Det er ikke vanskelig å finne pasientgrupper som ikke har sterke talspersoner i det offentlig rom. Både leger og brukere ser at disse gruppene må ivaretas»