OVERLEGEN 3-2024 20 ›› Hvilken type lege man blir, er ofte et resultat av en rekke valg og til tider tilfeldigheter. For noen er psykiatri et tidlig, klart valg, mens for andre er det en modningsprosess eller et resultat av praktiske hensyn. De erfaringene man gjør seg i møte med faget, spiller sannsynligvis en avgjørende rolle for om man ønsker å bli, og forbli, psykiater. Psykisk helse, og spesielt psykisk sykdom, er noe enhver lege må ha et faglig forhold til, uavhengig av spesialitet. Jeg mener bestemt at en viss grad av psykiatrisk kunnskap er nødvendig for oss alle som leger – på samme måte som psykiatere må ha innsikt i fysiologi, patologi og de vanlige, alvorlige sykdommene som kan ramme pasientene. Det å gjenkjenne den alvorlig syke pasient er en sentral del av legegjerningen, uansett hvilken spesialitet man har. En psykiater må ha solide kunnskaper om hva som påvirker den menneskelige psyken, fra somatiske og nevrologiske faktorer til miljømessige og psykologiske prosesser. Psykiske lidelser kan virke fremmede hvis man ikke har erfaring eller kunnskap om dem. Slik er det med all spesialisert medisin. Det er naturlig at en spesialist innen ett fagområde har dypere innsikt enn en som har spesialisert seg på et annet felt. Samarbeid på tvers av fagfelt utgjør en stor del av hverdagen for mange av oss. Psykiatri er et bredt fagfelt – noe mine kolleger nok vil være enige i. Faget favner både det akutte og det langsiktige; fra «brannslukking» til langsiktig og grundig arbeid. Psykiatri innebærer alt fra psykoterapi, psykofarmakologi og avanserte tverrfaglige utredninger, til å følge pasienter gjennom bedring og forverring i et livsløpsperspektiv. Det er også ønskelig at flere psykiatere bidrar til forskningsarbeid, og mange gjør gode bidrag som fremmer fagets utvikling. Som leger og klinikere er vi beslutningstakere, og vi står overfor mange spørsmål daglig. Det kreves god faglig forståelse og et godt klinisk blikk, samt evne til å stå stødig i avgjørelser. Samtidig må vi være fleksible, trenet i differensialdiagnostikk, og i stand til å justere kursen og kontinuerlig evaluere våre handlinger. Dette krever selvstendighet og autonomi i yrkesutøvelsen. De aspektene jeg har beskrevet, har sine paralleller i andre fagområder. Psykiatri er et fag som byr på livslang læring og stadig nye utfordringer, hvor en lege kan finne både interesse og motivasjon gjennom hele yrkeslivet. Så hva mangler? Hvorfor ønsker ikke flere leger å bli psykiatere? Har dette noe til felles med rekrutteringsproblemene vi ser innen andre sykehusspesialiteter? Det har lenge vært snakket om mangel på psykiatere. Mange opplever at de er overbelastet, med for lite tid og ressurser til å gjøre det de ønsker for faget og pasientene. Flere savner flere legespesialister på arbeidsplassen; vi trenger kolleger og sterke fagmiljøer. Psykiatere står ikke alene om disse utfordringene. Den siste tidens utvikling, med rekrutteringsproblemer i flere spesialiteter, tyder på at situasjonen er kompleks. Når det er få søkere til stillinger innen store medisinske og kirurgiske fag, ser det ut til at arbeidsforholdene og rammevilkårene spiller en sentral rolle. Rammevilkårene for å utøve faget utfordres i sykehushverdagen. ProfePsykiatri i krise – Hva hindrer rekruttering til faget? Det er kjent at det er mangel på psykiatere i den offentlige helsetjenesten. Men hvorfor er det slik? Flere sykehusspesialiteter strever med rekruttering, og mange leger velger å arbeide utenfor sykehusene. Er dette et generelt problem, eller er psykiatrien spesielt utsatt? Av Oda Solheim Hammerstad, psykiater og styremedlem i Overlegeforeningen
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy