OVERLEGEN 3-2024 28 KRONIKK En sterk offentlig helsetjeneste På spinalt refleksnivå svarer både Den norske legeforening og Overlegeforeningen at vi støtter en sterk offentlig helsetjeneste, og at denne skal være det foretrukne alternativet for befolkningen. Likevel ser vi en voksende privat helsetjeneste i Norge, og mange av våre medlemmer arbeider i den private sektoren. Ivaretar vi disse medlemmene godt nok? Den private sektoren er i stadig endring. Tidligere var den preget av overleger som hadde full stilling på sykehus og som tok private bierverv på avspaseringsdager eller kveldstid. Nå har den private sektoren blitt et mer etablert tilbud, som enten behandler pasienter med helseforsikring (ca. 800 000 har dette), pasienter som betaler av egen lomme, eller håndterer ventelister for det offentlige. Fristbrudd og ventelister. Ventelisteløftet Fremveksten av prioriteringsveiledere og ordningen med fristbrudd har ført til økt fokus på ventelister. Både media, sykehusledelse og RHF-styrer har rettet oppmerksomheten mot dette, og politikerne må svare på hva de har tenkt å gjøre når ventelistene øker og fristbruddene blir flere. Helseminister Vestre lanserte i mai 2024 «Ventelisteløftet». Overraskende nok hevdet han at det ikke finnes prinsipielle motforestillinger mot å bruke private aktører for å redusere ventelist- ene, noe som kanskje var uventet etter at regjeringen fjernet ordningen med fritt behandlingsvalg. Overlegeforeningens vedtekter – utfordringer Overlegeforeningen har gjennomgått en omfattende revisjon av vedtektene sine. Et uoversiktlig regelverk spredt over ulike steder har blitt samlet til helhetlige vedtekter, som nå er mer oversiktlige og uten interne motsetninger. Jeg har selv deltatt i utvalget som jobbet med dette, og jeg ønsker ikke en omkamp. Vedtektene beskriver hvordan tillitsvalgte og medlemmer skal velges som delegater til Overlegeforeningens styrende organer. Representasjonen er automatisk, basert på antall overleger ved sykehusene. Men vi må erkjenne at de private institusjonene stort sett er små arbeidsplasser, og at de derfor ofte ikke har nok medlemmer til å oppnå representasjon i Overlegeforeningens landsråd eller Legeforeningens landsstyre. Kanskje bør vi vurdere hvordan vi kan samle disse arbeidsplassene i grupper som oppnår representasjon, noe som vil være til berikelse både for disse medlemmene og for oss. Dette burde være mulig med en aktiv, oppsøkende politikk, uten at det nødvendig- vis krever nye vedtektsendringer. Avtaleverket Avtaleverket i sykehusene er hierarkisk oppbygd med hovedavtaler, A1, A2, og lokale B-dels avtaler i Spekter, og tilsvarende avtaler i Virke. Slik er det ikke i den private sektoren, hvor det er individuelle avtaler og lønnsfastsettelse som gjelder. De private aktørene er kjent for sin evne til rask omstilling, men dette medfører også usikkerhet for de ansatte. Dette var kanskje ikke så problematisk når man hadde fast stilling på et sykehus, men for overleger som nå har fulltidsstilling i private virksomheter, er situasjonen annerledes. Hvis det skal håndteres fristbrudd i psykiatrien, er det ikke behov for ortopeder. Har foreningen tilstrekkelig kompetanse og kapasitet til å gi råd ved avtaleinngåelse og problemer? Og er dette tilbudet godt nok kjent blant de som trenger det? Legeledere Overlegeforeningen er også foreningen for legeledere i sykehusene. I formålsparagrafen står det: «Å arbeide for gode vilkår for medisinsk ledelse i institusjonshelsetjenesten.» Er Overlegeforeningens organisasjon god nok? Overlegeforeningen arbeider for en sterk offentlig helsetjeneste, men med en stadig voksende privat sektor i helsevesenet, står vi overfor nye utfordringer. Ivaretar vi medlemmene som jobber i det private godt nok, og er organisasjonen rigget for å møte fremtidens behov? Av Arne Laudal Refsum, tidligere leder av Overlegeforeningen ›› Har foreningen tilstrekkelig kompetanse og kapasitet til å gi råd ved avtaleinngåelse og problemer? Og er dette tilbudet godt nok kjent blant de som trenger det?
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy