I lys av menneskerettighetene mener jeg en slik generell praksis er problematisk. Hvis du som overlege på en akuttavdeling legger meg inn på tvang når jeg selv ønsker hjelp, er det vanskelig å se at det er tvingende nødvendig å gjennomføre en frihetsberøvelse. Hvis jeg reiser en menneskerettighetssak etterpå, vil du få problemer med å få gehør for at det var saklig grunn til å berøve meg min personlige frihet. Hvorfor skulle det være nødvendig all den stund jeg selv ber om hjelp? Jeg har mine borgerrettigheter selv om jeg er psykotisk eller dypt deprimert. Og det kan jo tenkes at den hjelpen jeg får, enten det er medisiner eller noe annet, ikke er til hjelp. Hvorfor skulle jeg da ikke kunne dra min vei og prøve å få hjelp et annet sted? Frihetsberøvelse er et alvorlig inngrep som ikke kan iverksettes på grunn av organisatoriske forhold eller fordi det er hensiktsmessig for helsetjenesten. Tenk på hvordan det er i strafferetten. Der må en dommer først vurdere om politiets begrunnelse for fengsling er god nok. Politiet kommer neppe særlig langt med en henvisning til plassforholdene. Legeforeningen og Norsk psykiatrisk forening hevder i sin pressemelding at det i noen tilfeller er en forsømmelse å unnlate å bruke tvang. Er du enig? Jeg kan ikke mene noe om det. Men viser til at menneskerettighetene ikke bare setter grenser for frihetsberøvelse og andre integritetskrenkelser. De internasjonale konvensjoner pålegger også myndighetene positive plikter til å beskytte mennesker som ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Om det i konkrete saker har vært en forsømmelse ikke å gripe inn, vil avhenge av de konkrete omstendighetene. Dette handler egentlig mer om en grunnleggende respekt for pasientens menneskeverd, enn om man er for eller mot tvang. I en del tilfelle er det nok til pasientens beste å gripe inn selv om han eller hun ikke selv ønsker å ta imot hjelp. I slike situasjoner hvor det er helt umulig å basere seg på frivillighet, er det etter mitt syn avgjørende at tvangshandlingen gjennomføres så vennlig og humant, som mulig for å gjøre situasjonen minst mulig traumatisk for pasienten og for den som utfører tvangshandlingen. Mange pasienter og pårørende etterlyser sykepleieren som tar den syke fast i armen og sier: ”Nå må du bli med meg, nå har du ikke kontroll selv. Jeg skal hjelpe deg.” Dessverre skjer dette alt for sjelden. I praksis gjennomføres oftere en tvangs- innleggelse ved at politiet tilkalles. Jeg gjør meg herved til talsmann for den ”snille” tvangen, i de situasjoner hvor pasienten åpenbart må tas vare på. november 2008 Norsk psykiatrisk forening kommer med tilsvar på våre nettsider OVERLEGEN 29
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy