OVERLEGEN 3-2025 42 ›› Cecilie Lunden Gundersen er spesialist i ortopedisk kirurgi med over 20 års erfaring, og foretakstillitsvalgt for overlegene ved Sørlandet sykehus. Siden 2015 har hun vært fagansvarlig overlege for ankel- og fotkirurgi. Hun har i mange år hatt en sterk lojalitet til det offentlige helsevesenet, men opplever at arbeidsvilkårene der gjør det stadig vanskeligere å bruke tiden på det hun egentlig er utdannet til. Et presset yrke Presset i det offentlige gir ringvirkninger, både faglig og personlig. – Å være overlege i det offentlige føles som å jobbe på et samlebånd i en fabrikk. Vi har knapt kontortid, og nesten ikke rom til å tenke eller fordype oss i faglige spørsmål. Når vi mister autonomien, brer misnøyen seg, og da blir vi mer opptatt av lønn og arbeidsvilkår, sier Gundersen. Kontrasten til privat sektor For å få kjenne mer på det hun savner i den offentlige hverdagen, har hun nå begynt å teste ut enkelte oppdrag ved Aleris på fritiden. – Det er en god følelse å jobbe hos Aleris. Alle støttefunksjonene er på plass, og jeg kan konsentrere meg om å være kirurg. I tillegg er det behagelig å ikke måtte starte alle konsultasjoner med å beklage at pasienten har ventet så lenge på time. Manglende støtte i hverdagen Kontrasten til hverdagen i det offentlige blir tydelig når hun beskriver hvordan mangelen på støttefunksjoner påvirker legene. – Møtene med pasientene er det mest verdifulle i jobben. Men tiden som jeg må bruke på praktiske gjøremål som av- og påkledning, tar nødvendigvis av tiden som er satt av til det medisinske. Som ortoped går hun ofte mellom to operasjonsstuer i løpet av dagen. Hvis programmet drar ut, kan sykepleiere byttes ut ved vaktslutt, mens legen blir stående til alt er ferdig. – Det er ikke nytt i seg selv, men før hadde vi mer støtte. Noen kom kanskje innom med kaffe, eller sørget for at vi fikk mat. I dag er alt det borte. Et tydelig kjønnsperspektiv For Gundersen er det også et tydelig kjønnsperspektiv: – Det er en ubevisst holdning til at kvinner kan ta seg av praktiske omsorgsoppgaver, og i mindre grad blir vurdert ut fra sin medisinske ekspertise. Når vi opplever at statusen synker samtidig som belastningen øker, er det et varsko. Hun peker på at selve organiseringen av arbeidsdagen kan spores tilbake til en tid da legenes situasjon var en helt annen: – Måten vi forventes å jobbe på – uten lunsj, med lange vakter og med overtid som ikke engang blir spurt om – er en etterlevning fra en tid da de fleste legene var menn med hjemmeværende koner. I dag ser virkeligheten helt annerledes ut, men strukturene er de samme. Hva må til? Hun peker på at mange leger allerede har begynt å revurdere om de skal fortsette å si ja til frivillig overtid: – Dette handler om tilstrekkelige ressurser, tid nok til å gjøre jobben forsvarlig – og tid til å spise lunsj. Uten det er det vanskelig å stå i det over tid. Gundersen er tydelig på at det trengs grep for å unngå at flere leger vender seg bort fra det offentlige helsevesenet. – Vi må få tilbake støttefunksjoner som gjør det mulig å bruke tiden på det vi er utdannet til. Legene trenger mer rom for fag og pasientmøter – og arbeidsvilkår som gjør det bærekraftig å stå i jobben over tid. Uten det risikerer vi at flere forlater det offentlige, og det har vi rett og slett ikke råd til. Hun understreker at dette ikke bare handler om legers arbeidshverdag, men om pasientsikkerhet og kvaliteten i helsetjenesten som helhet: – Vi må bli tatt på alvor når vi beskriver hvordan hverdagen faktisk er. Hvis helse- tjenesten skal klare å beholde legene, må både ledere og politikere prioritere støtteapparat, arbeidsvilkår og tid til fag. Det er en forutsetning for at vi skal klare å gi pasientene den behandlingen de har krav på, avslutter Cecilie Lunden Gundersen. • «Å være overlege i det offentlige føles som å jobbe på et samlebånd» Høyt tempo, lange vakter og stadig færre støttefunksjoner. Overlege Cecilie Lunden Gundersen beskriver en arbeidshverdag der leger mister tid til fag og pasienter – og gradvis også opplevelsen av å være medisinske eksperter. Av Tor Martin Nilsen, medlem av redaksjonskomiteen
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy