OVERLEGEN 3-2025 44 ›› Samtidig som vi vet at forstadiet til demens («mild kognitiv svikt») gir oss et vindu for relevant behandling og forebygging, vet vi at antallet pasienter med forstadier er mer enn dobbelt så stort som antallet med demens (sannsynlig ca. 200000 i Norge), i det vesentlige udekket i diagnostisk praksis. Medikamentell behandling er vist å ha signifikant men moderat effekt på progresjon av kognitiv svikt, og bedre målretting av behandling kan gi bedre resultater med mindre alvorlige bivirkninger i undergrupper av pasientpopulasjonen. Livsstils- og risikofaktorer som fysisk inaktivitet, hypertensjon, diabetes, røyking og sosial isolasjon er knyttet til både økt risiko for MCI og raskere progresjon til demens, der skrøpelighet også har betydning for pasienters evne til egenomsorg. Samtidig finnes det nå dokumentasjon på at tiltak som fysisk aktivitet rettet mot å bedre anaerob kapasitet og styrke, kognitiv trening, bedre kosthold og sosialt/kognitivt engasjement kan bremse eller reversere tap hos opp mot 40% av pasientene. Studier publisert i inneværende år viser effekter både på kognisjon og fysiske forutsetninger for egenomsorg når intervensjon rettes mot pasienters individuelle risikofaktorer, og med veiledet trening og oppfølging. Mange pasienter med mild kognitiv svikt har tilstander som er kurerbare og krever spesialisert diagnostikk og behandling. Fra spesialisthelsetjenestens synsvinkel er det vanskelig å se for seg å ta inn en stor andel av disse pasientene for medikamentell behandling eller annen intervensjon. Imidlertid kan blodprøver avdekke en rekke risikofaktorer. Nye biomarkører, blant annet blodprøver som måler sykdomsspesifikke proteiner, gir nå mulighet for enklere og tidligere diagnostikk av prodromal Alzheimers sykdom og demensrisiko ved bruk hos pasienter med mild kognitiv svikt påvist ved kognitiv testing (se figur). Hvordan kan spesialisthelsetjenesten møte et sterkt økende antall pasienter med kognitiv svikt og demens? Selv om aldersjustert insidens har falt, gir demografisk utvikling med et økende antall eldre økt prevalens og samfunnet en raskt økende utfordring med pleiebehov grunnet Alzheimers sykdom ofte i kombinasjon med andre hjernesykdommer og skrøpelighet. Av Tormod Fladby, overlege og leder av nevrologisk avdeling ved Ahus og professor ved Universitetet i Oslo Uavhengig av tilgjengelighet av f. eks. medikamentelle behandlingsformer bør livsstilsendring være en bunnplanke i tilnærmingen til pasientgruppen. Vi har i årevis allerede varslet om eldrebølgen som vil øke utfordringene ekstraordinært grunnet mannskapsmangel – særlig. Med en bare dårligere sykehusøkonomi, kan vi ikke forberede oss på denne utfordringen heller – vi må ta det som det kommer, bygge ned folks forventninger til hva tjenestene kan makte å tilby i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Heldigvis er befolkningen friskere – lengre, før helsen så blir dårligere. Hjernen er det organet som dessverre har den dårligste holdbarheten, de fleste andre kan både skiftes ut og overlever sin eier om de transplanteres. Demensutvikling er vel det de fleste både frykter og har inntrykk av er den største utfordringen i dette dystre fremtidsscenarioet. Hvordan skal en helsetjeneste som selv viser tegn til «skrøpelighet» - møte denne utfordringen? Vi har spurt en av de kolleger som best kan gi en kort og oppdatert oversikt over de viktigste sider ved akkurat denne utfordringen, overlege og professor Tormod Fladby. Av Arild Egge ››
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy