OVERLEGEN 3-2022 6 Mine erfaringer kommer fra perioder som dekan ved Det medisinske fakultet NTNU (19992005), direktør ved St. Olavs hospital (2005-9), i Helse Midt-Norge (2009-13), rektor ved NTNU (2013-19) og styreleder ved OUS (2016-). Best kjenner jeg utbyggingen av St Olavs hospital, både universitets- og sykehusdelen, men nå arbeider vi med finansiering av Livsvitenskapsbygget, og nye OUS generelt. Og, ja – systemet for byggfinansiering for helseforetak er annerledes enn for universitet. Og begge finansieringssystemene har iboende incentiver og «spillmekanismer». Noen sunne, noen usunne. Sett fra et overordnet nivå, kan det imidlertid diskuteres hvor store forskjellene er. Og om gresset er grønnere på andre siden. Offentlige utbygginger av universitet og sykehus igangsettes gjerne for å øke kapasiteten, for å tilfredsstille nye forventninger fra ansatte, pasienter og studenter, eller for innføring av ny teknologi. For universitetene er Kunnskapsdepartementet formell byggherre for de store anleggene. Igangsetting av bygg i dette «regimet» er en politisk beslutning. Universitetene kan på egen kjøl sette i gang mindre bygg, men ikke prosjekt av prinsipiell art, eller med store arealendringer. Kunnskapsdepartementet gir typisk oppdraget til Statsbygg som ivaretar bygging og overdrar bygget til institusjonene for ibruktakelse. Statsbygg er ansvarlig underveis, og i uenigheter mellom Statsbygg og mottakende universitet har Statsbygg det endelige ordet. Klassisk står byggkostnader mot driftskostnader og funksjonalitet. Statsbygg har i prinsippet incentiv for kostnadseffektivitet i selve byggingen, men kan oppnå sitt delresultat ved å redusere brukskvalitet. Ved konflikt mellom rammen og gjennomføring (kost og tid), kan redusert funksjonalitet kompensere for et avslappet (høyt) kostnadsnivå, og gjennom dette kan tilsynelatende kostnadsramme og fremdrift overholdes. Systemet forutsetter at Statsbygg har kompetanse, integritet og kraft til hele tiden å overvåke gode prosesser, kostnadsbevissthet, kvalitetsavveininger og dialog med universitetet og deres brukersystemer (studenter, forskere, tilsynsmyndigheter, lokal reguleringsmyndighet, lokal politikk mm) Universitetets «belastning» ved store byggeprosjekt, er altså ikke at byggkostnadene direkte trekkes fra budsjettet, men det blir som regel økte utgifter for å drifte nye arealer. Dersom det er Statsbygg eller andre som skal ha eierskapet og leie arealene ut til institusjonen, reflekteres byggkostnadene i leiekostnadene. Da vil leiesummen inneholde avskrivingsforpliktelsen, og institusjonen vil derfor gjennom dette «indirekte» ønske å holde kostnadene nede. Karikert kan man hevde at universitetene ønsker å bygge rikelig med areal, fordi det er for selve institusjonen relativt sett billig, mens det for helheten (sektoren eller departementet) over tid hentes fra det totale budsjettet. Kunnskapsdepartementet får neppe høyere prioritet i forhold til andre departement ved at det bygges mye. Det blir derfor egentlig (men litt usynlig for den enkelte institusjon) mindre til drift. Denne ulempen fordeles på alle og må ikke bæres alene av den «heldige» institusjonen som får etablert bygget. TEMA: FINANSIERING AV SYKEHUSBYGG Bygge, eller ikke bygge? Jeg er blitt utfordret til å skrive noen tanker om finansieringssystemet for bygg i foretaksmodellen – i forhold til for eksempel universitetene, der systemet er annerledes. Av Gunnar Bovim ››
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy