OVERLEGEN 3-2025 12 Likevel ser vi en voksende reformiver blant våre helsetopper. Helseministerens prosjekt X har vært en pådriver. I Dagens Medisin har flere oppslag og innlegg pekt i retning av behovet for omfattende endringer i tjenesten. Sist ut var direktør Bjørnbeth og styreleder Bovim i OUS, som i en kronikk fastslår at helsetjenesten «vil ha behov for betydelig omorganisering de neste årene». Tilsvarende kunne vi lese i en kronikk tidligere i sommer, fra den samme Bovim, da i kompani med forhenværende Helse- midt leder Stig Slørdahl og Søren Barlebo Rasmussen, partner i Strategihuset Mobilize. De oppsummerer sitt innlegg med at «Vi trenger mer enn justeringer og velmente intensjoner. Vi trenger reell transformasjon som gjør helsetjenesten i Norge rustet til å møte framtiden». Flere synes å være enige i at pasienten er alvorlig syk, og at behandling må iverksettes. Men hvilken sykdom er det egentlig de mener helsetjenesten lider av? Og hva slags behandling foreslås? Både ministeren og helselederne peker uforpliktende i retning av reformer i våre naboland, men ikke fullt og helt. Og fra Arendalsuka har jeg i flere år skjønt at digitalisering og KI er hovedaktøren i denne løsningen. Men hva er så diagnosen? Bovim og Bjørnbeth peker på arbeidskraftmangel, og at helsetjenesten må stramme inn for å gi rom for vekst i andre sektorer. Dette er jo en høyst diskutabel forutsetning. Helsepersonellkommisjonen, som Bovim ledet, ble skarpt kritisert for å framstille et skremmebilde av tilgangen på arbeidskraft framover. Men dette er blitt kraftig imøtegått, blant annet av SSBs Erling Holmøy. Han peker på at behovet for arbeidskraft i andre sektorer vil reduseres, flere vil stå lengre i jobb, og at det derfor er fullt mulig å ivareta behovet i helse også i fremtiden. Dessuten: Kunstig intelligens og robotisering vil etter min mening redusere arbeidskraftbehovet mer i andre sektorer enn i helse og omsorg. Å bruke skremmebilder som begrunnelse for systemomveltninger er derfor svakt fundert. At flere lever lengre med flere sykdommer er en reell utfordring. Men dette er ikke et symptom på et sykt helsevesen. Tvert imot har de store etterkrigskullene vært en utfordring som har vært viden kjent siden godt før årtusenskiftet. Flere eldre kan ikke alene være en begrunnelse for å kaste kortene og iverksette store reformer. Vår norske modell med sterke fastleger, en solid primærhelsetjeneste og desentralisert sykehusstruktur, har gitt oss en helsetjeneste i verdensklasse. Den har vist seg hardfør, og i stand til å utvikle seg i takt med både medisinsk fag og samfunnets behov. «Ventetidene kan vise om vi lykkes», er blant påstandene som fremsettes i kronikken til Bovim, Slørdahl og Rasmussen. Men erfaringene fra i år viser at vi lykkes innenfor dagens organisering: Etter at ministeren omsider fikk satt fart på sykehuslederne, har ventetidene til første konsultasjon falt dramatisk. Problemet lot seg altså løse på bare fire måneder, fra februar til juni. Når målrettede ressurser settes inn der behandlingen faktisk skjer, i behandlingsrommene, var effekten formidabel. Offentlig ansatte fikk betalt for ekstrainnsatsen med satser som ellers tilbys av private institusjoner. Legene behandlet pasientene på eget sykehus i stedet for privat. Et slikt tiltak innebærer heller ikke økonomisk ruin for sykehusene, som noen har antydet. Totalt i hele landet har det kostet i størrelsesorden 400 millioner, et par promille av årlig budsjett for de regionale helseforetakene. Innsatsen i begynnelsen av 2025 viser at vi kan oppnå raske forbedringer innenfor dagens organisering, dersom Hva feiler det egentlig helsevesenet? Utviklingen av norsk helsetjeneste har vært en suksesshistorie. I internasjonale sammenligninger rangerer Norge i toppen, og ressursinnsatsen er ikke urimelig når vi tar høyde for vårt kostnadsnivå. At vi nå møter en periode med flere eldre pasienter, er heller ingen nyhet – det har vært varslet i flere tiår. Dette alene er ikke et argument for radikale reformer. Av Ståle Clementsen, leder i Norsk overlegeforening ››
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy