OVERLEGEN 3-2025 7 forstand», som Venstre-juristen Ragnar Knoph kalte den. Velferdsstaten kom i tre bølger. Den første kom med Johan Castberg som på det tidlige 1900-tall var en av denne velferdsstatens gründere. Castberg var for radikal for Venstre og for reformistisk for Arbeiderpartiet og dannet sitt eget parti, Arbeiderdemokratene. Med Castberg kom med en rekke radikale reformer fra arbeidervern til barnelover. Castbergs lovgivningssosialisme med «samfunnssolidaritet» som regulativ idé påkalte fnysende forakt fra Ap-ledelsen med den revolusjonære Martin Tranmæl i spissen. Senere ble imidlertid Castbergs ideologi statsbærende ideologi, riktignok uten at hans navn ble nevnt. Spilte Castberg noen rolle i de ideologiske debattene i din tid, spurte jeg Haakon Lie en gang på 1990-tallet. Lie var en nådeløs partisekretær, men meget belest og reflektert politiker fra skogsarbeiderfamilie i Solør. «Nei, ingen rolle,» svarte han, «vi kjente ikke godt nok til vår norske politiske historie.» Den andre reformbølgen kom under den rødgrønne Nygaardsvold-epoken 1935-1940 med en lang rekke trygdeordninger for ulike yrkesgrupper, og toppet seg i 1946 med barnetrygden som en lik rettighet for enhver. Det ble innledningen på den tredje bølgen under Gerhardsen med folketrygden som en nøkkelinstitusjon, i det grunnleggende utformet av Venstre-mannen Knut Getz Wold, som hørte til det første kull av Ragnar Frischs sosialøkonomiske studenter. Med folketrygden kom det noe nytt i forhold til Castberg: ikke en sosialpolitikk for de særlig nødstilte, men en universell velferdspolitikk for hele folket. Folketrygden ble gjennomført i etapper som et tverrpolitisk fellesprosjekt, men med Ap som førende. Den var sluttsteinen i velferdsstaten som et institusjonelt nettverk fra vugge til grav. Det skjedde høsten 1966, Gerhardsen var ute og de borgerlige under Per Borten hadde overtatt ledelsen. Velferdsstaten er en egenartet blanding av liberalisme og sosialisme: en form for universalisme – like rettigheter for alle samfunnsborgere innen en nasjon – realisert via et kollektivt arrangement som skal fremme individuell uavhengighet: sosial rettferdighet, basert på et avgrenset kapitalistisk produksjonsliv, med helse og utdanning som offentlige fellesgoder beskyttet mot markedet. Velferdsstaten ble skapt under det Høyre-historikeren Francis Sejersted har kalt «sosialdemokratiets tidsalder», ikke minst «de gloriøse tiårene» etter 1945, altså «arbeiderpartistaten». Det sosialdemokratiske velferdsstatsprosjektet hører den industrielle moderniteten til, med stikkordene rasjonalisering, effektivisering, planstyring ut fra en dypt forankret teknologisk fremskrittstro. Fra 1970-tallet og utover fant det sted en gradvis overgang fra arbeiderpartistaten til konkurransestaten med Tormod Hermansen som en sentral, systemendrende ideolog. Hermansen var departementsråd i Finansdepartementet, ansatt av regjeringen Willoch. Arbeiderpartistaten skulle reddes via New Public Management, var Hermansens håp. Mens markedet tidligere skulle tøyles via staten, skulle staten nå trimmes via markedet. Sosialdemokratisk sentralisme, «stort er godt», fikk sin nyliberale fortsettelse under konkurransestaten i form av en markedsreformulert fusjonisme. Den ble et felleseie for styringspartiene Ap og Høyre, men også for opposisjonspartiene på fløyene, enten de nå het Frp eller SV. De ville, innimellom, vise at de kunne være litt styringspartier, de også. Jeg er av arrangørene bedt om å gi mitt foredrag en skjerpet profil. Den prinsipielt reflekterende Høyre-leder Kåre Willoch ble sine eldre dager en skarp kritiker av fusjonismen og jeg følger i samme spor. (Jeg antydet en gang i en debatt med Willoch at han var en større statsmann som fylkesmann enn som statsminister. Det var han ikke så begeistret for.) Den norske velferdsstaten har tre søyler: trygd, helse, utdanning. Jeg samler min refleksjon over den forførende fusjonismen i tre aktuelle versjoner. Fusjonisme 1 Fusjonen av A-etaten, trygde-etaten og kommunale sosialtjenester i NAV var en av Bondevik IIs siste handlinger i 2005 under sterkt parlamentarisk påtrykk fra samtlige partier, alle var fusjonistiske tilhengere av «Stort er godt», til tross for advarslene fra faglig De ansiktsløse byråkratene har ikke handlet mot politikernes vilje, for politikerne har ikke hatt noen betydningsfull egenvilje
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy