Nå svinger hun på ny svøpen over norsk psykiatris (manglende) ivaretakelse av menneskerettighetene til pasienter som behandles under tvang. Det er spesielt artikkel 5 og 8 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen hun mener brytes. I Aftenposten 29. oktober skriver hun følgende om psykiatriske pasienter: Jeg vet også at mange er livende redde for på nytt å komme i den situasjon at de trenger hjelp av psykiatrien. Politi og håndjern, brutale pleiere, rigide skjermingsregimer og lammende tvangssprøyter har sin pris. Link til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen: i lenkeramme på side 30 Er du mot all bruk av tvang i psykiatrien? Nei, det er jeg ikke. Som menneskerettighetsjurist er mitt anliggende at pasientenes grunnleggende rettigheter må respekteres. Det betyr at pasienter ikke skal kunne berøves sin personlige frihet eller utsettes for annen fysisk maktbruk uten at det er helt nødvendig. Det forskere, helsepersonell, pårørende og tidligere pasienter kommer frem med, viser at det skjer krenkelser og overgrep. I ganske stor grad handler overgrepene nettopp om uforsvarlig bruk av fysisk makt og tvang. Det er ingen tvil om at både myndighetene og fagfolk i mange år har erkjent problemet med for mye tvang og hatt som mål å redusere tvangen mot pasienter i psykiatrien. Det kan ikke forstås på noen annen måte enn at noen pasienter, mange eller få, utsettes for tvang også i situasjoner hvor dette ikke er helt nødvendig. Derved innrømmes det at en del psykiatriske pasienter behandles på en måte som strider mot deres grunnleggende rettigheter. Menneskerettighetene setter grenser for myndighetenes bruk av makt mot borgerne. Frihetsberøvelse og alvorlige integritetskrenkelser skal kun skje når det er helt nødvendig. Hvis de som selv utøver tvangen eller sitter med det overordnede ansvar, innrømmer at det skjer unødvendig tvangsbruk, har psykiatrien et problem med å oppfylle sine forpliktelser etter menneskerettighetsloven som er overordnet norsk lov. Jeg får hele tiden henvendelser fra pårørende og tidligere pasienter som forteller om tvangsopplevelser som åpenbart burde vært vurdert opp mot menneskerettighetene. Det jeg først og fremst argumenterer for er at overleger og andre trenger kunnskap om menneskerettighetene slik at de ikke krenker dem uten selv å være klar over det. For øvrig handler menneskerettighetene om mye mer enn tvang. De regulerer også mye annet som skjer i relasjonen mellom den enkelte pasient og de personer som opptrer på vegne av helsetjenesten. Hvis jeg som pasient på en lukket avdeling blir fratatt min mobiltelefon eller røykpakke, er dette et inngrep i mitt privatliv og min personlige integritet som må tilfredsstille kravet til det minste inngreps prinsipp. Selv om jeg blir tvangsinnlagt, mister jeg ikke automatisk mine grunnleggende rettigheter til privat og familieliv. Det er mye internasjonal praksis på dette når det gjelder innsatte i fengsler. Jeg registrerer at helsemyndighetene sentralt mener at menneskerettighetene er godt nok tatt vare på ved at de er innarbeidet i psykisk helsevernlov. Det jeg forsøker å få forståelse for, er at det er de konkrete handlinger som avgjør om menneskerettighetene er respektert eller ikke. Det handler om juridiske regler som er ment å skulle fungere som et ekstra sikkerhetsnett for personer i sårbare situasjoner. Terrorister trenger menneskerettighetene. Det gjør også utviklingshemmede, demente, barn, asylsøkere og psykiatriske pasienter. Psykisk helsevernlov åpner for ganske stor grad av skjønn som kan og av og til også brukes feil. Også handlinger i samsvar med loven, kan være brudd på menneskerettighetene. Kapasiteten ved norske psykiatriske avdelinger er bygd betydelig ned de siste 20 år. Derfor kreves det ofte tvangsinnleggelse for å få en pasient akutt innlagt. Hva tenker du om det? Intervju med Gro Hillestad Thune 3. Gro Hillestad Thune (65), en kjent jurist som i 15 år har vært Norges representant ved Menneskerettskommisjonen i Strasbourg. Hun er tidligere styreleder i Norsk Pasientforening, og i denne sammenheng har hun hevdet at det norske helsevesenet er blitt en arena for meningsløst og middelmådig juristeri. Vi som helsepersonell bør gjøre opprør mot et system som krever at regelverket skal følges, men som ikke fremhever god omsorg. AV ARNE LAUDAL REFSUM OVERLEGEN 28
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy