OVERLEGEN 3-2025 10 forbilder, forankret i nasjonale særtrekk knyttet til sentrum–periferi- dimensjonen. De skulle tilby kortere, yrkesorienterte, lokalt rettede utdanninger ril forskjell fra universitetene. De skulle stå for «noko sermerkt og ha sin eigen identitet», understrekte statsråd Kjell Bondevik, og ikke tenkte som «universitetsfilialar». Støttet av koalisjonen av lokale næringsdrivende, ambisiøse rektorer, professorhungrige amanuenser og symbolpopulistiske politikere tok den akademiske universitetsdriften ved distriktshøyskolene etter hvert overhånd. De ble lokale universitetsfilialer som fikk politiske insentiv til å kvalifisere seg til å bli universitet. Universitetsfusjonismen med de regionale helseforetakene som modell fikk nylig sitt 11. medlem: Universitetet i Innlandet, og flere er på vei. «Vi må satse på kortere kurs og seminarer og sørge for at vi er relevante for samfunnet og arbeidslivet,» formante tidsmessig statsminister Erna Solberg i 2021. Solbergs forslag til nedbryting av universitetsinstitusjonens egenart ble fulgt opp av Henrik Asheim, hennes minister for forskning og høyere utdanning: universitetene «må satse på kortere kurs og seminarer», «mer skreddersydde utdanningstilbud». Solberg og Asheim ble sekundert av en OECD-direktør: «universitetene må endre sin businessmodell». Som opposisjonspolitiker har Asheim derimot forleden meldt seg med helt andre toner: Det er en «usunn dragning» «mot universitetsstatus», og Asheim vil nå ha færre universiteter! Også den videregående utdanning sporet av på 70-tallet. Det tradisjonelle gymnas ble i 1974 avskaffet til fordel for «Videregående skole», og samtidig forsvant yrkesskolene. Vi fikk etter 1974 en videregående utdanning på stadig sterkere teoretiske kunnskapspremisser. Det var akademikere det var mest behov for, fastslo Hernes-utvalget (1988), og via Reform 94 ble teori- kursen sementert. SV-lederen Kristin Halvorsen, som var kunnskapsminister i Stoltenbergs rødgrønne regjering 2009-2013, sluttet seg kritikkløst til denne kursen: «Norges mest betydningsfulle kapital er verken på børs eller på havbunnen. Den sitter i hodene eller hendene på folk. […] Utdanning og kompetanseutvikling er den viktigste investeringen vi kan gjøre for framtida.» Denne politiske orienteringen overser at vårt samfunn ikke bare er avhengig av de høyt kvalifiserte akademikerne for å fungere, de smarteste av de smarte, som Hillary Clinton mente seg omgitt av, men også av ikke-akademikerne – de hun kalte «the bottle of deplorables», «bøtten av drittfolk», altså de som valgte Trump. Om sosialdemokratene heter Hernes, Clinton eller Tony Blair, lød kampropet: «Education, Education, Education»! Den nye overskriften er meritokratiet, med intelligensen som den nye, postindustrielle overklassen, som Michael Young hadde advart mot allerede i 1958. Det nye utdanningssystemet avskaffer ikke klasseforskjellene, men skaper tvertom nye. Det har ført til en sosial polarisering som er én viktig årsak til det populistiske opprøret i USA og i Europa, etter hvert også i Norge, men her langt mindre akutt, foreløpig. Det dreier seg om en meritokratisk undergraving av velferdsstaten. Kanskje er det uttrykk for et stemningsskifte også her til lands når 54 prosent av elevene i år valgte yrkesfag til videregående skole. Fagskolemeldingen i mars viser også en begynnende politisk bevissthet om en påtrengende kursendring (Meld. St. 11 (2024–2025) «Fagfolk for en ny tid– med høyere yrkesfaglig utdanning»). For vel ti år siden reiste den danske mureren Mattias Tesfaye i Kloge hænder (2013) en debatt om nedvurderingen av fag og håndverk. Tesfayes foredrag for tillitsvalgte i Fellesforbundet, samt mitt foredrag «Et forsvar for fagligheten» i Det Norske Videnskaps-Akademi, førte til en ganske omfattende debatt om fag og profesjoner i Klassekampen i 2013. Tesfaye er i dag undervisningsminister i Mette Fredriksens regjering. Men er det mot og vilje til radikal nytenkning på et utdanningsfelt som er tett befolket av politikkutformende doldisbyråkrater på ulike nivåer? Vi har nok skappolitikere, men vi trenger skapende politikere – med skuddsikre vester. • Vi har nok skappolitikere, men vi trenger skapende politikere – med skuddsikre vester Illustrasjonsfoto: stock.adobe.com
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy