hente bistand eller henvise pasienter der dette er nødvendig og mulig. Tiltalte hadde derfor et eget ansvar. Den omstendighet at tiltalte på handlingstidspunktet allerede hadde flere tilsynssaker mot seg grunnet tidligere feiloperasjoner av pasienter, tilsier også en skjerpet aktsomhet fra tiltaltes side. Også tidsmomentet, det vil si den tiden tiltalte hadde til å områ seg, er et sentralt moment ved aktsomhetsvurdering. Det forelå ingen uventet hastesituasjon eller nødsituasjon som medførte at tiltalte måtte foreta det operasjonsinngrep som han gjorde. Etter mindretallets syn er tiltalte sterkt å bebreide for ikke å ha konferert med overlege før inngrepet, foretatt en grundig forundersøkelse før inngrepet ble besluttet og foretatt, samt sørget for at fornærmede fikk forsvarlig oppfølging i etterkant av inngrepet. Det er slik mindretallet ser det ingen holdepunkt i bevisførselen for faktiske omstendigheter som er egnet til å unnskylde tiltalte, eller redusere graden av bebreidelse i den foreliggende sak. Selv om det har vært grunnlag for å kritisere helseforetaket, rokker ikke dette ved mindretallets inntrykk av tiltaltes subjektive bebreidelse. På denne bakgrunn finner mindretallet at tiltaltes handlemåte er svært klanderverdig og at det er grunnlag for sterk bebreidelse. Rettens mindretall har kommet til at tiltalte bør domfelles og stemte for domfellelse.» «Rettens flertall – bestående av de to meddommerne X og Y – har i likhet med Statens helsetilsyn kommet til at tiltalte har opptrådt uforsvarlig og uaktsomt, men ikke grovt uaktsomt slik straffebudet krever. Ved denne vurderingen har meddommerne lagt særlig vekt på den manglende begrensning tiltalte som LIS på handlingstidspunktet var underlagt og den systemsvikt og mangelfulle risikooppmerksomhet som forelå fra sykehusets side. Særlig peker meddommerne på at ledelsen / avdelingsleder for tiltalte, burde fulgt tiltalte opp med samtaler, møter og skriftlige avtaler, slik at alle andre involverte overleger ble informert likt med hensyn til tiltaltes situasjon og eventuelle begrensninger. Meddommerne finner å kunne sterkt kritisere sykehuset for den vedvarende rutinesvikt med mangelfulle rutinebeskrivelse som ledet til at tiltalte i stor grad fikk arbeide uten klare rammer og tydelige begrensninger. Sykehuset var etter flertallets syn ikke organisert slik at tiltalte reelt sett hadde en mulighet t il å kunne utføre sitt arbeid i samsvar med kravene til faglig forsvarlighet. Meddommerne finner videre å kunne kritisere sykehuset for fravær av sikrere mekanismer som kunne kompensert for situasjonen som oppstod. Etter meddommernes syn er disse omstendigheter egnet til å unnskylde tiltalte og redusere graden av bebreidelse hos tiltalte som på et tidligere tidspunkt hadde en stilling som overlege og fikk drive med komplisert ortopedi ved Sørlandet sykehus i Flekkefjord. Flertallet viser også til vitnet W sine uttalelser i retten om at hun ikke alltid var enig med tiltalte i hva som vil være et optimalt behandlingsforløp, men der hun presiserte at – av alle tilfeller – bør han ikke domfelles for akkurat det forhold tiltalen gjelder. I tillegg viser rettens flertall til at vitnet Q ikke kunne uttale seg om at tiltalte hadde handlet grovt uaktsomt. Rettens flertall mener det er vanskelig å se at tiltalte handlet svært klanderverdig og at det er grunnlag for sterk bebreidelse. Terskelen for ileggelse av straff bør være høy. Rettens flertall stemte for frifinnelse.» Det ble altså en 2-1 avgjørelse, og tingretten frikjente legen. Det er verdt å merke seg at rettens leder, som er utdannet jurist, kom til at det foreligger grov uaktsomhet. Ofte vil nok påtalemyndigheten vurdere anke særskilt nøye i slike saker. På den annen side er flertallets vurdering i samsvar med tilsynets vurdering, som var at legen ikke burde ilegges straff. Den 13. september meldte medier at saken ikke vil bli anket av politiet. Da blir i så fall frikjennelsen stående. Jeg kan også avslutningsvis legge til at dette er en straffesak, hvor det er strengere krav til bevis og skyldkrav. Hvis dette for eksempel hadde vært en erstatningssak, ville beviskravet vært 51 prosent for et gitt faktum (og ikke opp mot nærmest sikkert som i straffesaker), og kun uaktsomhet (ikke grov uaktsomhet). Utfallet av erstatningssaker og straffesaker kan derfor bli ulikt. Hadde dette vært en erstatningssak ville legen kunne bli dømt, siden retten kom til at behandlingen var for dårlig og at det forelå uaktsomhet. • OVERLEGEN 3-2022 30 TEMA: LEGER OG RETTSAKER
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy