Det politiske (helse)ve Foretaksreformen skulle få bukt med budsjettoverskridelsene ved å flytte ansvaret fra fylkeskommunene til Staten. Målet var å disiplinere aktørene. Helge Haarstad som er styremedlem i Overlegeforeningen har fulgt det politiske spillet over lang tid. Han reflekterer her over politikernes evne til å gå ned i små detaljer, som legenes matpakker, og deres dårlige-, eller manglende forbindelse mellom hjernehalvdelene. AV HELGE HAARSTAD Da jeg for en del år siden satt som hovedtillitsvalgt ved det største sykehuset i Midt-Norge, og spesialisthelsetjenesten fortsatt var organisert under fylkeskommunen, ble en vant til at politikk både på lokalt og nasjonalt plan ble en viktig del av hverdagen. Styret for Regionsykehuset i Trondheim som det da het, var i praksis det politikersammensatte utvalget for helse- og sosialsaker i Sør-Trøndelag fylkeskommune. Avhengigheten til det politiske nivå var stor, hver høst reiste delegasjoner av fylkespolitikere sørover til hovedstaden for å skaffe friske penger til drift og investeringer det kommende år. Helsevesenet, i alle fall sykehus-helsevesenet, var i stor grad politikk i praksis. Men penger var det for lite av da som nå. Budsjettunderskudd ble i hovedsak sykehusledelsens ansvar, noe en da også i varierende grad hadde mangelfull kontroll over. Politikerne i fylkekommunen betraktet stort sett det hele på trygg avstand, men når underskuddene tok overhånd hendte det at det politiske nivå gjorde forsøk på å gripe inn i driften. Ved en slik anledning ble det avholdt et lengre møte hvor det foregikk en intens debatt mellom ulike partipolitikere om legene ved Regionsykehuset i Trondheim burde ha betalt spisepause eller ikke. Innleggene i debatten var lange og følelsesladde. Flere mente at legene i for stor grad var privilegerte og overbetalte. Betaling for å spise matpakken – her måtte det være noe å spare! Den politiske viljen til å hjelpe sykehuset til å finne innsparingstiltak var absolutt til stede, men dessverre uten rotfeste i det virkelige liv. Men politikerstyringen hadde også andre merkelige utslag, særlig når legene ikke lot seg dirigere på grunn av det som ble betraktet som irriterende stivbeinte tariff- og særavtaler. Enkelte ganger kunne en fra politisk hold komme med uttalelser som kunne tolkes som at legegruppen var roten til alt ondt i sykehusene – i alle fall i forhold til økonomi. En fylkeskommunal helsepolitiker uttalte i forbindelse med et fylkesting OVERLEGEN 10
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy