OVERLEGEN 3-2022 7 For helseforetakene er denne konflikten (eller prioriteringen), tettere på den aktuelle institusjonen og ledelsen der. Det er tydeligere at man prioriterer mellom drift og investeringer – alt hentes åpent og tydelig fra samme pott, og betales av et mindre fellesskap – HFet. Helseforetaksledelsen sitter med hele ansvaret og hele mulighetsrommet. Styret avgjør om man skal bygge, selv om det også forutsetter politisk vedtak for de store prosjektene. Slikt vedtak, og en egenandel på 30% av byggkostnad, er nødvendig for at helseforetaket skal få ta opp lån i Norges Bank (eneste tillatte långiver). Kostnadene, avdrag og renter dekkes over samme budsjett som driften, så konfliktene eller prioriteringene er åpenbare. Bygge flere toalett, eller drive to senger til? Mange argumenterer for at store investeringer bør isoleres fra driften også i helseforetakene. Noen tenker kanskje at de derved kan opprettholde driftsbudsjettet som nå, men «få» byggene slik universitetene tilsynelatende gjør. En annen, og mer sannsynlig konsekvens av en slik endring, er imidlertid at Helse- og omsorgsdepartementet ikke får utvidet sine rammer, og derfor må avkorte driftsbudsjettene i alle helseforetakene for å ta høyde for det investerings- (bygge-) volumet man mener er nødvendig/ riktig. Den suboptimale dynamikken kan da bli at det enkelte foretak ønsker å få bygge større/mer selv (ulempene deles på alle), mens man er tilsvarende kritisk til bygging hos naboen, fordi man da bare får ulempene (kostnadsandelen) og ikke oppsiden ved nye bygg. Kanskje er en slik adskillelse likevel riktig prioritering, for det gjør det mulig å gjennomføre de virkelig store investeringsprosjektene, også der hvor den «lokale» driftsøkonomien er for liten til å forsvare utgiftene helt alene (eks. Østfold). Kanskje er det umulig for et enkelt helseforetak å investere tilstrekkelig mye (bygge stort nok) når det må forsvares over reduksjon i driftsbudsjettet på dette foretaket alene, relativt konsentrert i tid. For tiden utreder et ekspertutvalg (under ledelse av Jon Magnussen) blant annet denne problemstillingen. De leverer innstilling våren 2023. Så – hva mener jeg er beste modellen? Prinsipielt mener jeg at vi er best tjent med at flest mulig som styrer budsjett i offentlig sektor, ser mest mulig helhetlig på de valgene man gjør. «Spillmekanismer» finnes i alle slike systemer, de bør være åpne og transparente. For helsetjenesten fremover blir det en hovedoppgave å tilby helsetjenester med færre ansatte per pasient, demografien tillater oss ikke noe annet. Da bør investeringsbeslutninger hjelpe helsetjenesten i den retningen, ikke motsatt. Forenklinger, logistikk, riktig teknologi, og sammenhengende tjenester må prioriteres. Kanskje er det i et slikt perspektiv lurt å skape noe distanse for å sikre modernisering også i enheter som ikke kan løfte investeringsvolumet på «egen kjøl». Men ingen bør henfalle til å tenke at distanse mellom budsjettene for investering og drift gjør totalsummen større. For slik blir det neppe. Snarere tvert imot. Bare den som bygger får oppsidene, mens alle deler på utgiftene. • TEMA: FINANSIERING AV SYKEHUSBYGG «For helsetjenesten fremover blir det en hovedoppgave å tilby h lsetjenester med færre ansatte per pasient, demografien tillater oss ikke noe annet» Illustrasjonfoto: Aomarch, stock.adobe.com
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy