Overlegen nr. 3 - 2020

OVERLEGEN 3-2020 8 TEMA - FORSKNING OG INNOVASJON F ør jeg prøver meg på et svar, må jeg innom et mer fundamentalt spørsmål: Hvorfor er helse og pleie et offentlig ansvar? Hvorfor lar vi ikke bare markedet ta seg av det? Det meste av det helsesektoren gjør, er tross alt å tilby tjenester til enkeltpasienter, og det er ikke noe til hinder for at disse tjenestene kunne tilbys mot betaling av leger og kommersielle sykehus. Det er ingen fundamental forskjell mellom salg av urinveisoperasjoner og salg av rørleggertjenester; så hvorfor skjer det ene i offentlig regi og det andre i privat? Svaret er tredelt — det handler om rettferdighet, om dynamisk inkonsis- tens, og om asymmetrisk informasjon. Rettferdighetsargumentet er det enkleste: I et marked vil den enkeltes betalingsvilje for en vare eller tjeneste være produktet av betalingsevne og følt behov, og det innebærer at velbe- slåtte pasienter med marginale behov vil fortrenge fattige med store behov. Vi kan kanskje leve med en slik urett- ferdighet når det gjelder indrefilet og bil og mobilapper; men vi ønsker ikke at det skal være slik på et så viktig område som helse. Hvis dette var det hele, kunne imidler- tid problemet løses uten at det offent­ lige selv ble tjenesteyter. Vi kunne bare utstyre hver enkelt ved fødselen med et kontantbeløp som dekket forventede helseutgifter i løpet av livet, og så la markedet gjøre resten. Fornuftige barn (eller deres foreldre) ville øye- blikkelig bruke beløpet til å tegne en livsvarig helseforsikring, og med det ville alle stille likt i helsemarkedet. Problemet er at de fleste av oss, også de fleste foreldre, ikke er så fornuftige. Alvorlige helseplager dukker oftest opp et stykke ut i livet, og vi lider nesten alle av såkalt dynamisk inkon- sistens: Det vi i januar er villige til å betale for å få utsatt et ubehagelig tannlegebesøk fra 19. til 20. mai er lommerusk sammenlignet med hva vi er villig til å betale for det samme om ettermiddagen 18. mai. Og det vi som 20-åringer verdsetter en livsforlengende operasjon til når vi blir 90, er adskillig mindre enn vi verdsetter den til når vi er 89. Løsningen på dynamisk inkonsi­ stens er å binde seg til masten, og det er nettopp det vi gjør når vi lar helse- vesenet være et offentlig anliggende. Selv dynamisk inkonsistens kan imidlertid ikke forklare hvorfor tjenestene på død og liv må tilbys av det offentlige. Det ville holde med obligatorisk helseforsikring, analogt med statens krav om ansvarsforsikring for biler og bankenes krav om bolig- forsikring. Det er den tredje delen av svaret — asymmetrisk informasjon — som er det egentlige argumentet for helse­ tjenester i offentlig regi. De færreste, etter sigende også blant leger, har for- utsetninger for å diagnostisere og be- handle seg selv. Som pasienter er vi prisgitt leger både for diagnostisering og behandling, og selv i ettertid mangler de fleste evne til å vurdere om behand- lingen har vært riktig eller om resul­ tatet er blitt så godt som det kunne bli. God legeetikk forhindrer heldigvis de verste utslagene av informasjons- asymmetrien, men selv samvittighets- fulle leger kan ha problemer med å motstå fristelsen til å overbehandle betalingsdyktige hypokondere eller forskrive originalpreparater der kopier ville gjøre samme nytten. Det er bare for å løse disse tre pro- blemene at vi som innbyggere har valgt ›› HELSE - velferdsstatens gjøkunge? Ingen del av det offentlige Norge er større enn helse- og pleiesektoren, ingen vokser raskere, og ingen — med mulig unntak av trygde- og pensjonsutgiftene — gir ansvarlige politikere og bekymringshungrige økonomer mer å tygge på. Har de grunn til det? Av Victor D. Norman, Professor emeritus, Institutt for samfunnsøkonomi, Norges Handelshøyskole «Det er ingen fundamental forskjell mellom salg av urinveisoperasjoner og salg av rørleggertjenester; så hvorfor skjer det ene i offentlig regi og det andre i priv t?»