OVERLEGEN 3-2025 33 mellom leder og medarbeider. Internasjonal forskning viser at slik kommunikasjon er en medvirkende årsak i mellom 30-60 prosent av situasjonene hvor pasientene ble skadet. Hva kan leger gjøre? En styrke ved rapporten er at den ikke bare er opptatt av at utfordringene ligger på et systemnivå, men at den samtidig peker på hva den enkelte kan bidra med. Målet med rapporten er at den skal bidra til læring, refleksjon og forbedring på alle nivåer i helsetjenesten. I et avsluttende kapittel lister den opp en rekke refleksjonsspørsmål til både ledere og ansatte. Her er noen av dem, til inspirasjon: Bidrar du til en kultur der det er trygt å gjøre feil – og lære av dem? Hvordan håndterer du selv kritiske tilbakemeldinger? Er du bevisst på dine rettigheter og plikter knyttet til ytringsfrihet? Hvordan kan ledere være gode rollemodeller for å fremme et åpent ytringsklima? Ved å være bevisst disse spørsmålene, kan leger bidra til å styrke ytringsklimaet – både i det daglige og i møte med alvorlige hendelser. Vær modig og klok Rapporten avslutter med en tydelig oppfordring: Helsevesenet har ikke råd til å la være å jobbe med ytringsklima. Det handler ikke bare om arbeidsmiljø, men om liv og helse. For å lykkes, må arbeidet forankres i ledelsen, støttes av tydelige målinger og preges av verdier som åpenhet, respekt og vennlighet. Dette er en oppfordring til alle leger om å være modige og kloke. Det er viktig å si fra, støtte kollegaer som gjør det samme og bidra til å skape en kultur der det er trygt å være ærlig. Samtidig er det viktig å arbeide for å etablere systemer som tar avvikende meninger på alvor. Et åpent ytringsklima er derfor ikke bare en rettighet. Det er en plikt – og en forutsetning for trygg pasientbehandling og et godt arbeidsmiljø. Rapporten anbefales å lese for alle som er opptatt av disse spørsmålene. • Det er viktig å si fra når det er nødvending, støtte kollegaer som gjør det samme og bidra til å skape en kultur der det er trygt å være ærlig. « Haukugla» Etter valget prøver Senterpartiet – kanskje for å unngå å havne i skyggenes dal etter å ha blitt desimert – å samle partier på tvers av skillelinjer for å endelig skrote foretaks- organiseringen. Det virker ikke som om det er viktig hva som skal komme i stedet. Denne spalten vil advare mot dette. Før vi beslutter noe, må vi vite hva som blir den nye organiseringen. Vi heier imidlertid på en utredning med alternativer, fordeler og ulemper, og vi kan absolutt si oss enige i at RHF-nivået er topptungt og byråkratisk. Men skal fylkene eie sykehusene igjen? Skal vi ha et sykehusdirektorat? Skal helseministeren styre direkte? Skal sykehusene finansieres som forvaltningsbedrifter, eller følge regnskapsloven? Kun enkeltsykehus, eller organisert rundt regionalt universitetssykehus? Mange spørsmål – men vi må ha bred utbedring først. Facebookgruppen Leger i Norge hadde nylig en diskusjon rundt Legeforeningens Kantar-undersøkelse, som viser at én av fem har opplevd å ikke få nødvendig helsehjelp. Legeforeningens president, Anne-Karin Rime, sier at dette er urovekkende og alvorlig, og at problemene stikker dypere enn ventetider og fristbrudd. En diskusjon har vært om tidspunktet for publisering av undersøkelsen, rett før valget. Var det en hjelp til FrP, eller en måte å hegne om den offentlige helsetjenesten på? Det får eventuelt presidenten vår svare på. Andre kommenterte at slike undersøkelser ikke hjelper på legers egne vilkår – lønnsbetingelser, arbeidspress og så videre. Dette er en viktig diskusjon: Skal foreningen vår «bare» være en fagforening som kjemper for medlemmenes betingelser og arbeidsforhold, eller skal vi også være en helsepolitisk aktør? Går det an å skille? Vil ikke for eksempel organiseringen av sykehusene, nevnt i første avsnitt, ha stor betydning for arbeidsvilkårene til sykehuslegene? Er ikke følelsen av alltid å være bakpå – at pasientene kommer for sent til undersøkelse og behandling – en viktig del av arbeidshverdagen vår? Det er i hvert fall sikkert at for små sykehusbygg gir dårlige arbeidsforhold. Dette er et område Overlegeforeningen har jobbet mye og grundig med (selvskryt er viktig av og til). For å provosere litt: Vil ikke et ensidig fokus på lønns- og arbeidsvilkår føre oss nærmere en privatisering av helsevesenet, enten i kommunene eller på sykehusene? For interesserte anbefales det å lese om Den nordiske modellen, for eksempel på Wikipedia. Jonas Gahr Støre fortsetter som statsminister, og Jan Christian Vestre fortsetter som helseminister. Da er det på sin plass å etterlyse Tillitsreformen. Har den blitt glemt? «HAUKUGLA»
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy