Ikke bare folk flest, men også helseledere, som direktør Vidar Haukeland ved Lovisenberg sykehus, har problemer med å skille Legeforeningens roller som talerør for både børs og katedral. Når Dnlf har ytret noe så oppsiktsvekkende som at f.eks. anestesileger som skal håndtere alvorlig syke pasienter, trenger volumtrening for å bygge opp og vedlikeholde kompetanse, mener han at: ”Legeforeningen snakker ikke med bakgrunn i faglige argumenter, men som fagforening for sine medlemmer” . Enten posisjonerer han seg i forhold til en mulig streik, eller han snakker mot bedre vitende. Også godt voksne overleger trenger trening for fortsatt å være gode. Nye modeller for helsevesenet ser ut til å overse dette. Om noe er tydelig for meg som er engasjert i FaMe, er det at skrivebordsmodeller kan se besnærende ut, men når det kommer til virkeligheten, er spesialitetene gjensidig avhengig av hverandre. Det er umulig å planlegge fremtiden med utgangspunkt bare i egeninteresse for eget fag, alt er del av helheten. Og FaMe (gruppen av landsstyrerepresentanter fra de fagmedisinske foreningene) er et forum som er meget godt egnet til å se de faglige fellesnevnerne, samtidig som mulige problemer blir avdekket tidlig. Den norske legeforening er jo unik, nettopp fordi vi både er en fagforening og en forening for faget. Det gir oss muligheter som kolleger i andre land ikke har. Samtidig er det et problem for oss at mange eksterne ikke skiller rollene. Det er kanskje forståelig. De siste årene er rollen som forening for faget blitt tydeligere internt. I Legeforeningen er det 44 fagmedisinske foreninger, der alle spesialister er medlem (LIS må melde fra til Dnlf hvilken forening de skal være medlem av). I tillegg er det 15 spesialforeninger. Tidligere var det obligatorisk å være medlem i f.eks. Overlegeforeningen og i fylkesforeningen, mens det var helt frivillig å være en del av den faglige søylen. Slik er det ikke lenger. Det er bra. Bl.a. merkes organisasjonsendringene tydelig ved at vi nå blir trukket inn i Legeforeningens arbeid i mye større grad enn før, vi fagrepresentanter opplever oss som en naturlig del av foreningen på en helt annen måte enn tidligere. I foreningens høyeste politiske organ, landsstyret, er representasjonen doblet. I tillegg sikrer valgordningen at representantene representerer fagbredden i foreningen, alt fra samfunnsmedisin til grenspesialiteter. Det DNLF – fagforening og forening AV JANNICKE MELLIN-OLSEN FaMe OVERLEGEN 20
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy