OVERLEGEN 3-2025 6 ›› Vi er ved dagens tema: velferdsstaten, som jo er det motsatte av evig fortapelse, snarere det nærmeste vi i vår korte tid her på jorden i dette lille annerledeslandet i Europas nordvestlige hjørne kan komme det utopiske: et slags paradis på jord. Ordet «velferdsstat» ble introdusert for norsk offentlighet første gang 9. mai 1945 i en radiotale av høyesterettsjustitiarius Paal Berg: «Staten skal og være en velferdsstat som ser det som sin oppgave å gjøre livet verd å leve for oss alle.» Velferdsstaten er et epokeprosjekt som vi fortsatt lever med og i. Reformkompromisset er et karakteristisk trekk ved det moderne Norge. Det å inngå et kompromiss er gjerne blitt oppfattet som det å «kompromisse»: gå på akkord med sine prinsipper. Men kompromisset er med sosiologen Georg Simmel «en av menneskehetens største oppfinnelser». Kompromisset forutsetter en gjensidighet mellom de berørte parter i den forstand at en anerkjenner en viss gyldighet ved de(n) andres posisjon, uten å oppgi sin egen. Jeg anser velferdsstaten som dette reformkompromissets fremste uttrykk. Hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet, «arbeidslivets grunnlov», etablert i 1935 i venstrestatens sluttfase, markerte en opptakt til arbeiderpartistatens velferdsstat. Den liberale forestilling om markedets frihet ble ved arbeidslivets konstitusjonalisering konfrontert med en annen forestilling: samfunnstanken, «en socialisme i videre Av Rune Slagstad, professor, samfunnsforsker, sosiolog, idéhistoriker, rettsteoretiker og samfunnsdebattant Velferdsstaten i en brytningstid - om den forførende fusjonismen Mandag 25. august holdt professor Rune Slagstad foredraget «Velferdsstaten i en brytningstid» på Hamar. Etter avtale med Slagstad har vi fått anledning til å gjengi kåseriet i denne utgaven av Overlegen – til glede for alle våre lesere.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy