OVERLEGEN 3-2024 21 sjonaliseringen av ledelse har ført til at mange ledere ikke nødvendigvis har innsikt i det medisinske faget, men heller er valgt på bakgrunn av sin ledelseskompetanse. Ledelse av høykompetent personell er utfordrende, fordi det også krever forståelse for hva fagfolk trenger for å utføre jobben sin godt, utvikle seg gjennom karrieren og bevare engasjementet for pasientene. For å inneha denne forståelsen, må man ha kjennskap til faget man leder. Vi bærer et stort ansvar, og med det følger nødvendigheten av å utøve faglig skjønn i møte med pasientene. Vi må ta beslutninger basert på den informasjonen vi har, og ofte kan vi ikke få to streker under svaret. Vi trenger frihet til å gjøre det vi vurderer som best i enhver situasjon – noe som gjelder uansett spesialitet, og psykiatrien er intet unntak. Kollegaer nevner raskt autonomi og gode rammevilkår som avgjørende faktorer for om en arbeidsplass fungerer eller ikke. Jeg påstår at de utfordringene mange sykehusleger nå kjenner på, har eksistert lenger, og i større omfang i psykiatrien. I tillegg er det en tydelig mangel på forståelse for psykiaterens kompetanse og rolle innen psykisk helsevern. For ti år siden skrev professor emeritus Per Vaglum en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening om psykiaterrollen i krise. Han påpekte at psykiatere i lang tid har hatt medisinskfaglig ansvar for andre faggruppers pasientbehandling, og at denne ordningen ikke er bærekraftig over tid. Dette, mente han, fører enten til overfladisk pasientbehandling eller til at leger ser seg nødt til å forlate spesialiteten. Ti år senere, med stram sykehusøkonomi, har vi mistet merkantil støtte, vi ser en økning i pasientrettigheter og flere som søker helsehjelp. Samtidig har antall døgnplasser i psykiatrien sunket drastisk. Poliklinisk behandling har erstattet mye av den døgnbaserte omsorgen, mens andelen psykiatere har gått ned i forhold til andre faggrupper. Vaglums spådom ser ut til å ha slått til, og antallet leger som ønsker å bli psykiatere er for lavt. Ingen leger trives i en rolle der de ikke kan utøve sitt yrke på en faglig tilfredsstillende måte. Jeg antar at psykisk helsevern har hatt større utfordringer, og over lengre tid, enn andre spesialiteter. Her ligger det kanskje en lærdom både for psykisk helsevern og for andre spesialiteter: Hvis rammevilkårene for yrkesutøvelsen ikke er tilfredsstillende, vil legene finne seg annet arbeid. • Psykisk helse, og spesielt psykisk sykdom, er noe enhver lege må ha et faglig forhold til, uavhengig av spesialitet. Illustrasjonsfoto: David Pereiras/ stockadobe.com
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy