OVERLEGEN 3-2025 9 utgift på knapt 1 mrd. kr., med tilsvarende følger for den løpende drift. Læringsresistens er en vedvarende utfordring i vårt politiske system. Fusjonisme 3 Hvis norsk historie gjennom de siste 200 år skal beskrives med ett ord, må det bli utdanningsrevolusjon, velferdsstatens tredje søyle. Grunnen ble lagt på 1850-tallet av gründer-koalisjonen husmannssønnen Ole Vig og embetsmannssønnen Hartvig Nissen med den store reformen for landsfolkeskolen i 1860. Det overordnede var det demokratiske motivet: dannelsen av «myndige Mænd» til deltaking i «Landets offentlige Anliggender». Deres verk ble ført videre i to retninger: gjennom folkeskolen som en enhetsskole i offentlig regi og gjennom de grundtvigianske folkehøyskoler i frivillig regi, Sagatun folkehøyskole som den første, åpnet i 1864 med bygninger demokratisk- symbolsk nok tegnet av Emil Victor Langlet, som også tegnet Stortinget, som åpnet fem år senere i 1869. Av dannelseskompromisset mellom Vig og Nissen oppstod en reformkoalisjon av sentrum-venstre med et karakteristisk trekk: den demokratiske folkelighetens hegemoniske integrasjon i det statlige styringssystemet. Via utdanning skulle sosial ulikhet gradvis utviskes, var drømmen til arbeiderpartistatens utdanningsstrateg Helge Sivertsen. Arbeiderpartistaten hørte det tradisjonelle industrisamfunnet til; i dag er vi på vei inn i det postindustrielle kunnskapssamfunnet. Men i dette samfunnet har utdanningen fått en ny funksjon. Den virker ikke, slik Sivertsen antok, demokratiserende, men skaper med den teoretiske kunnskapen som selve gullstandarden et nytt hierarki av status, anerkjennelse og verdighet: den skaper vinnere og tapere, en kulturell og sosial polarisering med demokratinedbrytende farer. Jeg rykker frem til 1970-tallet, da den velferdsstatlige utdanningspolitikken kom inn på et nytt spor – og foretok en dobbelavsporing. Distriktshøyskolene, etablert tidlig på 70-tallet, var en institusjonell innovasjon utan internasjonale
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy