OKTOBER 2025 ÅRGANG 25 3 Tema: Velferdsstaten i en brytningstid
20 Utgiver: Norsk overlegeforening Postboks 1152 Sentrum, 0107 Oslo Telefon 23 10 90 00 / Fax 23 10 91 50 of@legeforeningen.no www.legeforeningen.no/of Redaktør: Arild Egge E-post: arild.egge@ous-hf.no Redaksjonskomité: Ståle Clementsen, Iver Koppen og Tor Martin Nilsen Annonser: Media-Aa Marketing Postboks 240, 1401 Ski T: 64 87 67 90/ 900 43 282 arne@aamedia.no Forsidebilde: Velferdsstaten i en brytningstid Foto: Stock.adobe.com Opplag: 14.100 eks. ISSN 2535-8006 (online) ISSN 1503-2663 (trykt utg.) Grafisk produksjon: Merkur Grafisk AS Postboks 25, Kalbakken, 0901 Oslo Bladet foreligger i nettutgave på foreningens nettside der alle lenker er direkte tilgjengelige Frist for innlegg til neste utgave 10. november 2025 34 28 Copyright - Gjengivelse av innhold er kun tillatt med skriftlig tillatelse fra forfatter(e) og redaksjon 3 4 6 10 12 14 16 18 20 24 26 28 32 33 34 36 38 39 40 42 43 44 46 48 52 54 55 6 https://overlegen.digital/ Merkur Grafisk er godkjent som svanemerket bedrift. SVANEMERKET NO - 1430 Kjære kolleger Den virkelige reformen starter med folkene Velferdsstaten i en brytningstid - om den forførende fusjonismen Helsereformutvalget oppnevnt Hva feiler det egentlig helsevesenet? Se til Danmark? Ingen klare stortingsflertall om helse Helseløftet – valgkamp for helsetjenesten Fremskrittspartiets radikale helsepolitikk Valgets bakside Hvordan gikk det med ventetidsløftet? Brobyggeren Fryktens pris i helsevesenet «Haukugla» Anne-Karin Rime gjenvalgt som president Ny undersøkelse: Én av fem opplever å ikke få nødvendig helsehjelp Legeforeningens perspektivmelding Ny sekretariatsleder: En erfaren jurist på Of-laget Arbeid – ikke dugnad «Å være overlege i det offentlige føles som å jobbe på et samlebånd» Om faglig og økonomisk selvskading Hvordan kan spesialisthelsetjenesten møte et sterkt økende antall pasienter med kognitiv svikt og demens? Gode nyheter om yrkesskade Offentlig tjenestepensjon – hvordan blir alderspensjonen for sykehusleger født etter 1.1.1963? Hva kan Helsereformutvalget lære av Hallingdal? Bokanmeldelse Lederstipend 2025
Kjære kolleger Startskuddet for valgkampen kan sies å ha gått allerede 13. mai 2024. Da lanserte den helt ferske helseminister Vestre sin ambisjon om kraftig reduksjon i ventetidene; ventetidsløftet. I løpet av et år skulle ventetidene bringes ned til 2019-nivå. Vestre må ha fått gjennomslag i egen regjering, for ambisjonene ble fulgt opp med tilleggs-bevilgninger i milliardklassen. Velferd som valgvinner? Som omtalt av redaksjonen senere i dette nummeret, har Vestre i det store og hele lyktes med sitt forsett. Ventetid til første konsultasjon har falt til 2019 nivå eller lavere i de fleste sykehusene. Bevilgningene brakte også økonomien i bedre balanse. I mange sykehus ble røde tall snudd til overskudd. Med det hadde opposisjonspartiene lite å bringe til torgs i helse-valgkampen. En så tidlig og så kraftfull satsing på økonomi, kapasitet og kø i sykehusene er neppe en tilfeldig impuls. Noen har erkjent at helse kan avgjøre valgkampen. Trusselen om en ytterligere todeling av helsetjenesten har sikkert også spilt inn i de strategiske overveielsene. Økonomisk misere og køer i sykehusene ville lagt helsefeltet vid-åpent for omfattende privatiseringsinitiativ ved et regjeringsskifte. Vestres løfte i mai 24 kan ha vært et avgjørende retningsvalg både for Arbeiderpartiet og for utviklingen de nærmeste årene. Sammen med skole og utdanning er den offentlige helsetjenesten hjertet i velferdsstaten. Hvis Arbeiderpartiet skulle gå inn i valget uten orden på helsefeltet – i en tid med de private på offensiven, ville troverdigheten til det sosialdemokratiske prosjektet være alvorlig truet. Da bedre å legge sparekniven vekk, og kortslutte styringslinjen partiet ellers har vært så opptatt av å respektere. Og hvem kunne være bedre egnet til å gjennomføre prosjektet enn Vestre. Med utømmelig energi, vidd og sjarme har han reist land og strand rundt, besøkt store og små sykehus, snakket med høy og lav, og invitert tillitsvalgte bredt til straks å ta kontakt direkte hvis noen skulle motarbeide eller sabotere hans forordninger. En kampanje som har overveldet både høy og lav i helsehierarkiet. Høstens valgkamp og utfallet i valget levner ingen tvil om prosjektet har vært vellykket. Ventelisteløftet har vist at Arbeiderpartiet kan få betydelige resultater i en offentlig helsetjeneste når viljen er tilstrekkelig sterk. Spørsmålet som melder seg, er om dette var et valg-stunt. Eller om det innvarsler en reell dreining i partiets politikk. Mener Arbeiderpartiets strateger alvor med en økt satsing på velferdsstaten? Vestre har nemlig luftet tanker om mer dyptgripende endringer i helsetjenesten – vil Prosjekt X se dagens lys? Faktum er at Gunnar Bovim har fått ansvar for det regjeringsoppnevnte «Helsereformutvalget». Han høstet ikke bare applaus for sin forrige rapport «Helsepersonellkommisjonen» og Kjersti Toppe kritiserte utnevnelsen, fordi hun trakk i tvil hans legitimitet - nettopp i Helsetjenesten. Kanskje er ikke det viktig eller nettopp derfor... Hun ble ikke hørt. I dette nummeret har vi valgt å bruke spalteplass på en historisk kontekst for våre offentlige helsetjenester. I anledning sykehus og valgkamp på Hamar, holdt Rune Slagstad et kåseri om velferdsstaten og helsetjenester. Vi har valgt å trykke kåseriet i sin helhet. • Vel overstått valg og god lesning! OVERLEGEN 3-2025 3
OVERLEGEN 3-2025 4 Av Overlegeforeningens leder Ståle Clementsen ›› SPALTEN TIL OF-LEDEREN Debatten om helsevesenet preges av store ord: transformasjon, reform og nye systemløsninger. Men erfaringene viser at kartene ofte tegnes på nytt, mens arbeidshverdagen forblir den samme – eller blir tyngre. Den avgjørende faktoren er hvordan ansatte behandles. Et godt arbeidsmiljø, tillit og rammevilkår som gjør at leger og sykepleiere ønsker å bli værende, er selve nøkkelen. Pasientene får best behandling når fagfolk har en arbeidshverdag de kan stå i – og da må også finansieringsmodellen endres slik at ressursene kan brukes på kjerneoppgavene, ikke på renter og byråkratiske omveier. De siste årene har vært preget av tunge skyer i horisonten. Krig og uro i Europa. En eldrebølge som nærmer seg. Stadige spådommer om kollaps i helsevesenet. I slike tider dukker det gjerne opp sterke påstander om behov for «reell transformasjon» og «nye måter å løse oppdraget på». Store ord, men sjelden konkrete løsninger. Det er ikke første gang helsetjenesten møter slike tider. Reformene kommer jevnlig, med storslåtte ambisjoner og fengende overskrifter. Like ofte har de skapt mer byråkrati og uro enn varige forbedringer. Erfaringen er at nye organisasjonskart og strukturer sjelden gir bedre pasientbehandling. De kan snarere tappe energi fra kjerneoppgavene. Den virkelige endringen starter et helt annet sted: i arbeidshverdagen. Hvordan ansatte blir møtt og behandlet er avgjørende for kvaliteten i tjenesten. Når leger, sykepleiere og andre ansatte opplever tillit, forutsigbarhet og mulighet til faglig utvikling, skapes en helsetjeneste som både er mer robust og mer menneskelig. Når arbeidshverdagen i stedet blir preget av press, uforutsigbarhet og dårlig lønn, forsvinner grunnlaget. Da mister sykehusene folk – og da svekkes pasientbehandlingen. Pasientene får best behandling når de som står ved sengen og operasjonsbordet har overskudd til å bruke hele sitt faglige engasjement. Det krever et arbeidsmiljø som gir rom for samarbeid og refleksjon, en lønnspolitikk som anerkjenner kompetanse og ansvar, og et system som bygger på tillit fremfor kontroll. Finansieringsmodellen er en annen hemsko. At sykehusene må låne penger av staten og betale renter tilbake, er et system som fremstår absurd. I stedet for å forsterke knapphet bør finansieringen legge til rette for at ressursene kan gå direkte til pasientbehandling, til arbeidsvilkår og til utvikling av fagmiljøene. Å endre finansieringen er et like viktig grep som å endre organiseringen. Kanskje er undergangen nærmere enn mange liker å tro. Kanskje er den bare et skremmebilde. Men valget står nå: fortsette å lete etter redningen i nye slagord og reformpakker – eller satse på det som faktisk gjør en forskjell. Stortingsvalget er over, og Vestre fortsetter som helseminister, og har startet arbeidet med ny helsereform. I dette nummeret av Overlegen rettes oppmerksomheten mot nettopp disse spørsmålene. Debatten om reformer og transformasjon, de politiske signalene, og utfordringene som venter den neste helseministeren belyses fra flere vinkler. Spørsmålet stilles om undergangen virkelig står for døren, eller om varslede kriser er mer skremmebilder enn realiteter. • God lesning! Den virkelige reformen starter med folkene
Referanser: 1. Verzenios (abemaciklib) SPC, 17.06.2024, seksjon 4.1. 2. Kisqali (ribosiklib) SPC, 24.04.2025, seksjon 4.1. 3. Ibrance (palbociklib) SPC, 17.10.2024, seksjon 4.1. 4. Verzenios (abemaciklib) SPC, 17.06.2024, seksjon 4.4, 4.6, 4.8. © 2025 Eli Lilly and Company. Med enerett. Verzenios® og Lilly er registrerte varemerker som tilhører Eli Lilly and Company. PP-AL-NO-0243 September 2025 UTVALGT SIKKERHETSINFORMASJON:4 Dosering Anbefalt dose abemaciklib er 150 mg to ganger daglig når det brukes i kombinasjon med endokrin behandling. Tablettene skal tas hele. Tidlig brystkreft: Verzenios bør tas kontinuerlig i to år, eller inntil tilbakefall av sykdom eller uakseptabel toksisitet oppstår. Avansert eller metastatisk brystkreft: Verzenios bør tas kontinuerlig så lenge pasienten har klinisk nytte av behandlingen eller inntil uakseptabel toksisitet inntreffer. Dersom en pasient kaster opp eller går glipp av en dose med Verzenios, skal pasienten informeres om at neste dose tas til vanlig tid. En ekstra dose skal ikke tas. Kontraindikasjoner Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor noen av hjelpestoffene listet opp i pkt. 6.1 i SPC. Bivirkninger De vanligst forekommende bivirkningene er diaré, infeksjoner, nøytropeni, leukopeni, anemi, fatigue, kvalme, oppkast, alopesi og nedsatt appetitt. Bivirkninger av grad ≥ 3 stod for mindre enn 5 % av de vanligste bivirkningene, med unntak av nøytropeni, leukopeni og diaré. Utvalgte forsiktighetsregler Dosejustering anbefales hos pasienter som utvikler grad 3 eller 4 nøytropeni. Pasienten må bes om å rapportere ethvert tilfelle av feber til helsepersonell. Pasienten bør overvåkes for tegn på infeksjon, dyp venetrombose og lungeembolisme. og hensiktsmessig medisinsk behandling gis. Nytte og risiko ved å fortsette behandling med abemaciklib hos pasienter som opplever alvorlig arterielle tromboemboliske hendelser bør vurderes. Basert på nivået av økningen av ALAT eller ASAT, kan det være nødvendig med dosejustering av abemaciklib. Diaré kan være forbundet med dehydrering. Behandling med antidiarroika, bør startes ved første tegn på løs avføring, væskeinntaket økes og helsepersonell informeres. Samtidig bruk av CYP3A4-induktorer bør unngås på grunn av risikoen for nedsatt effekt av abemaciklib. Pasienter skal følges opp for lungesymptomer som kan indikere ILD/pneumonitt, og gis hensiktsmessig medisinsk behandling. Abemaciklib er ikke anbefalt under graviditet og hos fertile kvinner som ikke bruker prevensjon under og i minst tre uker etter avsluttet behandling. Pasienter som får abemaciklib bør ikke amme. REFUSJON OG PRISER: Reseptgruppe C. Pakninger og priser per 23.06.2025: 50 mg: 28 stk. kr 21267,60. 100 mg: 28 stk. kr 21267,60. 56 stk. kr 42498,90. 150 mg: 28 stk. kr 21267,60. 56 stk. kr 42498,90. Avansert eller metastatisk brystkreft er godkjent av Beslutningsforum og er inkludert i 2407 Onkologi. Tidlig brystkreft er godkjent av Beslutningsforum. Refusjon ytes kun etter resept fra sykehuslege eller avtalespesialist. For fullstendig informasjon vennligst se FK-tekst eller SPC. Scan QR-koden for mer info og bestilling av material Tidlig brystkreft (EBC): Behandling av kvinner med hormonreseptor (HR)-positiv, human epidermal vekstfaktorreseptor 2 (HER2)-negativ lokalavansert eller metastatisk brystkreft i kombinasjon med aromatasehemmer eller fulvestrant som innledende endokrinbasert behandling, eller hos kvinner som tidligere har fått endokrin behandling. Hos pre- eller perimenopausale kvinner bør endokrin behandling kombineres med en LHRH-agonist. I kombinasjon med endokrin behandling, indisert til adjuvant behandling av voksne med hormonreseptor (HR)-positiv, human epidermal vekstfaktorreseptor 2 (HER2)- negativ, lymfeknutepositiv tidlig brystkreft med høy risiko for tilbakefall* (Se SPC pkt. 5.1). Hos pre- eller perimenopausale kvinner, bør endokrin behandling med aromatasehemmer kombineres med en luteiniserende hormonfrigjørende hormon (LHRH)-agonist. INDIKASJONER:1 Avansert eller metastatisk brystkreft (MBC): Verzenios er den første CDK4/6 hemmeren som er godkjent i både tidlig og metastatisk HR+, HER2- brystkreft.1-3
OVERLEGEN 3-2025 6 ›› Vi er ved dagens tema: velferdsstaten, som jo er det motsatte av evig fortapelse, snarere det nærmeste vi i vår korte tid her på jorden i dette lille annerledeslandet i Europas nordvestlige hjørne kan komme det utopiske: et slags paradis på jord. Ordet «velferdsstat» ble introdusert for norsk offentlighet første gang 9. mai 1945 i en radiotale av høyesterettsjustitiarius Paal Berg: «Staten skal og være en velferdsstat som ser det som sin oppgave å gjøre livet verd å leve for oss alle.» Velferdsstaten er et epokeprosjekt som vi fortsatt lever med og i. Reformkompromisset er et karakteristisk trekk ved det moderne Norge. Det å inngå et kompromiss er gjerne blitt oppfattet som det å «kompromisse»: gå på akkord med sine prinsipper. Men kompromisset er med sosiologen Georg Simmel «en av menneskehetens største oppfinnelser». Kompromisset forutsetter en gjensidighet mellom de berørte parter i den forstand at en anerkjenner en viss gyldighet ved de(n) andres posisjon, uten å oppgi sin egen. Jeg anser velferdsstaten som dette reformkompromissets fremste uttrykk. Hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet, «arbeidslivets grunnlov», etablert i 1935 i venstrestatens sluttfase, markerte en opptakt til arbeiderpartistatens velferdsstat. Den liberale forestilling om markedets frihet ble ved arbeidslivets konstitusjonalisering konfrontert med en annen forestilling: samfunnstanken, «en socialisme i videre Av Rune Slagstad, professor, samfunnsforsker, sosiolog, idéhistoriker, rettsteoretiker og samfunnsdebattant Velferdsstaten i en brytningstid - om den forførende fusjonismen Mandag 25. august holdt professor Rune Slagstad foredraget «Velferdsstaten i en brytningstid» på Hamar. Etter avtale med Slagstad har vi fått anledning til å gjengi kåseriet i denne utgaven av Overlegen – til glede for alle våre lesere.
OVERLEGEN 3-2025 7 forstand», som Venstre-juristen Ragnar Knoph kalte den. Velferdsstaten kom i tre bølger. Den første kom med Johan Castberg som på det tidlige 1900-tall var en av denne velferdsstatens gründere. Castberg var for radikal for Venstre og for reformistisk for Arbeiderpartiet og dannet sitt eget parti, Arbeiderdemokratene. Med Castberg kom med en rekke radikale reformer fra arbeidervern til barnelover. Castbergs lovgivningssosialisme med «samfunnssolidaritet» som regulativ idé påkalte fnysende forakt fra Ap-ledelsen med den revolusjonære Martin Tranmæl i spissen. Senere ble imidlertid Castbergs ideologi statsbærende ideologi, riktignok uten at hans navn ble nevnt. Spilte Castberg noen rolle i de ideologiske debattene i din tid, spurte jeg Haakon Lie en gang på 1990-tallet. Lie var en nådeløs partisekretær, men meget belest og reflektert politiker fra skogsarbeiderfamilie i Solør. «Nei, ingen rolle,» svarte han, «vi kjente ikke godt nok til vår norske politiske historie.» Den andre reformbølgen kom under den rødgrønne Nygaardsvold-epoken 1935-1940 med en lang rekke trygdeordninger for ulike yrkesgrupper, og toppet seg i 1946 med barnetrygden som en lik rettighet for enhver. Det ble innledningen på den tredje bølgen under Gerhardsen med folketrygden som en nøkkelinstitusjon, i det grunnleggende utformet av Venstre-mannen Knut Getz Wold, som hørte til det første kull av Ragnar Frischs sosialøkonomiske studenter. Med folketrygden kom det noe nytt i forhold til Castberg: ikke en sosialpolitikk for de særlig nødstilte, men en universell velferdspolitikk for hele folket. Folketrygden ble gjennomført i etapper som et tverrpolitisk fellesprosjekt, men med Ap som førende. Den var sluttsteinen i velferdsstaten som et institusjonelt nettverk fra vugge til grav. Det skjedde høsten 1966, Gerhardsen var ute og de borgerlige under Per Borten hadde overtatt ledelsen. Velferdsstaten er en egenartet blanding av liberalisme og sosialisme: en form for universalisme – like rettigheter for alle samfunnsborgere innen en nasjon – realisert via et kollektivt arrangement som skal fremme individuell uavhengighet: sosial rettferdighet, basert på et avgrenset kapitalistisk produksjonsliv, med helse og utdanning som offentlige fellesgoder beskyttet mot markedet. Velferdsstaten ble skapt under det Høyre-historikeren Francis Sejersted har kalt «sosialdemokratiets tidsalder», ikke minst «de gloriøse tiårene» etter 1945, altså «arbeiderpartistaten». Det sosialdemokratiske velferdsstatsprosjektet hører den industrielle moderniteten til, med stikkordene rasjonalisering, effektivisering, planstyring ut fra en dypt forankret teknologisk fremskrittstro. Fra 1970-tallet og utover fant det sted en gradvis overgang fra arbeiderpartistaten til konkurransestaten med Tormod Hermansen som en sentral, systemendrende ideolog. Hermansen var departementsråd i Finansdepartementet, ansatt av regjeringen Willoch. Arbeiderpartistaten skulle reddes via New Public Management, var Hermansens håp. Mens markedet tidligere skulle tøyles via staten, skulle staten nå trimmes via markedet. Sosialdemokratisk sentralisme, «stort er godt», fikk sin nyliberale fortsettelse under konkurransestaten i form av en markedsreformulert fusjonisme. Den ble et felleseie for styringspartiene Ap og Høyre, men også for opposisjonspartiene på fløyene, enten de nå het Frp eller SV. De ville, innimellom, vise at de kunne være litt styringspartier, de også. Jeg er av arrangørene bedt om å gi mitt foredrag en skjerpet profil. Den prinsipielt reflekterende Høyre-leder Kåre Willoch ble sine eldre dager en skarp kritiker av fusjonismen og jeg følger i samme spor. (Jeg antydet en gang i en debatt med Willoch at han var en større statsmann som fylkesmann enn som statsminister. Det var han ikke så begeistret for.) Den norske velferdsstaten har tre søyler: trygd, helse, utdanning. Jeg samler min refleksjon over den forførende fusjonismen i tre aktuelle versjoner. Fusjonisme 1 Fusjonen av A-etaten, trygde-etaten og kommunale sosialtjenester i NAV var en av Bondevik IIs siste handlinger i 2005 under sterkt parlamentarisk påtrykk fra samtlige partier, alle var fusjonistiske tilhengere av «Stort er godt», til tross for advarslene fra faglig De ansiktsløse byråkratene har ikke handlet mot politikernes vilje, for politikerne har ikke hatt noen betydningsfull egenvilje
OVERLEGEN 3-2025 8 hold. I dag vet vi at kritikerne fikk rett: NAV er blitt et labyrintisk monster, et fremmedgjørende, avmaktsskapende arrangement. Jeg siterer fra de siste dagers reportasjer: «Folk er rettsløse når Nav gjør feil.» «Det oppleves helt umulig å gjøre ting riktig, selv når jeg tror at jeg gjør alt rett.» Beskrivelsene er nærmest som tatt ut av Franz Kafkas Prosessen. Nylig måtte som kjent den sindige Hans Chr. Holte på den utsatte uriasposten som NAV-direktør for åpen mikrofon stå skolerett for sin statsråd, fordi bevilgningene åpenbart ikke strakk til, heller ikke til statsrådens viktige valgkampsak: lokale sysselsettingstiltak. NAV er en overbyråkratisert mastodont som er kontraproduktiv for tilliten til velferdsstaten. Fusjonisme 2 Stoltenberg I kom i år 2000 til makten med et radikalt moderniseringsprogram med tre hovedpunkter: EU-tilpasning, delprivatisering av Statoil og helseforetaksreform. Med helseforetaksreformen skulle de offentlige sykehusene omformes til statlige, regionale helseforetak, i tråd med Hermansens forslag om statsforetak. Omformingen til helseforetak, styrt med basis i regnskapsloven, var Arbeiderpartiets verk: først kjørt gjennom i ekspressfart i Aps organer, så på regjeringsnivå og deretter effektuert av Stoltenberg med støtte fra Høyre og Frp. «Dette er den største endringen mellom forvaltningsnivåer som er gjennomført i Norge,» fremholdt Jens Stoltenberg i Min historie (2016): «Så store reformer blir vanligvis utredet i mange år i mange runder av offentlige utvalg. Alle grupper av ansatte, pasienter og lokalpolitikere tas med på råd. Det tar mange år.» Stoltenberg ga Tore Tønne som helseminister frie tøyler i utformingen av den nye sykehuspolitikken – i stort tempo. Tønne, som også var «gammel byråkrat», «visste om vi gjorde det på den vanlige måten, ville det sannsynligvis aldri bli gjennomført», sa Stoltenberg og la til: «Motkreftene ville organisere seg og bli for sterke. I stedet fikk han dette gjennom på noen måneder.» I sin selvbiografi skriver Stoltenberg om helseforetaksreformen: «I dag er det knapt noen som mener at vi skal gå tilbake.» Stoltenbergs formulering må vel sees på bakgrunn av at han den tiden befant seg i Brussel. En påminnelse om at «Det er Brussel som ligger avsides.» Høyre hadde i opposisjon kontinuerlig hevdet at partiet ville fjerne de regionale helseforetakene hvis og når partiet kom i regjeringsposisjon: helsepolitikken skulle tilbake til de folkevalgte organ. Bort med «de ansiktsløse byråkrater» var opposisjonspolitikeren Bent Høies parole. Men etter 2013 sørget Høie som helseminister for økt makt nettopp til de ansiktsløse byråkratene. I dagens helsenorge drives den mest betydningsfulle helsepolitikk med basis i anonym byråkratmakt som skyr den offentlige debatt. De ansiktsløse byråkratene har ikke handlet mot politikernes vilje, for politikerne har ikke hatt noen betydningsfull egenvilje. Politikerne er snarere blitt en slags saksbehandlere for politikkutformende doldisbyråkrater. Adelen, som ble formelt avskaffet i 1821, har gjennomoppstått som en ny foretaksadel. Nylig kom nyheten om at det er flere direktører enn intensivplasser i helsenorge: 333 direktører og 278 sengeplasser på intensivavdelingene. Helse Bergen har t.o. 31 direktører –på hjemmesiden kaller de det «ein flat leiarstruktur». Riksrevisjonen kom nylig med skarp kritikk av ledelsen av Helse Midt- Norge for innføringen av «Helseplattformen», et kostnadskrevende journalsystem som er drevet gjennom av helseforetakets direktører til tross for massiv medisinsk-faglig kritikk. Styringspartiene Ap og Høyre avviste i Stortinget forslaget om å utrede et alternativt, mer adekvat system. Saken illustrerer det patologiprofessor Olav Hilmar Iversen allerede på 1970-tallet diagnostiserte som en «slow-virus» som han kalte «byråkratitis». Den arter seg ifølge professor Iversen slik: «Når en byråkrat gjør en feil og fortsetter å gjøre den, blir feilen regjeringens nye politikk.» Sykehusfusjonen i hovedstaden med nedleggelse av Ullevål Sykehus er et doldisbyråkratisk lærestykke. Det er fastlandsnorges største byggeprosjekt, hvor Stortinget kun har fungert som sandpåstrøingsorgan til tross for massiv motstand fra det medisinske personale og Oslos befolkning. Fusjonen var 2011 beregnet til 17 mrd., nå med første byggetrinn anslått til vel 50 mrd kr. I striden om hovedstadsfusjonen fikk Sp lenge med legepolitikeren Kjersti Toppe i spissen et slags eierskap både i by og land til den folkelig-demokratiske og medisinsk-faglige opposisjonen mot den fusjonistiske helsepolitikken. For noen år tilbake, kort før valget i 2021, visket en sosialdemokratisk departementsråd til meg: «Neste valg stemmer jeg Sp!» Men 2021-valget ble ikke det vendepunktet flere enn departementsråden hadde håpet på. Ullevål-tomten som er regulert for sykehusformål, skal nå legges ut til eiendomsspekulanter av typen Ivar Tollefsen, hvis datter nylig ble sendt til Sveits med x antall milliarder i reisekassen. Det er dette Ullevål statsminister Støre sørget for at ikke kom med i Hurdal-plattformen. Det var på Hurdal Vedum skulle ha satt foten ned! I dag har 800 000 privat helseforsikring, en økning på 35 prosent de siste fire årene: Vi beveger oss mot et todelt helsevesen. Likevel føres den forvitrende fusjonismen uten jordledning ufortrødent videre. Her i Innlandet, en region med en aldrende befolkning som først og fremst vil ha glede av lokalsykehus, har en av regionalpolitisk uoversiktlige, labyrintiske grunner lagt bort det opplagte: ruste opp de eksister- ende sykehus på Lillehammer og Gjøvik med et nytt akuttsykehus i Hamar-regionen. Statsminister Støre kunne fra et skogholt i Moelv fortelle at regjeringen har bevilget 19 mrd. til det han kalte «Europas mest moderne sykehus», men uten at han med ett ord nevnte at «bevilgningen» ikke er en «bevilgning», men som Finansdepartementet vet kun er et lån som Sykehuset må nedbetale via sitt ordinære driftsbudsjett. Jeg foreslår en studietur til Drammen, som nettopp har åpnet et nytt, stort sykehus til 15,5 mrd. Der har de for lengst innsett at «bevilgningen» er et «lån», som medfører en årlig mer-
OVERLEGEN 3-2025 9 utgift på knapt 1 mrd. kr., med tilsvarende følger for den løpende drift. Læringsresistens er en vedvarende utfordring i vårt politiske system. Fusjonisme 3 Hvis norsk historie gjennom de siste 200 år skal beskrives med ett ord, må det bli utdanningsrevolusjon, velferdsstatens tredje søyle. Grunnen ble lagt på 1850-tallet av gründer-koalisjonen husmannssønnen Ole Vig og embetsmannssønnen Hartvig Nissen med den store reformen for landsfolkeskolen i 1860. Det overordnede var det demokratiske motivet: dannelsen av «myndige Mænd» til deltaking i «Landets offentlige Anliggender». Deres verk ble ført videre i to retninger: gjennom folkeskolen som en enhetsskole i offentlig regi og gjennom de grundtvigianske folkehøyskoler i frivillig regi, Sagatun folkehøyskole som den første, åpnet i 1864 med bygninger demokratisk- symbolsk nok tegnet av Emil Victor Langlet, som også tegnet Stortinget, som åpnet fem år senere i 1869. Av dannelseskompromisset mellom Vig og Nissen oppstod en reformkoalisjon av sentrum-venstre med et karakteristisk trekk: den demokratiske folkelighetens hegemoniske integrasjon i det statlige styringssystemet. Via utdanning skulle sosial ulikhet gradvis utviskes, var drømmen til arbeiderpartistatens utdanningsstrateg Helge Sivertsen. Arbeiderpartistaten hørte det tradisjonelle industrisamfunnet til; i dag er vi på vei inn i det postindustrielle kunnskapssamfunnet. Men i dette samfunnet har utdanningen fått en ny funksjon. Den virker ikke, slik Sivertsen antok, demokratiserende, men skaper med den teoretiske kunnskapen som selve gullstandarden et nytt hierarki av status, anerkjennelse og verdighet: den skaper vinnere og tapere, en kulturell og sosial polarisering med demokratinedbrytende farer. Jeg rykker frem til 1970-tallet, da den velferdsstatlige utdanningspolitikken kom inn på et nytt spor – og foretok en dobbelavsporing. Distriktshøyskolene, etablert tidlig på 70-tallet, var en institusjonell innovasjon utan internasjonale
OVERLEGEN 3-2025 10 forbilder, forankret i nasjonale særtrekk knyttet til sentrum–periferi- dimensjonen. De skulle tilby kortere, yrkesorienterte, lokalt rettede utdanninger ril forskjell fra universitetene. De skulle stå for «noko sermerkt og ha sin eigen identitet», understrekte statsråd Kjell Bondevik, og ikke tenkte som «universitetsfilialar». Støttet av koalisjonen av lokale næringsdrivende, ambisiøse rektorer, professorhungrige amanuenser og symbolpopulistiske politikere tok den akademiske universitetsdriften ved distriktshøyskolene etter hvert overhånd. De ble lokale universitetsfilialer som fikk politiske insentiv til å kvalifisere seg til å bli universitet. Universitetsfusjonismen med de regionale helseforetakene som modell fikk nylig sitt 11. medlem: Universitetet i Innlandet, og flere er på vei. «Vi må satse på kortere kurs og seminarer og sørge for at vi er relevante for samfunnet og arbeidslivet,» formante tidsmessig statsminister Erna Solberg i 2021. Solbergs forslag til nedbryting av universitetsinstitusjonens egenart ble fulgt opp av Henrik Asheim, hennes minister for forskning og høyere utdanning: universitetene «må satse på kortere kurs og seminarer», «mer skreddersydde utdanningstilbud». Solberg og Asheim ble sekundert av en OECD-direktør: «universitetene må endre sin businessmodell». Som opposisjonspolitiker har Asheim derimot forleden meldt seg med helt andre toner: Det er en «usunn dragning» «mot universitetsstatus», og Asheim vil nå ha færre universiteter! Også den videregående utdanning sporet av på 70-tallet. Det tradisjonelle gymnas ble i 1974 avskaffet til fordel for «Videregående skole», og samtidig forsvant yrkesskolene. Vi fikk etter 1974 en videregående utdanning på stadig sterkere teoretiske kunnskapspremisser. Det var akademikere det var mest behov for, fastslo Hernes-utvalget (1988), og via Reform 94 ble teori- kursen sementert. SV-lederen Kristin Halvorsen, som var kunnskapsminister i Stoltenbergs rødgrønne regjering 2009-2013, sluttet seg kritikkløst til denne kursen: «Norges mest betydningsfulle kapital er verken på børs eller på havbunnen. Den sitter i hodene eller hendene på folk. […] Utdanning og kompetanseutvikling er den viktigste investeringen vi kan gjøre for framtida.» Denne politiske orienteringen overser at vårt samfunn ikke bare er avhengig av de høyt kvalifiserte akademikerne for å fungere, de smarteste av de smarte, som Hillary Clinton mente seg omgitt av, men også av ikke-akademikerne – de hun kalte «the bottle of deplorables», «bøtten av drittfolk», altså de som valgte Trump. Om sosialdemokratene heter Hernes, Clinton eller Tony Blair, lød kampropet: «Education, Education, Education»! Den nye overskriften er meritokratiet, med intelligensen som den nye, postindustrielle overklassen, som Michael Young hadde advart mot allerede i 1958. Det nye utdanningssystemet avskaffer ikke klasseforskjellene, men skaper tvertom nye. Det har ført til en sosial polarisering som er én viktig årsak til det populistiske opprøret i USA og i Europa, etter hvert også i Norge, men her langt mindre akutt, foreløpig. Det dreier seg om en meritokratisk undergraving av velferdsstaten. Kanskje er det uttrykk for et stemningsskifte også her til lands når 54 prosent av elevene i år valgte yrkesfag til videregående skole. Fagskolemeldingen i mars viser også en begynnende politisk bevissthet om en påtrengende kursendring (Meld. St. 11 (2024–2025) «Fagfolk for en ny tid– med høyere yrkesfaglig utdanning»). For vel ti år siden reiste den danske mureren Mattias Tesfaye i Kloge hænder (2013) en debatt om nedvurderingen av fag og håndverk. Tesfayes foredrag for tillitsvalgte i Fellesforbundet, samt mitt foredrag «Et forsvar for fagligheten» i Det Norske Videnskaps-Akademi, førte til en ganske omfattende debatt om fag og profesjoner i Klassekampen i 2013. Tesfaye er i dag undervisningsminister i Mette Fredriksens regjering. Men er det mot og vilje til radikal nytenkning på et utdanningsfelt som er tett befolket av politikkutformende doldisbyråkrater på ulike nivåer? Vi har nok skappolitikere, men vi trenger skapende politikere – med skuddsikre vester. • Vi har nok skappolitikere, men vi trenger skapende politikere – med skuddsikre vester Illustrasjonsfoto: stock.adobe.com
OVERLEGEN 3-2025 11 Oppdraget er omfattende. Utvalget skal vurdere hvordan ansvar og oppgaver fordeles mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten, og foreslå modeller for styring, organisering og finansiering som gir bedre samhandling og ressursbruk. Også samarbeid med private aktører er en del av mandatet, men alltid med utgangspunkt i felles og likeverdige, skattefinansierte helsetjenester. Utvalget skal legge vekt på kvalitet og likeverd i tjenestene, redusere ulikhet og sikre helhetlige pasientforløp. Forebygging, folkehelse og pasientrettigheter står sentralt, samtidig som pårørendes rolle og valgfrihet skal ivaretas. Det legges også vekt på å gjøre den offentlige helsetjenesten til fagfolkenes førstevalg som arbeidsplass, og på å ta i bruk ny teknologi, kunstig intelligens og digitale løsninger på en måte som styrker både pasientbehandling og beredskap. Leder for utvalget er Gunnar Bovim. Med seg har han Somayeh Sadat Bach, Øyvind Bakke, Jonny Finstad, Lars Erik Flatø, Edith Lillian Roth Gjevjon, Marit Hermansen, Oddvar Martin Kaarbøe, Kjetil Andreas Hognestad Karlsen, Silje Naustvik, Kari Sønderland og Tone Poulsson Torgersen. Hele mandatet og mer informasjon er tilgjengelig på regjeringens nettside. Helsereformutvalget oppnevnt Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre kunngjorde 29. august oppnevnelsen av Helsereformutvalget. Utvalget skal se på hvordan helsetjenesten kan organiseres mer helhetlig og sammenhengende, og levere sine anbefalinger innen 1. november 2026. Av Tor Martin Nilsen, medlem av redaksjonskomiteen ›› Foto: Bernt Sønvisen Utvalgets oppdrag Utrede og foreslå ulike modeller for fremtidig organisering, styring og finansiering av en sammenhengende og integrert helse- og omsorgstjeneste i Norge. Vurdere ansvars- og oppgavefordelingen mellom den kommunale og fylkeskommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten. Vurdere hvordan samarbeid med private aktører kan organiseres på en hensiktsmessig måte, for å sikre at vi fremdeles skal ha felles og likeverdige skattefinansierte helse- og omsorgstjenester i Norge. Utarbeide et beslutningsgrunnlag og foreslå tiltak som understøtter: o høy kvalitet i helse- og omsorgstjenestene, o likeverdige tjenester over hele landet, o sammenhengende og helhetlige pasientforløp, o effektiv oppgavefordeling og ressursbruk mellom de ulike delene av tjenestene o forsterket innsats for folkehelse og god forebygging, o oppfyllelse av pasient- og brukerrettigheter, o valgmuligheter, blant annet fritt sykehusvalg, o pårørendes rolle, o målet om å redusere sosial og geografisk ulikhet, o at den offentlige helse- og omsorgstjenesten skal være fagfolkenes foretrukne arbeidssted, o ny teknologi, KI og digitale løsninger, samt sikre riktig bruk av menneskelige og teknologiske ressurser, o demokratisk styring av helse- og omsorgstjenesten, o god totalberedskap i hele landet Redegjøre for økonomiske, juridiske, administrative, personellmessige og samfunnsmessige konsekvenser av de ulike forslagene.
OVERLEGEN 3-2025 12 Likevel ser vi en voksende reformiver blant våre helsetopper. Helseministerens prosjekt X har vært en pådriver. I Dagens Medisin har flere oppslag og innlegg pekt i retning av behovet for omfattende endringer i tjenesten. Sist ut var direktør Bjørnbeth og styreleder Bovim i OUS, som i en kronikk fastslår at helsetjenesten «vil ha behov for betydelig omorganisering de neste årene». Tilsvarende kunne vi lese i en kronikk tidligere i sommer, fra den samme Bovim, da i kompani med forhenværende Helse- midt leder Stig Slørdahl og Søren Barlebo Rasmussen, partner i Strategihuset Mobilize. De oppsummerer sitt innlegg med at «Vi trenger mer enn justeringer og velmente intensjoner. Vi trenger reell transformasjon som gjør helsetjenesten i Norge rustet til å møte framtiden». Flere synes å være enige i at pasienten er alvorlig syk, og at behandling må iverksettes. Men hvilken sykdom er det egentlig de mener helsetjenesten lider av? Og hva slags behandling foreslås? Både ministeren og helselederne peker uforpliktende i retning av reformer i våre naboland, men ikke fullt og helt. Og fra Arendalsuka har jeg i flere år skjønt at digitalisering og KI er hovedaktøren i denne løsningen. Men hva er så diagnosen? Bovim og Bjørnbeth peker på arbeidskraftmangel, og at helsetjenesten må stramme inn for å gi rom for vekst i andre sektorer. Dette er jo en høyst diskutabel forutsetning. Helsepersonellkommisjonen, som Bovim ledet, ble skarpt kritisert for å framstille et skremmebilde av tilgangen på arbeidskraft framover. Men dette er blitt kraftig imøtegått, blant annet av SSBs Erling Holmøy. Han peker på at behovet for arbeidskraft i andre sektorer vil reduseres, flere vil stå lengre i jobb, og at det derfor er fullt mulig å ivareta behovet i helse også i fremtiden. Dessuten: Kunstig intelligens og robotisering vil etter min mening redusere arbeidskraftbehovet mer i andre sektorer enn i helse og omsorg. Å bruke skremmebilder som begrunnelse for systemomveltninger er derfor svakt fundert. At flere lever lengre med flere sykdommer er en reell utfordring. Men dette er ikke et symptom på et sykt helsevesen. Tvert imot har de store etterkrigskullene vært en utfordring som har vært viden kjent siden godt før årtusenskiftet. Flere eldre kan ikke alene være en begrunnelse for å kaste kortene og iverksette store reformer. Vår norske modell med sterke fastleger, en solid primærhelsetjeneste og desentralisert sykehusstruktur, har gitt oss en helsetjeneste i verdensklasse. Den har vist seg hardfør, og i stand til å utvikle seg i takt med både medisinsk fag og samfunnets behov. «Ventetidene kan vise om vi lykkes», er blant påstandene som fremsettes i kronikken til Bovim, Slørdahl og Rasmussen. Men erfaringene fra i år viser at vi lykkes innenfor dagens organisering: Etter at ministeren omsider fikk satt fart på sykehuslederne, har ventetidene til første konsultasjon falt dramatisk. Problemet lot seg altså løse på bare fire måneder, fra februar til juni. Når målrettede ressurser settes inn der behandlingen faktisk skjer, i behandlingsrommene, var effekten formidabel. Offentlig ansatte fikk betalt for ekstrainnsatsen med satser som ellers tilbys av private institusjoner. Legene behandlet pasientene på eget sykehus i stedet for privat. Et slikt tiltak innebærer heller ikke økonomisk ruin for sykehusene, som noen har antydet. Totalt i hele landet har det kostet i størrelsesorden 400 millioner, et par promille av årlig budsjett for de regionale helseforetakene. Innsatsen i begynnelsen av 2025 viser at vi kan oppnå raske forbedringer innenfor dagens organisering, dersom Hva feiler det egentlig helsevesenet? Utviklingen av norsk helsetjeneste har vært en suksesshistorie. I internasjonale sammenligninger rangerer Norge i toppen, og ressursinnsatsen er ikke urimelig når vi tar høyde for vårt kostnadsnivå. At vi nå møter en periode med flere eldre pasienter, er heller ingen nyhet – det har vært varslet i flere tiår. Dette alene er ikke et argument for radikale reformer. Av Ståle Clementsen, leder i Norsk overlegeforening ››
OVERLEGEN 3-2025 13 viljen er sterk nok og fagmiljøene får handlingsrom. I tillegg er behovsveksten faktisk i ferd med å flate ut i sykehusene. Utfordringene er mye større i kommunene, men å slå sammen nivåene gjennom omfattende reformer er ingen løsning. Kommunale tjenester er allerede tre ganger større enn sykehusene målt i liggedøgn. Å gjøre sykehusorganisasjonene mangedoblet i størrelse, vil neppe gi bedre pasientforløp. Vår vurdering er ikke at vi skal stå stille – men heller ikke at vi skal snu opp ned på organiseringen. De siste årene har sengekapasiteten i sykehusene blitt kraftig redusert. Konsekvensen er at sykehusene overfører stadig flere og sykere pasienter til behandling i kommunene, og at mange kommuner er i ferd med å knele under presset. Dette er verken god eller ressurseffektiv behandling. Nedbyggingen av sengeplasser i sykehusene må stanses, og sykehusene bør planlegge for å sluttbehandle de fleste akuttforløpene selv. Men først og fremst må vi tilbake til det grunnleggende: Faget må være kompasset. Det er medisinsk skjønn, faglig ledelse og kvalitet i behandlingen som skal styre utviklingen – ikke modeller, strukturer eller økonomiske teorier. Når fagmiljøene får reell innflytelse, ser vi bedre behandlingsresultater, høyere medarbeidertilfredshet og lavere gjennomtrekk. Helsetjenesten trenger ikke å snus på hodet. Men vi trenger å forsterke det som virker: En sterk faglig tradisjon, robuste lokalsykehus og styrking av pasientnære tjenester. Vi må bygge videre på det som allerede har gitt oss en av verdens beste helsetjenester. Da vil vi få kortere ventetider, mindre kasteballer og bedre pasientforløp. Klarer vi ikke det, vil presset på personell og økonomi øke mer enn ressurstilgangen. Er ikke tiden inne for et bredt helse- og omsorgsforlik i neste stortingsperiode, et reelt helseløft? Først og fremst for pasientene, men også for ansatte. Det kan vise seg å være god samfunnsøkonomi på sikt. Vi trenger ikke luftige tanker, luftslott eller nye reformer som snur alt på hodet. Det vi trenger er konkrete juster- inger, forankret i solid faglighet. • Er ikke tiden inne for et bredt helse- og omsorgsforlik i neste stortingsperiode, et reelt helseløft? Først og fremst for pasientene, men også for ansatte. Det kan vise seg å være god samfunnsøkonomi på sikt. Illustrasjonsfoto: stock.adobe.com
OVERLEGEN 3-2025 14 Som i Norge sliter man i Danmark også med legemangel, økende ulikhet i helse og en presset hverdag for både pasienter og ansatte. I forbindelse med regjeringens lansering av Prosjekt X kan det derfor være interessant å se mot våre sydlige naboer for inspirasjon til løsninger, men det er ikke gitt at Danmark alltid finner de beste løsningene. Tvert imot står man i en situasjon der gode intensjoner kan risikere å drukne i byråkrati og manglende ressurser. Hva innebærer reformen? I november 2024 vedtok det danske Folketinget en omfattende helsereform, som offisielt trer i kraft 1. januar 2027. Målet er å bringe helsetjenestene nærmere innbyggerne og skape mer likhet i behandlingen. Det skjer blant annet ved å redusere antallet regioner fra fem til fire, etablere 17 nye helseråd og styrke fastlegeordningen, slik at Danmark innen 2035 skal ha minst 5 000 allmennleger. Samtidig flyttes oppgaver som akuttpleie, rehabilitering og midlertidige plasser fra kommunene til regionene. I tillegg flyttes betydelige økonomiske midler, knyttet til de aktuelle oppgavene, fra de 98 kommunene til de fire regionene. Et annet sentralt element er de såkalte kronikerpakkene, som skal sikre mer like pasientforløp for blant annet KOLS, diabetes og hjertesykdommer. I tillegg kommer en massiv satsing på digitalisering, modernisering av sykehus og en ny folkehelse- lov som skal styrke det forebyggende arbeidet. Reformen er dermed både ambisiøs og omfattende – den skal gradvis rulles ut frem til 2031. Når visjoner møter virkelighet Til tross for de flotte overskriftene har reformen møtt betydelig kritikk. Mange kommuner føler seg satt på sidelinjen når viktige helseoppgaver overføres til regionene. Dermed kan man risikere å svekke det nære forebyggingsarbeidet og koblingen mellom helse og sosiale tjenester. Samtidig skaper de 17 nye helserådene bekymring for mer byråkrati og uoversiktlige beslutningsveier, snarere enn den påståtte nærheten. Et annet kritisk punkt handler om realismen i målene. Å nå 5 000 fastleger innen 2035 vurderes av mange eksperter som uoppnåelig, fordi det rett og slett ikke utdannes nok leger, og fordi mange leger velger bort allmennpraksis. Også kronikerpakkene reiser spørsmål – de fases først inn fra 2027 til 2031, noe som betyr at pasienter med store behov må vente lenge på bedre behandlingstilbud. Et annet omstridt punkt er forslaget om at spesialleger skal tvinges ut fra de sentrale sykehusene og utplasseres ved lokalsykehus. Hensikten er å styrke det lokale tilbudet, men mange peker på at dette kan forverre bemanningsproblem- ene ved de store sykehusene, som allerede sliter med å rekruttere og beholde nøkkelpersonell. Risikoen er at reformen svekker sykehusenes samlede kapasitet, uten at pasientene faktisk opplever en reell gevinst. Til slutt er det økonomien. Selv om det er satt av milliarder både til drift og investeringer, frykter helseøkonomer at pengene i større grad går til bygg og IT-systemer enn til det som virkelig betyr noe for pasientene: flere hender og mer tid. Digitalisering har et stort potensial, men erfaringene fra blant annet Sundhedsplatformen viser at nye systemer også kan gi frustrasjoner og i verste fall svekke pasientsikkerheten. Mellom ambisjon og skepsis Den kommende helsereformen representerer uten tvil en av de største omorganiseringene i nyere tid. Den bærer med seg en visjon om et helsevesen som er mer rettferdig, mer moderne og mer tilgjengelig. Men bak visjonene skjuler det seg en rekke ubesvarte spørsmål: Klarer man å rekruttere nok personell? Kan man sikre at ressursene brukes riktig? Og vil sentralisering og nye beslutningsnivåer i praksis føre til mer nærhet – eller bare til større avstand? Det er derfor viktig å huske at Danmark ikke automatisk har de beste løsningene. Reformen kan bli et skritt fremover, men den kan også vise seg å være et skritt til siden, dersom intensjonene ikke omsettes i konkrete forbedringer for de menneskene som hver dag er avhengige av et velfungerende helsevesen. Danmark viser at store reformer ikke nødvendigvis gir enkle løsninger. For Norge bør lærdommen være: Vi bør ikke ukritisk importere danske modeller. Bak festtalene må vi lete også etter det som ikke har gått bra. Da kan vi virkelig lære av våre gode naboer i jakten på å bygge et helsevesen som setter pasienten – og de ansatte – først. • Se til Danmark? Danmark trekkes ofte frem som et foregangsland når det gjelder velferd og helse, og norske beslutningstakere viser gjerne til danske modeller. Men bildet er ikke entydig, og det er viktig å beholde et kritisk blikk. Av Søren Vindfeld, styremedlem i Overlegeforeningen ››
For behandling av nmCRPC og mHSPC NUBEQA har vist både effekt og tolerabilitet i kliniske studier1-4 NY INDIKASJON! * ARANOTE-studien: Menn med metastatisk hormonsensitiv prostatakreft (mHSPC) ble behandlet med NUBEQA + ADT (n=446) sammenlignet med placebo + ADT (n=223). Det primære effektmålet var radiografisk progresjonsfri overlevelse (rPFS). Antall pasienter med hendelser var 128 av 446 (28,7%) i NUBEQA-gruppen og 94 av 223 (42,2%) i placebogruppen. Median rPFS var NE for NUBEQA sammenlignet med 25,0 måneder for placebo + ADT (HR: 0,54; 95% CI: 0,41-0,71; p<0,0001). 27 av 445 (6,1%) av pasientene i darolutamidarmen avsluttet behandling pga behandlingsrelaterte bivirkninger mot 20 av 221 (9,0%) i placeboarmen. Referanser: 1. NUBEQA SPC 07/2025, 2. Smith MR, Hussain M, Saad F, et al. ARASENS Trial Investigators. Darolutamide and survival in metastatic, hormone-sensitive prostate cancer. N Engl J Med. 2022;386(12):1132-1142. 3. Fizazi K, Shore N, Tammela TL, et al. Nonmetastatic, castration-resistant prostate cancer and survival with darolutamide. N Engl J Med. 2020;383(11):1040-1049. 4. Saad F, Vjaters E, Shore N, et al. Darolutamide in combination with androgen-deprivation therapy in patients with metastatic hormone-sensitive prostate cancer from the phase III ARANOTE trial.J Clin Oncol. 2024;42(36):4271-4281. NUBEQA®(darolutamid) 300 mg filmdrasjerte tabletter. ATC-nr: L02B B06. Indikasjoner: Nubeqa er en androgenreseptorhemmer indisert til behandling av voksne menn med: 1. ikke-metastatisk kastrasjonsresistent prostatakreft (nmCRPC) som har høy risiko for å utvikle metastatisk sykdom; 2. metastatisk hormonsensitiv prostatakreft (mHSPC) i kombinasjon med androgen deprivasjonsbehandling; 3. metastatisk hormonsensitiv prostatakreft (mHSPC) i kombinasjon med docetaksel og androgen deprivasjonsbehandling. Dosering: Anbefalt dose er 600 mg (2 tabletter à 300 mg) 2 ganger daglig, tilsv. total daglig dose 1200 mg. Medisinsk kastrasjon med GnRH-analog skal fortsette under behandling hos pasienter som ikke er kirurgisk kastrert. Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for virkestoffet eller noen av hjelpestoffene (laktose). Kvinner som er eller kan bli gravide. Forsiktighetsregler: Lever/nyre: Pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon eller moderat/alvorlig nedsatt leverfunksjon skal overvåkes nøye mht. bivirkninger pga. forhøyet eksponering. Tilgjengelige data for pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon samt pasienter med moderat svekket leverfunksjon er begrenset. Darolutamid er ikke undersøkt hos pasienter med alvorlig svekket leverfunksjon. Behandlingen med darolutamid skal seponeres permanent ved unormale resultater av leverfunksjonsprøver som tyder på idiosynkratisk legemiddelindusert leverskade. Hjerte/kar: Sikkerhet er ikke fastslått ved kardiovaskulær sykdom de siste 6 månedene. Ved forskrivning skal pasienter med klinisk signifikant kardiovaskulær sykdom behandles for disse tilstandene iht. fastsatte retningslinjer. Ved risikofaktorer for QT-forlengelse i anamnesen og ved samtidig bruk av legemidler som kan forlenge QT-intervallet, skal nytte-/risikoforholdet vurderes, inkl. potensialet for torsades de pointes, før oppstart med darolutamid. Bruk av sterke CYP3A4- og P-gp-induktorer ved behandling med darolutamid kan redusere plasmakonsentrasjonen av darolutamid og anbefales ikke med mindre det ikke finnes andre behandlingsalternativer. Bruk av et annet legemiddel med mindre potensial for induksjon av CYP3A4 eller P-gp, skal vurderes ved samtidig administrering. Pasienter skal overvåkes med hensyn til bivirkninger av BCRP-, OATP1B1- og OATP1B3substrater, fordi samtidig administrering av darolutamid kan øke plasmakonsentrasjonen av disse substratene. Samtidig administrering av rosuvastatin bør unngås, med mindre det ikke finnes andre behandlingsalternativer. Bivirkninger: 1 og 2. Hos pasienter med nmCRPC og mHSPC behandlet med darolutamid: Svært vanlige (≥ 1/10): fatigue/astenitilstander, redusert antall nøytrofile, økt bilirubin, ALAT og ASAT. Vanlige (≥ 1/100, < 1/10): iskemisk hjertesykdom og hjertesvikt, utslett, smerter i ekstremiteter samt frakturer. 3. Hos pasienter med mHSPC behandlet med darolutamid i kombinasjon med docetaksel: Svært vanlige (≥ 1/10): hypertensjon, utslett, redusert antall nøytrofile, økt bilirubin, ALAT og ASAT. Vanlige (≥ 1/100, < 1/10): frakturer, gynekomasti. Basert på SPC godkjent av DMP/EMA: 07/2025. Konsulter preparatomtalen (SPC) for mer informasjon. Pakninger og priser: 112 stk. (blister), AUP 46.636,30 NOK, Varenr: 063426. R.gr. C, H-resept. Se Felleskatalogtekst for mer informasjon: www.felleskatalogen. no. Kontaktinformasjon: Bayer AS, Drammensveien 288, NO-0283 OSLO, Postboks 193, 1325 Lysaker. Tlf: +47 23 13 05 00, Faks: +47 23 13 05 01, www.bayer.no MA-NUB-NO-0005-7, 08.2025 NUBEQA er eneste ARi godkjent for behandling av mHSPC både med og uten docetaksel1 I ARANOTE viser NUBEQA + ADT en signifikant forbedring av rPFS med en 46% reduksjon i risiko for progresjon eller død, samt færre behandlingsavbrudd sammenlignet med placebo + ADT ved mHSPC (6,1% vs 9,0%) *4 Sikkerhetsinformasjon1 • Overvåk nøye for bivirkninger hos pasienter med alvorlig nedsatt nyre- eller leverfunksjon. • Seponer Nubeqa permanent ved unormale leverfunksjonsprøver som tyder på idiosynkratisk legemiddelindusert leverskade. • Sikkerhet ved kardiovaskulær sykdom siste 6 månedene er ikke fastslått; behandle klinisk signifikante tilfeller iht. retningslinjer, og vurder nytte-/risikoforhold ved QT-forlengelse før oppstart med Nubeqa. • Svært vanlige bivirkninger (≥10 %): · nmCRPC og mHSPC behandlet med darolutamid: fatigue/astenitilstander, redusert antall nøytrofile, økt bilirubin, økt ALAT og ASAT. · mHSPC behandlet med darolutamid og docetaksel: hypertensjon, utslett, redusert antall nøytrofile, økt bilirubin, økt ALAT og ASAT. • Vanlige bivirkninger (≥1/100, <1/10): · nmCRPC og mHSPC behandlet med darolutamid: iskemisk hjertesykdom, hjertesvikt, utslett, smerter i ekstremiteter, frakturer. · mHSPC behandlet med darolutamid og docetaksel: frakturer, gynekomasti Se felleskatalogtekst for mer informasjon, merk spesielt kontraindikasjoner, forsiktighetsregler, interaksjoner og bivirkninger. Basert på SPC: 07/2025. Refusjon Nubeqa, LIS anbud 2507 Onkologi: H-resept nmCRPC: Førstevalg til pasienter som har høy risiko for å utvikle metastatisk sykdom. mHSPC som ikke er aktuelle for kjemoterapi: Andrevalg, i kombinasjon med ADT. mHSPC, trippelbehandling, uegnet for abirateron: I kombinasjon med docetaksel og ADT. Vilkår: Gjelder pasienter med komorbiditet som dårlig regulert eller ukontrollert diabetes, vanskelig regulerbar hypertensjon eller levertoksisitet under abirateronbehandling. PP-NUB-NO-0286-3, 09.2025
overlegen.digitalRkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy