Overlegen nr. 4 - 2009

DESEMBER 2009 Tema: Forskning 4

­ Innhold: Kjære kolleger Utsettelse er ingen løsning Forskning – plikt eller hobby? Forskningens trange kår i gode tider Rekruttering av legeforskere i Norge Forskning i sykehusene Oslo universitetssykehus er motor Forskernes lønnsforhold i sykehusene – lokale erfaringer Vi blir farligere med årene dersom vi ikke kombinerer erfaringen med forskning og forskningsbasert utviklingsarbeid Fra verdensklasse til kvalitetskrise Salt-søtt-snacks Spørsmål ved tiltredelse i Overlegeforeningens styre Ylf-Of-Duell i Holmenkollstafetten Tariffkurs på Danskebåten Om legers «snoking» i egen og andres journal Forskning og lovverk Vellykket avdelingslederseminar Bokanmeldelser Rolf S. Kirschner, nyvalgt FaMe-leder 3 4 5 6 8 10 12 14 16 18 19 20 22 23 24 27 28 30 34 Bladet foreligger i nettutgave på foreningens nettside der alle lenker er direkte tilgjengelige. Utgiver: Norsk overlegeforening Postboks 1152 Sentrum, 0107 Oslo Telefon 23 10 90 00 / Fax 23 10 91 50 www.legeforeningen.no / overlegeforeningen Redaktør: Arild Egge E-post: arild.egge@rikshospitalet.no Foto: © CF-Wesenberg / Kolonihaven.no, Info-avd.- Dnlf, Jon Helle, Edith Stenberg, privat, Scanpix, Shutterstock Forsiden: Shutterstock Opplag: 7.200 eks. Grafisk produksjon: Merkur-Trykk AS Postboks 25, Kalbakken, 0901 Oslo NORDISK MILJØMERKING 241 Trykkeri 672 Forsidebilde: Vinterlandskap Frist for innlegg til neste utgave 15.01.2010

Kjære kolleger I sommerferien kom det beskjed fra ledelsen om at de mørke økonomiske skyer i horisonten måtte få konsekvenser for forskning og kompetansehevende virksomhet. Blant annet måtte man se på igangsetting av prosjekter og kongressreiser, man ville ikke kunne ta hensyn til årets Høstmøte i planleggingen av driften. En fortsatt ”krevende” budsjettsituasjon krevde nedkjøling av all annen aktivitet enn den rent inntekstbringende – pasientbehandlingen. Det ligger nemlig fortsatt an til store underskudd og forskning og kompetansebygging kan ikke skånes. Dette er situasjonen i Oslo, ikke alle steder er det like overskyet, men det er vel ingen ukjent situasjon for mange flere, dette! I denne utgaven har vi derfor tatt opp ”forskningens kår i trange tider” og invitert flere for innspill. Vi håper å skape et nyansert bilde av situasjonen, det er mange som er fornøyd også, som ser optimistisk på fremtiden. Det er snart jul – finns det grunn til å ha forventninger om ”gavepakker” som kan motivere for initiativ til ny giv i forskning og utdanning? En artikkel i Dagens Medicin i Danmark i mai presenterte en rapport som gjennomgikk status for den kliniske forskningen i Sverige og Finland, begge land har hevdet seg meget godt internasjonalt og vært en målestokk for oss. En økende bekymring for dalende prestasjoner var bakgrunnen å se på dette. Rapporten kunne bekrefte en synkende kvalitet gjennom de siste 10-15 årene og pekte på flere forhold som ansees å bidra til den negative utviklingen. Kort kan disse oppsummeres i dårligere rammebetingelser, både pekuniært og organisatorisk i den nye sykehushverdagen: Klinikere finner stadig mindre tid og anledning til forskning, ledere av avdelinger og sykehus har først og fremst en økonomisk forpliktelse – forskning og det meste annen kompetansebygging kommer fort i bakgrunnen! Ganske gjenkjennelig fra vår egen hverdag vil mange si, selv om bildet nok ikke er det samme alle steder. ”Hvileskjær” er et kjent begrep, vi vet det senker farten – mister man ”kontakten med feltet”, koster det ofte uforholdsmessig mye å hente det inn igjen. Dette er altså erfaringer fra våre naboland, som ofte benyttes som eksempler til etterfølgelse i dagsaktuelle helsepolitiske sammenhenger; skulle vi få lov å høste av andres erfaringer og se at disse støtter våre egen frykt for hva ostehøvler og sparekniver kan gjøre av skade når de brukes ”i villelse”? Å lære av andre betyr ofte ”å gjøre dem etter”, men det er kanskje læring på et enda høyere nivå å lære av andres feil - og så unngå disse? Vi bringer artikkelen fra Dagens Medicin og link til rapporten for våre lesere i denne utgaven. Den peker på at ansvaret ligger ledere nærmest, - det er disse som må hevde forskningens helt selvfølgelige plass i den kliniske hverdagen – nettopp når innstramninger kreves. Mange steiner kan snus i arbeidet med å røkte økonomien i helsevesenet, men utdanning og forskning er elementer i grunnmuren som ikke kan rokkes uten at hele bygget i hvert fall slår sprekker, kanskje vakler. Her går det noen grenser for hva som kan salderes uten å skade – varig. En buffer mot denne utviklingen vil være kolleger i ledende stillinger. At vi kan bringe administrerende direktør i Helse Sør-Øst, Bente Mikkelsens meget ambisiøse planer for nettopp forskningen (2mrd kr!) er veldig oppmuntrende og minner oss om at det snart er jul… Det er viktig å se mulighetene, det er vi enig i, men det er ikke alltid lett når det for det meste snakkes om underskudd og vi opplever at bremsene klemmer til stadig strammere på alle virksomhetsområder. Vi aner at vår forståelse av forskningen som en del av kjølen i den båten som kan være modell for vår virksomhet, ikke er like selvfølgelig for andre i ledelsen. Selvfølgelig er forskningen viktig, å ja(!) - men den oppfattes nok mer som ”et spant” man i nøden kan unnvære. Det blir derfor vår oppgave å stå opp for forskningen og ikke minst se muligheter, lære av kolleger, avdelinger og HF som har fått det til, - til tross for sparekrav. Ellers har vi prøvd oss litt som andre tidsskrift med både litteraturstoff og matspalte siden dette er å betrakte som et ”julenummer”. Kaken er et resultat av en styreintern konkurranse med flere gode alternativer hvor altså redaksjonen ønsker å fremheve denne for kollegene. Ellers er det en tanke i redaksjonen å la en ”Spørrespalte” gjenoppstå i neste årgang - dere inviteres herved til å sende inn problem- stillinger som har allmenn interesse, så skal Overlegeforeningen forsøke å besvare disse! Ha en fin desember og en God Jul !

I folkelig tale sies det at å pisse i buksa for å holde varmen gir kortvarig glede. Det er dessverre slik at mye av driften i sykehusene følger dette prinsippet. Det er blitt et mantra at budsjettene skal holdes, og derfor må alle andre hensyn vike. Man skal ikke gå langt i norske sykehuskorridorer før man ser at vedlikehold og rengjøring er oppgaver som er nedprioritert eller utsatt. Det er riktignok ingen ny problemstilling, den var aktuell også i tiden da fylkeskommunene var eiere av sykehusene. Jeg tror at dette på sikt vil tvinge frem diskusjonen om det som internasjonalt kalles PPP, Private Public Partnership. På norsk kalles det OPS, Offentlig Privat Samarbeid. Se for dere nye moderne bygninger, riktignok eid av et privat selskap. Sykehuset må riktignok betale husleie for bygningene, men da skal lokalene være rene, pene, godt vedlikeholdte Utsettelse er ingen løsning AV overlegeforeningens leder Arne Laudal Refsum og hensiktsmessige. Denne diskusjonen skjer over hele Europa. Til nå har det vært kraftige ideologiske motforestillinger mot dette i Norge, men den nye veien mellom Kristiansand og Arendal er finansiert på denne måten, det samme er Persbråten Videregående skole i Oslo. En ting er bygninger og renhold. En annen ting er arbeidsmiljø. God vakt undersøkelsen fra det statlige Arbeidstilsynet gir pålegg om forbedringer av arbeidsforholdene ved omtrent alle sykehusene i Norge. Det er spesielt forholdene mellom oppgaver og ressurser som blir påpekt. Det samme har vi vist ved Econrapporten. Tildelte ressurser står ikke i rimelig forhold til ressursene som stilles til rådighet. Vi har fått høre at det er udemokratisk å bruke mer enn det som er bevilget. Jeg vil hevde at det er udemokratisk å pålegge større oppgaver enn det man bevilger midler til. Nå er det forskning, kurs, kongresser og overlegepermisjoner som blir utsatt eller avslått. Det er imidlertid slik at mange B-dels avtaler gir klare rettigheter i kraft av å være tariffavtaler, det samme er A2 mellom Spekter og Legeforeningen. Det betyr at å spare på dette feltet er å utsette rettigheter, så selv om man går i balanse i forhold til budsjettet i år, så kommer regningen neste år, og da skal også 2010 sine kurs, kongresser og permisjoner avvikles, så regningen kommer uansett. Den burde i alle fall gjøre det. Men som med vedlikeholdet av sykehusbygninger, frykter jeg at dette blir nedprioritert på ubestemt tid. Vi må bruke avtaleverket fullt ut. Dersom kurs avslås, må kursbehovet vurderes opp mot Spesialisthelsetjenesteloven og Helsepersonellovens krav til forsvarlighet, og tariffavtalenes bestemmelser. Klag til tillitsvalgte, og få disse til å klage til Legeforeningen sentralt dersom avtalene er brutt. Vi vil ikke en gang til oppleve et vedtak som det Helse Sør-Øst gjorde i høst i forholdet til kirurgisk høstmøte, hvor deltagelsen ble forhindret. Forskningsprosjekter skulle utsettes, som om kompetente forskere kan finne seg i å gå arbeidsløse i en periode for så å starte opp forskningsprosjektet igjen, bare vi er inne i et nytt budsjettår. Selvfølgelig vil de finne annet arbeid, og da vil forskningssatsingen som Helse Sør-Øst skryter av å ha på trappene dø av utsettelsen. Å pisse i buksa gir kortvarig glede. Jeg benytter anledningen til å ønske medlemmene God Jul og Godt nytt år. Spesielt vil jeg takke Overlegeforeningens tillitsvalgte ute i sykehusene for den solide innsatsen i året som nærmer seg slutten. Sekretariatet har som alltid gjort en formidabel innsats, og det nye styret er godt i gang med sitt arbeid, slik at vi er klare til å møte utfordringene som det nye året må bringe. God Jul og Godt Nytt År OVERLEGEN 4

De tørre fakta først: Sykehusene plikter å drive forskning, enten de er universitetssykehus eller ikke; • Helseforetaksloven sier at de regionale foretakene skal legge til rette for forskning. • Spesialisthelsetjenesteloven (§3.8) omtaler de fire hovedoppgavene som sykehusene særlig skal ivareta, og blant dem er forskning. • Oppdragsdokumentene (2009) fra eier til RHF-ene har som overordnet føring at forskning er viktig og at det er et mål i styrke pasientrettet klinisk forskning. • Styringsdokumentene til HF-ene følger opp dette. Viktigheten understrekes ytterligere ved at Oppdragsdokumentene pålegger RHF-ene bl.a. å rapportere både resultater og ressursbruk til forskning, årlige publikasjonspoeng beregnet fra artikkelproduksjon og avlagte doktorgrader, og antall søknader og innvilgede prosjekter og tildelte midler fra Norges forskningsråd og EUs 7. Rammeprogram. Så blir det saftigere spørsmålet: Hvordan ser dette ut for den enkelte sykehuskliniker i hverdagen, som ikke har universitetsstilling? For mange er stikkordet knallhard jobbing og hard prioritering. Noen klarer også forskning, med god eller dårlig samvittighet. Andre får åndenød og tenker på sine pasienter, ventelister, og ektefelle og barn og kjøring og henting og dag og natt og har allerede mer enn nok, uten forskning. Hvem eier problemet, eller utfordringen? Er det vi på individnivå som må sitte med balansekunsten? Balansen er alles utfordring. Ikke minst eiers og ledelsens. De må si: ”Forskning er utgift til inntekts ervervelse. Pasientene trenger vår forskning. Sett av tid til forskning. Just do it. Vi må kvalitetssikre, utvikle etc. Pengene har vi, noe herfra og noe derfra.” Vårt dilemma er • Tid: pasienttid eller forskningstid, arbeidstid eller fritid • Lojalitet: til pasientene eller andre oppgaver • Solidaritet i avdelingen: Hvem sitter med de tunge pliktene, hvem får anerkjennelse og lønn som fortjent, blir det et svarteperspill? • Hva er vi best på, hva liker vi, hvor ligger pliktfølelsen, hva orker vi, hva er ambisjonsnivået, hva er vi villige til? Vi skal alle ha respekt for Helseforetaksloven, Spesialisthelsetjenesteloven, Oppdragsdokumentene, Styringsdokumentene etc, og Arbeidsmiljøloven. Men vi trenger mer robuste ordninger på bruk av tid og penger som viser at alle de fire hovedoppgavene blir ivaretatt. Det kan ikke være slik at idealisme og oppofrelse blir fundamentet som skal sikre forskning. Det er ikke vår fritid som skal være det bærende for at sykehusene skal gjøre sin plikt. God jul og godt nytt år, i balansekunst. Forskning – plikt eller hobby? Forskning tar tid, mye tid. Skal det være arbeidstid eller fritid? Og hvem skal bære kostnadene? av Ofs nestleder Jon Helle. OVERLEGEN 5

Hovedtema for dette nummeret av Overlegen er ”Forskningens kår i trange tider”. Jeg har snudd litt på teksten i min overskrift. For, har vi egentlig trange tider i dag? I følge Kunnskapsforlagets bok ”Fakta om alle verdens land” (2008), topper Norge listen over brutto nasjonalprodukt pr innbygger. Dette skulle bety at de trange kårene ikke akkurat er til stede i Norge i dag. Og ser vi på forskningen, så går den så det suser. Jeg har nettopp deltatt på Lederkonferansen for Universitetet i Bergen. Og sett med en bergensers øyne har vi all grunn til å være fornøyd med det vi produserer. UiB har siden 2005 rykket opp fra 320. plass på Times Higher Education ranking liste til 144. plass i dag. UiO rykket opp fra 188. til 101. plass. De fire medisinske fakultetene produserte siste år 320 doktorgrader mot 208 i 2005. Aldri har flere tatt doktorgraden ved vårt universitet, ved vårt fakultet eller ved ”mitt” institutt. I løpet av de siste fem årene har instituttet doblet antall registrerte doktorgrads kandidater, og vi har aldri før publisert så mange vitenskapelige artikler. Slik er det for de fleste norske høyere læresteder. Så hvorfor er vi ikke fornøyde? Har vi urealistiske forventninger? Vi kan vel slå fast at ”samfunnet” får mer enn det de betaler for. Statsbudsjettet for 2010 har satt av henimot 23 milliarder kroner til universiteter og høyskoler. Potten til UiB er på ca 2.3 milliard. Til tross for økt aktivitet ved UiB, så har de andre universitetene øket sin produksjon enda mer. Her slår RBO-modellen inn og fører til redusert budsjett for UiB med 44 mill pga av at ”de andre” har vært enda flinkere. (RBO - resultatbasert fordeling: Til sammen fordeles en fast ramme. Hvor mye hver kategoripremie gir, avhenger av alles resultater). Altså de andre forskingsmiljøene har løpt enda fortere og jobbet enda lengre dager enn vi har gjort i vår andedam. Var det slik vi hadde forventet at RBO-modellen skulle slå ut? Makter vi å jobbe enda hardere neste år? Et annen uheldig resultat av RBOmodellen er skjevfordeling mellom fagene. Publisering i tidsskrifter klassifisert til nivå 2 gir betydelig bedre økonomisk premiering enn publikasjoner i nivå-1-tidsskrift. Hver av de 20 medisinske faggruppene har tidsskrifter i nivå 2. De fleste indremedisinske spesialiteter og subspesialiteter er definert som en egen faggruppe, mens de kirurgiske fagene (kirurgi med subspesialiteter, og hovedspesialitetene ortopedisk kirurgi, nevrokirurgi og plastikkirurgi) er slått sammen til én kirurgisk faggruppe med et antall tidskrifter i nivå 2 som tilsvarer hver enkelt medisinsk spesialitet og subspesialitet. Muligheten til å få publisert kirurgisk forskning i nivå 2 tidskrifter er derfor betydelig mindre sammenlignet med de ikke-kirurgiske fagene. Dette gjenspeiler seg i en betydelig skjevhet mellom kirurgisk forskning og annen medisinsk forskning i fordelingen av belønningsmidlene. En annen uheldig side ved belønnings- midlene er premiering for gjennomførte doktorgrader (og eksamener). Dette har ført til at flere av fakultetene seriøst har diskutert å senke kravene til PhD-graden for å få flere igjennom og derved mer penger i kassen. Er det en slik utvikling vi ønsker: doktorgrader på ”billigsalg”. Vi har nettopp fått presentert statsbudsjettet for 2010. Dette er det strammeste budsjettet for forskning og undervisning siden hvileskjæret i 2007. Forventningene slo ikke til. Forskningens trange kår i gode tider Av Leiv M. Hove, Instituttleder, professor dr. med. Institutt for kirurgiske fag, UiB, og overlege Ortopedisk avdeling Haukeland Universitetssykehus (HUS) «På grunn av helseforetakenes anstrengte økonomi, må vi jobbe mer i klinikken og får mindre tid til forskning. Vi må bruke mer tid på å skrive søknader om eksterne forskningsmidler, tid som heller skulle vært brukt til forskning» OVERLEGEN 6

Etter Soria Moria 2 og valgkampen hadde vi forventet et langt mer offensivt og fremtidsrettet statsbudsjett for de norske universitetene. Rammebetingelsene i Soria Moria 2 uttalte om forskning: Regjeringen vil • realisere målene i forskningsmeldingen • foreslå økning av forskningsbevilgningene • styrke grunnforskningen • bedre forskerrekrutteringen • sikre planer for vitenskapelig utstyr Under valgkampen i høst ble forventningene styrket: Det ble lovet • reell økning av basisbevilgningene til universitetene • reell økning av forskningsbevilgningene • mer midler til fri prosjektstøtte i Forskningsrådet • betydelig antall fullfinansierte stipendiat og post-doc stillinger • mer midler til vitenskapelig utstyr. Statsbudsjettet for 2010 viste imidlertid: • reell nedgang i basisbevilgningene til universitetene • samlet økning av forskningsbevilgningene (men mer øremerkete midler) • ikke mer midler til prosjektstøtte • ingen nye stipendiat eller post-doc stillinger • noe mer midler til vitenskapelig utstyr. Regjeringen har altså bevilget mer til vitenskapelig utstyr, men ikke nok til å dekke etterslepet på infrastrukturen ved universitetene. I tillegg har vi en betydelig skjev fordeling når det gjelder alder. Fast vitenskapelige ansatte i de medisinske fagene er eldre enn ved de andre fakultetene. Lønnsrammene for akademiske toppstillinger har sakket akterut, så vi vil få et betydelig rekrutteringsproblem de neste årene. I dag lønnes en ass.lege (med vakt) bedre enn en professor (I). Er nytteverdien av forskning og forskningskompetanse verdsatt? Skal vi stimulere våre unge kolleger til å forske seg ned i lønn? På grunn av helseforetakenes anstrengte økonomi, må vi jobbe mer i klinikken og får mindre tid til forskning. Vi må bruke mer tid på å skrive søknader om eksterne forskningsmidler, tid som heller skulle vært brukt til forskning. Nye økonomiske rutiner med innføring av intern fakturering for bruk av lokaler, utstyr og teknisk personell, vil ytterligere forverre den økonomiske situasjonen for forskerne. Den akademiske tradisjonen med fri forskning blir nå mer og mer til ”styrt forskning” innen områder som noen vil betale for. Er dette i tråd med den ”akademiske friheten”? Stadig mindre forskningsfinansiering er fri ved universitetene fordi stadig mer øremerkes til ulike strategiske tiltak. Nå er det klima, energi og miljø som gjelder. Fra NFR blir en stadig synkende andel av midlene delt ut til ideer og prosjekter forskerne selv kommer opp med, og små prosjekter finansieres ikke lenger. I vår tid vil de fleste angrepene på den akademiske friheten komme i form av mer eller mindre velmente strategiske planer, eller i form av økonomiske begrensinger. En trøst oppe i alt dette: Mange forskere har det verre enn oss. Som leger og klinikere har vi, foruten forskningsfinansiering gjennom universitetene, også muligheter til midler fra Helsedepartementet gjennom de regionale helseforetakene. Disse tildelingene til klinisk forskning som en del kolleger får, gjør at vi fortsatt kan være med på karusellen. Men konkurransen blir hardere og hardere for hvert år. Hvor lenge makter vi dette rotteracet? OVERLEGEN 7

Forskningsbasert kunnskap er selve bærebjelkene i all medisinsk virksomhet. Vi sikrer at denne kunnskapen blir relevant for medisinsk virksomhet ved at forskeren også har basisutdannelse som lege. Studier viser at det er en sammenheng mellom forskningsaktivitet og kvaliteten på helsetjenestene og pasientbehandlingen. Mangel på forskningsbasert undervisning svekker basisutdannelsen og videre- og etterutdanningen av leger. Antall legeforskere Legeforskere er en samlebetegnelse for en heterogen gruppe av leger med vitenskapelig kompetanse. Legeforskerne bekler stillinger som PhD stipendiater finansiert av helseforetakene, universitetene, Norges Forskningsråd, Kreftforeningen, Helse- og rehabiliteringsrådet og selvfinansiering (”nattstipendiater”), som fordypningsstillinger, vitenskapelige assistenter, universitetslektorer og amanuenser. Dessuten er leger i stillinger som forskere, forskeroverleger, forskerledere, forskningsdirektører, postdoktorer, førsteamanuenser og professorer i stillingsbrøker fra 5 % til 100 %. En rekke andre leger i primær og institusjonshelsetjenesten skaper ny viten i og utenfor lønnet stilling og formidler denne til omverden. Det finnes ingen god fortegnelse i Norge over antall leger med forskningskompetanse hos arbeidsgiverne, NIFUSTEPs Forskerpersonalregister eller i Legeforeningens medlemsregister. Jeg har tillatt meg å anta følgende estimater for antall legeforskere: Leger med vitenskapelig kompetanse er spredt over mange yrkesorganisasjoner, men flest legeforskere er blant Leger i vitenskapelige stillinger (LVS), Overlegeforeningen (OF) og Yngre Legers Forening (YLF). Rekruttering av legeforskere i Norge Amund Gulsvik Professor, overlege, leder av Yrkesforeningen Leger i vitenskapelige stillinger (LVS) Dagens hindre for en bedre rekruttering av leger til forskerveiledere og vitenskapelige toppstillinger er et stort lønnsgap til andre legestillinger og intet forpliktende driftstilskudd fra arbeidsgiver til forskningsoppgavene. Stillinger Antall Leger i utdannelse i et PhD program 600-800 Leger med PhD/dr.med. uten ansettelse i vitenskapelig stilling 900-1500 Leger i vitenskapelige mellomstillinger med PhD/dr.med. (førsteamanuenser, postdoktorer, forskere, forskerledere) i hel eller deltidsstillinger 200-400 Leger med professorkompetanse i vitenskapelige hel eller deltidsstillinger 300-600 OVERLEGEN 8

Lønn i vitenskapelige stillinger og driftsmidler Lønnen i vitenskapelige legestillinger følger hovedtariffavtalen i staten. For tariffperioden fram til ultimo 2012 er minste årslønn ifølge lønnsramme 20 for stipendiater NOK 353 200 (ltr. 45) og for de med spesialist godkjennelse NOK 391 700 (ltr. 51). Postdoktorer og førsteamanuenser lønnes i lønnsramme 24 med årslønn NOK 435 700 (ltr. 57) og for professorene er minstelønnen NOK 514 700 (ltr. 66). Overtidsbetaling utover ordinær arbeidstid på 37,5 timer har vanligvis ikke vært mulig å etablere for vitenskapelige ansatte ved universitetene. Tidligere registreringer har vist at de vitenskapelige ansatte legene arbeider i median 8 til 10 ulønnet timer per uke (1). Midlertidige oppgaver skal avlønnes som B trinn hvor hvert trinn er NOK 800 per år, men i praksis tilgodesees bare de med administrative oppgaver. Muligheten for å få lønninger som er konkurransedyktige med andre legeyrker kan være å få en særavtale for vitenskapelige ansatte leger i staten, men veien fram til en slik avtale ser ut til å bli lang. Et stadig større antall legeforskere i kombinerte sykehus-/ universitetsstillinger ønsker en mindre stillingsbrøk ved universitetet for å oppnå lønninger som overleger. Leger som etablerer seg som forskere ved universitet, helseforetak eller andre institusjoner har forskerkompetanse fra PhD/dr.med. til professor. Nærmere 70 % av disse legene er i tillegg fagspesialister. Ved en slik kompetanse skulle en forvente at arbeidsgiverne stilte til disposisjon driftsmidler for forskning. Imidlertid har utviklingen gått motsatt vei hvor tidligere annuum (driftsmidler) fra arbeidsgiver (universitetet) i løpet av få år har forsvunnet pga manglende budsjettmidler. Samtidig er det et enormt press på universitetets institusjoner om å anvende færre eksterne timelærere for forskningsbasert undervisning. Dette betyr større undervisningsbyrde på de fast ansatte legeforskerne tilknyttet universitetet og således mindre tid til forskning og veiledning av unge forskere. Rekruttering Enhver dynamisk og framtidsrettet organisasjon må ha en ettervekst. Andelen av leger i fakultetenes PhD programmer har vært synkende og likeens antall legeforskere i fulltidsstillinger ved universitetene. Blant professorene i medisin med stillingsbrøker fra 50 til 100 % er 56 % eldre enn 60 år. Denne andelen er noe mindre hos kvinnelige professorer (28 %) sammenlignet med mannlige professorer (60 %). Gitt at antall professorer skal forbli det samme om 10 år som i dag så skal mer enn halvparten av dagens professorer skiftes ut med nye personer. Hvis Helse- og omsorgsministeren og Helsedirektøren får sitt ønske oppfylt om 200 flere leger per år med utdannelse fra norske medisinske fakulteter så vil det kreve et betydelig større antall professorer med legeutdannelse for å gi en kvalitets- sikret, forskningsbasert undervisning. Opplysninger om antall søkere til faste vitenskapelig stillinger med basisutdannelse som lege har det vært svært vanskelig å skaffe. I de prekliniske fagområdene er det stort sett bare søkere uten grunnutdannelse som leger og slik er det også for mange av de parakliniske fagområdene. I enkelte kliniske fagområder som dermatologi, geriatri, revmatologi, kirurgi og oftalmologi har det nesten ikke vært kompetente søkere. Antall søkere til en vitenskapelig fast stilling er bare en brøkdel av antall søkere til en klinisk overlegestilling ved henholdsvis universitets- og helseforetaksinstitusjon lokalisert på samme sted. Fakultetene har også vært tilbakeholdende med å utlyse stillinger med krav til legekompetanse for å redusere budsjett underskudd da de er vel vitende om at de i dag ikke kan konkurrere med totallønnen til leger ved helseforetakene. Litteratur 1. Gulsvik A, Aasland OG. Høyere lønn som stimuleringstiltak for vitenskapelig aktivitet. Tidsskr Nor Lægeforen 2007:127:2113-6 OVERLEGEN 9

Det er ikke mange år siden det var en selvfølge at professor I ved universitetet også var avdelingsoverlege på den korresponderende avdelingen på det tilhørende universitetssykehus. I tillegg har det jo alltid foregått en utstrakt forskning ved selve universitetet, gjerne i medisinske basalfag og andre grener som ikke direkte er knyttet til en medisinsk klinisk spesialitet. Tidligere ble bevilgningene til forskning ved regionssykehusene bevilget som et regionssykehustilskudd, med flere formål, nemlig å ivareta kostbare og høyt spesialiserte funksjoner, stimulere til etablering av nye avanserte og kostbare spesialisthelsetjenester og ivareta klinisk forskning og undervisning. Tilskuddet besto av 4 deler, nemlig tilskudd til basiskostnader som skulle dekke kostnadene ved infrastruktur, arealer og høyere bemanningsfaktor etc, tilskudd til særlige funksjoner, dvs lands og regionsfunksjoner etc, tilskudd til forskning og tilskudd til undervisning. Ser vi hva som bevilges på den samme budsjettposten i 2010 (Tabell 5.9) Som i alle statsbudsjett er postenes innretning selvfølgelig endret, så basis i første og siste tabell dekker helt forskjellige felt. Som et kuriosum inneholder her statsbudsjettet en skrivefeil på 4 mrd kr, det skal være 458,8 som totalsum for forskning. Denne er delt opp i en basis-sum, 40%, som fordeles etter den generelle fordelingen mellom helseregionene, mens 60% fordeles etter forskningsresultater: Uansett skrivefeil og endrede benevnelser så viser dette at de regionale foretakenes satsing på forskning er stor og vellykket. Forskningen skjer ikke lenger bare fra de store universitetsklinikkene, selv om de fortsatt står for storparten av bidragene. Dette er et av foretaksreformens suksessfelter. Det er viktig at dette fortsetter, og hele tiden med et langsiktig perspektiv. Forskning er ikke noe man først kan etablere og så legge ned ved trange tider, og så tro at det vil la seg reetablere raskt igjen. Utviklingen er dessverre ikke like lovende for universitetene. Det er foreløpig ikke mulig å vite resultatet av årets statsbudsjett for de medisinske fakultetene, da fordelingen internt i det enkelte universitet ikke er mer enn i startgropen enda. Universitetet i Oslo ligger an til et kutt på 20 mill kr, og da vil resultatet for det medisinske fakultet kunne bli noen mill kr reduksjon. Det betyr i alle fall ikke vekst, og når man da ser Amund Gulsviks rapport s…. lover dette ikke godt for å legge forholdene til rette for bedret rekruttering. Forskning i sykehusene av Ofs leder Arne Laudal Refsum. Forskning foregår etter hvert overalt i helsetjenesten, men tradisjonelt er det på universitetene og universitetssykehusene at forskning har foregått. OVERLEGEN 10

Tabell 5.9, fra statsbudsjettet 2010 Tabell 5.8, fra statsbudsjettet 2010 Fordelingen av regions tilskuddet på tilskuddsmottaker var i 2002: (Beløp i hele 1000 kroner) Tilskuddsmottaker Basis Funksjoner Forskning Undervisning Øst 404 868 24 936 17 500 73 795 Vest 414 576 37 630 26 348 106 494 Midt Norge 347 311 28 025 16 597 61 706 Nord 328 748 13 388 17 606 51 122 I alt 1495 503 103 979 78 051 293 117 Her står ikke Sør, da regionssykehuset Rikshospitalet, som var direkte eid av Staten fikk sine bevilgninger utenom denne fordelingen Fordeling av tilskuddet til forskning og nasjonale kompetansesentre i spesialisthelsetjenesten påde regionale helseforetak (i mill. kr) Forskning Basis Resultat 1 Sum Helse Sør-Øst RHF 73,44 161,74 235,14 Helse Vest RHF 36,72 62,37 99,07 Helse Midt-Norge RHF 36,72 29,12 65,82 Helse Nord RHF 36,72 21,97 58,67 Sum 183,6 2 75,20 4589,80 Snitt Snitt Snitt Snitt Snitt Snitt Snitt Helseregionene 2000 2002 2001 2003 2002 2004 2003 2005 2004 2006 2005 2007 2006 2008 Poengsum Poengsum Poengsum Poengsum Poengsum Poengsum Poengsum Helse Sør(-Øst) RHF 803,8 917,9 978,4 1040,0 944,7 1484,3 1546,5 Helse Øst RHF 456,8 470,1 487,1 508,8 520,5 Helse Vest RHF 406,9 463,7 497,6 536,0 525,0 545,3 596,5 Helse Midt-Norge RHF 240,2 249,8 254,1 228,4 220,7 233,8 278,5 Helse Nord RHF 146,7 155,1 154,7 158,0 155,6 182,5 210,1 Sum 2054,3 2256,6 2372,0 2471,3 2366,4 2445,9 2631,5 Tabell 1 Tabell 2 Tabell 3 OVERLEGEN 11

Helse Sør-Øst er den ledende helseregionen innen medisinsk forskning i Norge. Om lag 60 prosent av medisinsk forskningsproduksjon kommer fra Helse Sør-Øst. Ved etableringen av Helse Sør-Øst i 2007 var forskning et av fem målområder. Arbeidet med å utvikle en felles forskningsstrategi startet like etter sammen- slåingen av Helse Sør og Helse Øst. Strategien ble vedtatt av styret i Helse Sør-Øst RHF i mai 2008, etter en bred involvering av forskningsmiljøene. Forskningsstrategien omfatter fem hovedmålsettinger: 1. Økt forskningsaktivitet og –kvalitet, i spiss og bredde, som underbygger hele helsetjenesten 2. Økt ressursbruk til forskning 3. Bedre organisering med effektiv ressursutnyttelse innen forskning 4. Økt innovasjon 5. Understøttende forskningsforvaltning Forskningsstrategien skal videreutvikle og styrke de sterke forskningsmiljøene og samtidig bidra til forskning av høy kvalitet ved ikke-universitetssykehus. Samtidig legges det til rette for at forskning av tverrfaglig/ flerfaglig karakter kan styrkes. Forskningsstrategien virkeliggjøres nå ved at det er laget egen handlingsplan. Handlingsplanen er basert på syv tiltaksplaner som er utarbeidet i brede sammensatte arbeidsgrupper med mange forskere fra forskjelllige fagområder i regionen. Planen ble lagt fram for styret i Helse Sør-Øst RHF i oktober 2009. Handlingsrom til forskning Styret i Helse Sør-Øst RHF har vedtatt ambisiøse mål for forskningssatsingen og det brukes i dag om lag 1,4 milliarder kroner til forskning. Styrets mål betyr at ytterligere ca 1 milliard kroner fra regionens samlede budsjett skal omprioriteres til forskning og innovasjon. I tillegg til øremerkede midler til forsk- ning fra Helse- og omsorgsdepartementet, har Helse Sør-Øst RHF satt av betydelige midler til forskning fra egen basisbevilgning. Totalt tildeles cirka 400 millioner kroner til ulike forskningstiltak gjennom regionale tildelingsmekanismer. Mye av disse midlene er bundet opp til flerårige prosjekter. Til årets utlysning av forsk- ningsmidler kom det inn over 500 søknader fra forskningsmiljøene om midler for 2010-12. Ca. 20 prosent av søknadene forventes å bli støttet. Ambisjonene om økonomiske midler til forskning i Helse Sør-Øst er svært høye: i løpet av en 10-årsperiode er Ambisiøs forskningsstrategi i Helse Sør-Øst: Oslo universitetssykehus er motor Ambisjonene om økonomiske midler til forskning i Helse Sør-Øst er svært høye: i løpet av en 10-årsperiode er målet å komme opp i en forskningsandel på 5 prosent av basisbudsjettet. av administrerende direktør Bente Mikkelsen, Helse Sør-Øst Foto: Helse Sør-Øst 12 OVERLEGEN

målet å komme opp i en forskningsandel på 5 prosent av basisbudsjettet. En slik kraftig økning forutsetter en planlagt omprioritering og at helseforetakene har kontroll over økonomien. Regional funksjon for Oslo universitetssykehus Den regionale forskningsstøtten i Helse Sør-Øst peker både mot og ut av sentrum. Eksempler på dette er tildeling av midler til nettverksstrukturer, teknologiske kjernefasiliteter og regionale forskningsstøttefunksjoner, der samarbeid med universitet og høyskoler vil stå sentralt. Oslo universitetssykehus vil bli gitt den regionale forskningsstøttefunksjonen. Det betyr at de skal gi regional forskningsstøtte til forskningsmiljøene ved alle helseforetakene i regionen, innen områder som personvern, forskningsjus, biobank, biostatistikk og metodestøtte. Den regionale støtten skal inkludere hjelp til å utarbeide EU-søknader, i samarbeid med Universitetet i Oslo. De regionale strategiske infrastrukturtiltakene vil bli evaluert etter sin evne til å tjene forskningen i hele regionen. Forskningssystemet Sentralt i denne tekningen er oppgaven og ansvaret som tillegges Oslo universitetssykehus i samarbeid med Universitetet i Oslo som nav, eller kjerne, i forskningssystemet. Det er viktig at ressursene som ligger i å bygge opp høyteknologiske og kostnadskrevende kjernefasiliteter sees i sammenheng med de sterkeste forskningsmiljøene og kan benyttes for hele regionen. De sterke forskningsgruppene vil med ny regional forskningssatsing kunne tilføres ressurser for å styrke regional forskningsinnsats, for eksempel som ”kjerner” i nettverksstrukturer. Regionale forskningsnettverk utnytter fagkompetanse, infrastruktur, forskningsressurser og forsknings-/pasientmateriale gjennom samarbeid og bidrar til spredning av forskningskompetanse og bedre pasientbehandling i hele regionen. Tematiske forskningsnettverk: utnytter nasjonal eller internasjonal spissforskningskompetanse, infrastruktur, forskningsressurser og forsknings-/pasientmateriale gjennom samarbeid basert på konkrete forskningsprosjekt. Forskning skal komme pasientene til gode Helse Sør-Øst satser sterkt på forskning innen medisin og helsefag og målet er at denne satsingen skal bidra til bedre helsetjenester til det beste for pasientene. Det skjer dersom resultater av forskningen omsettes i klinisk praksis. For eksempel ved at behandlingspraksis legges om eller omorganiseres, eller ved innovasjonstiltak som kan føre til nye teknologiske hjelpemidler eller medikamenter. Helse Sør-Øst har også vedtatt en egen handlingsplan for innovasjon der det legges til rette for kommersialisering gjennom Medinnova. Dårlig organisert forskning er uetisk Forskningsetikk er ofte assosiert med beskyttelse av enkeltindivider i et forskningsprosjekt. Imidlertid omfatter forskningsetikk også hele organiseringen av forskning. God forskningsetikk inkluderer også å unngå ressurssløsing, og forskningsforvaltningen må være effektiv og understøttende. Teknologisk infrastruktur skal være tilgjengelig og ikke unødig dubleres. Det er en stor utfordring for et forskningstungt miljø som Oslo universitetssykehus å legge til rette for at sterke lokale funksjoner samtidig som at disse funksjonene også skal ha et regionalt perspektiv. Helse Sør-Øst har stor tiltro til at Oslo universitetssykehus vil klare å løse denne utfordrende oppgaven, og at satsingen på regional forskningsstøtte vil bidra til en samlet forskningsvekst i regionen. En økt satsing på forskning vil ha flere ringvirkninger enn økt antall doktorgrader og publikasjoner. Den regionale satsingen har også bidratt til nye arenaer for samarbeid mellom forskere og utvikling av gode planer for forskningsstøtte. Pasientene vil ha nytte av forskningssatsingen ved at de kan få bedre helsetjenester og behandlingsregimer som følge av ny kunnskap. I tillegg vil pasientene nyte godt av at helseforetakene med god forskningsproduksjon vil være attraktive arbeidsplasser for flinke fagfolk. Forskningssatsingen er en viktig del av de store omstillingsprosessene i Helse Sør-Øst, der målet er og å utvikle en enda bedre helsetjeneste for befolkningen. Om lag 60 prosent av medisinsk forskningsproduksjon kommer fra Helse Sør-Øst OVERLEGEN 13

Noen lyspunkt har det dog vært i forbindelse med reformen, og ett av disse har vært en betydelig økt satsing på forskning finansiert av sykehuseier. Alle regionale helseforetak har nå en betydelig pott til fordeling, og mange av oss har hatt glede av korttidsstipendiater, dr. grads stipender og postdoc stipender. Hvert år inviteres det gjennom god informasjon på intranett til å søke om forskningsmidler, og mange gode søknader kommer inn. Likevel ser vi en del problemer i forbindelse med avviklingen av slike stipender, og den generelle lønnsutvikling for forskere har vært dårlig. I fremstillingen videre skiller jeg mellom kombinerte stillinger (sykehus/universitet), og forskningsstillinger hvor stipendet kommer fra regionalt helseforetak, forskningsrådet eller andre. Kombinerte stillinger (sykehus/universitet) Professorlønninger har sammenlignet med andre grupper falt betydelig de senere dekader og er i seg selv liten motivasjon for å gå denne type karrierevei. De med hovedstilling ved sykehuset og bistilling ved universitetet følger lønnsutviklingen til andre sykehusleger vedrørende hovedstillingen. De får også samme dr. gradstillegg/evt. aktiv forskningstillegg som andre overleger. Hovedutfordringen for disse legene er en dårlig lønnsutvikling i universitetsbistillingen og liten reell forhandlingsrett i den forbindelse. Leger med hovedstilling ved universitetet og bistilling ved sykehuset har som sin hovedutfordring en dårlig lønnsutvikling i universitetsstillingen. Det er som regel sykehusbistillingen pluss godtgjørelse for vakter som gjør at disse legene kommer opp på et rimelig samlet lønnsnivå. Nettopp for å bedre lønnsutviklingen til de kombinerte stillingen sørget vi i 2008 for at alle nåværende og fremtidige professorer hos oss fikk et kompetansetillegg på kr. 20.000.-. Samtidig har vi sikret at også alle med kombinerte stillinger får dr. gradstillegget fullt ut uavhengig av stillingsandel. Det innebar en betydelig lønnsøkning for spesielt II-er stillinger på opp mot 10% det året. Andre forskerstillinger Denne artikkelen handler dog først og fremst om leger heltidsansatt i sykehusene og som midlertidig får stipend fra andre enn universitetet. Som kjent ba Legeforeningen sentralt spesifikt Forskernes lønnsforhold i sykehusene – lokale erfaringer I forbindelse med sykehusreformen i 2002 forventet vi økt vektlegging på det faglige innhold i spesialisthelsetjenesten. Dette har så langt ikke skjedd – til det er det økonomiske fokus fortsatt alt for dominerende. av Overlege dr. med Kjell Vikenes. Haukeland Universitetssykehus, Styremedlem Norsk Overlegeforening OVERLEGEN 14

om at disse ble prioritert i de lokale forhandlinger i år. En viktig forutsetning for presist å kunne målrette bruk av lønnsmidler er god oversikt over overlegene i sykehuset. Det gjelder stillingsbenevn- else, jobbinnhold samt alle lønnselementer. Det begynner vi med relativt tidlig i forhandlingsåret og arbeider oss frem til en enighet rundt innholdet. Normalt er antallet leger i forskningsstillinger relativt begrenset, og det gjør det lettere å finne løsninger. Vi ønsket å få inn i B-delen lønnsreguleringer både for overleger og LIS, men greide bare å få inn bindende formuleringen for overleger ansatt i foretaket som forskere/­ stipendiater. Disse er sikret samme tillegg for 2009 som alle andre. Vedrørende LIS så fikk vi med følgende protokolltilførsel: ”Dnlf forutsetter at alle forskere/stipendiater som er ansatt i Helse Bergen og er medlemmer av Ylf/Dnlf samlet sikres tillegg tilsvarende tillegg for LISkategori avtalt i sentral A2”. Andre problemstillinger rundt forskningsstipender Som nevnt har det i forbindelse med foretaksreformen blitt flere leger som i perioder forsker i deltid (gjerne 50% + 50% dagtid + vakt) med midler fra regional eier eller andre. Hos oss løser flere avdelinger dette greit uten inntektstap for legen. Imidlertid har det av og til oppstått problemer. Noen leger får beskjed om at siden man bare er ansatt 50% på sykehuset så får de ikke overtid ved vakter og lignende. Det kan bety inntektstap opp mot 200.000 kroner for enkelte. Andre har blitt forsøkt nektet vanlig sats (0.13% hos oss) for uforutsette vakter med samme begrunnelse. Likeså har enkelte postdoc stipendiater fått halvert sin dr. grads godtgjørelse fordi de formelt bare er i en 50% stilling ved sykehuset. Vi har argumentert med at det urimelig at leger skal gå ned i lønn når samlet arbeidsbelastning er uendret. Dessuten er det ofte samme eier som dekker all godtgjørelse. Som regel har vi funnet løsninger ved de fleste avdelinger, men ikke alle. Den mest elegante løsningen ved tildeling av forskningsstipend er som regel at avdelingen fortsetter å ha fullt arbeidsgiveransvar for legen og at stipendiatmidlene går inn i avdelingens ordinære budsjett. Da faller de ovennevnte problemer bort, og økonomien for legen blir uendret i forskningsperioden. Denne løsningen kan være spesielt viktig for kvinnelige leger i forbindelse med svangerskapspermisjoner og lignende. Kurs- og kompetansemidler generelt Hos oss har vi siden 1996 fått inn en protokoll som sikrer også overlegene rett til deltakelse på kurs/konferanser inntil 2 uker pr. år med lønn og dekket kursavgift. Det er uhyre viktig at alle leger har rett til faglig oppdater- ing. Det samme gjelder overlegepermisjonen, og Legeforeningen må ikke vike en tomme dersom denne permisjonsrettigheten skulle komme under press. Legevirksomhet er kompetanse- basert og regelmessig faglig påfyll er helt nødvendig for god pasientbehandling. Fremover: 1. Legeforeningen har tatt prisverdige initiativ for å bedre forskernes lønnsutvikling i sykehusene de senere par år. Dette fokus må opprettholdes fremover. 2. Dr. gradstillegget må gjennom sentrale forhandlinger heves betydelig (ligger en stor arbeidsinnsats bak og ofte bruk av fritid). Alle sykehusleger som har dr. grad bør tilkomme dette tillegget fullt ut. 3. Stipendiene må ha en slik størrelse at for eksempel overleger ikke går betydelig ned i lønn ved overgang til forskningsstipend. Forskning må ikke straffe seg økonomisk – det er kontraproduktivt. 4. Det må være selvsagt at når samlet stilling av klinikk/forskning er 100% så skal man ha helt vanlig overtids- og vaktkompensasjon og lignende. 5. Som gjennomført hos oss i lokale forhandlinger i 2009 for overlegene, må forskere ansatt ved sykehuset sikres samme lønnsutvikling som andre. 6. Satsing på leger i forskningsstillinger må ikke gå på bekostning av lønnsutviklingen til de mange gode klinikerne i sykehusene – viktig å unngå polarisering mellom forskning og klinikk. Avdelingenes bemanningsplaner må ta høyde for et visst forskningsfravær til enhver tid. 7. Permisjonsreglementene på sykehusene må være fleksible og innrettet slik at man lett får innvilget forskningspermisjoner ved tildeling av stipend. 8. Vi må i større grad både sentralt og lokalt forankre rettighetene i tariffavtalene våre. Ved neste runde bør målsetting være å få LISer i utdanning som forsker inn i avtaleverket slik at også disse er sikret samme lønnsutvikling. 9. Legeforeningen må presse staten til å ta større ansvar for en god lønnsutvikling for leger som har sin hovedstilling ved universitetene. Leger som har bistilling ved universitetene må ha reell forhandlingsrett rundt disse bistillingene. Sammenfatningsvis kan vi i dag si at de fleste leger som mottar forskningsstipender går ned i lønn. Det må vi få en slutt på – det skal ikke straffe seg å forske. Forskning er helt nødvendig for videre kunnskaps- og kompetanseutvikling. OVERLEGEN 15

Hvorfor dette maset om taletid? Er det ikke godt nok å være tilhører på en slik kongress, vil kanskje noen hevde, og ny medisinsk viten er jo lett tilgjengelig elektronisk. Det blir etter vårt syn like utopisk som å tro at vi skulle makte å prestere utøvende arkitektur på høyt nivå ved å reise utenlands og fotografere praktbygg. Alternativt: Ville idrettsnasjonen Norge godta at vi ikke deltok i de olympiske leker? Vi er jo ellers så blaserte at det nærmest er skandaløst når våre idrettshelter returnerer med færre enn 5-6 medaljer av edleste valør. Er norske idrettsprestasjoner på høyeste internasjonale nivå viktigere å oppnå enn norsk medisinsk praksis på høyde med internasjonalt nivå? Som eliteidrett springer ut av masseidrett, så må god medisinsk praksis være fundert i et forskningsmiljø slik at man i størst mulig grad alltid er åpen for det nye og er kritisk etterprøvende til det eksisterende. Fraværet av vitenskapelige presentasjoner er ikke bare et resultat av tøff siling i forkant av vitenskapelige kongresser, men like fullt en konsekvens av utilstrekkelig satsning. Fridtjof Nansen måtte i sin ungdom be sin far om et privat lån for å kunne kjøpe et mikroskop til studier av slimålens nervesystem. Heldigvis så Baldur Nansen seg råd til dette, og Nansens forskning ble senere banebrytende innenfor nevrobiologi. Koster forskning for mye for styrtrike Norge? Professor Per Brandtzæg ved Rikshospitalet har gjentatte ganger etterlyst sterkere vilje til forskning og påpekt at den andel av BNP som er avsatt til dette ikke engang er på nivå med land som det er naturlig å sammen- lignes med, og at løftet om 3% av BNP til forskning fortsatt ikke er innfridd. Land som Hellas, Portugal og Tyrkia var representert på den nevnte kongress. Er de rikere eller bare smartere enn oss? Norge har råd til å satse slik at vi blir synlige internasjonalt i medisinsk forskning, og vår påstand er at vi på sikt ikke har råd til å la være. Fraværet viser et etterslep som vil få negativ betydning for norsk helsevesen fremover. Eller skal vi som nyrike idioter fortsette med oljeeksport og kunnskapsimport? Saken har også en organisatorisk side. Norsk helsevesen sakker akterut grunnet den forvitring av professormakt som har skjedd innenfor de fagmiljøer som er direkte pasientrettet. Som professor Saugstad ved Rikshospitalet har påpekt (VG 12. februar 2009), så er det ikke de tyngst meritterte professorer som leder avdelingene lengre, men klinikkledere med lavere faglig kompetanse med den konsekvens ”at fagtilbudet sakte, men sikkert blir svekket i forhold til omverdenen”. Hva så med dyktighet og erfaring? Da vi var yngre syntes vi fra tid til annen at vi var på høyde med eldre kolleger. Overlege dr.med. Albert Castellheim Overlege dr.med. Paal HH Lindenskov Nylig hjemvendt fra en stor intensivmedisinsk kongress i Brüssel, er vi forlegne over fraværet av presentasjoner fra Norge. Hadde det enda vært norske prestasjoner vi var flaue over, så kunne vi trøste oss med at vi i det minste var medlem av det gode selskap! I løpet av en fire dagers kongress ble drøyt 800 foredrag presentert med Tyskland, England, Frankrike og Nederland blant de dominerende nasjoner. Med unntak for noen ytterst få plakatpresentasjoner fra Norge, så var det ingen meritterende norske foredrag. Vi blir farligere med årene dersom vi ikke kombinerer erfaringen med forskning og forskningsbasert utviklingsarbeid * OVERLEGEN 16

I dag vet vi at dette var riktig. Dette ikke bare som en innrømmelse av fordums tids hovmodighet, men i større grad fordi vi nå som middelaldrende stadig opplever å bli overgått både faglig og teknisk av yngre kolleger. Vi trøster oss med at vi flyter på erfaring, men er det slik? Mange skulle intuitiv svare ja på dette, men svaret er rett og slett nei! Tvert imot, så foreligger det undersøkelser som viser at vi ikke bare blir dårligere klinikere med årene, men endog kan svekkes i faretruende grad. Dette var konklusjonen i en oversiktsartikkel som ble publisert i det velrenommerte tidsskriftet ”Annals of Internal Medicine” i 2005. Forfatterne, som alle var fra den medisinske eliteskole ved Harvard, fant 59 studier fra perioden 1966 til 2004 hvorav de fleste viste redusert kvalitet i takt med legens erfarening og alder. Forfatterne konkluderte: ”Physicians who have been in practice longer may be at risk for providing lower-quality care. Therefore, this subgroup of physicians may need quality improvement interventions”. De prestisjetunge foreningene ”American College of Physicians” og ”American Board of Internal Medicine” kommenterte slik: ”The profession cannot ignore this striking finding and its implications: Practice does not make perfect, but it must be accompanied by ongoing active effort to maintain competence and quality of care”. Våre sykehuseiere har med andre ord et større ansvar for å nå slike mål enn de har innsett. På en intensivmedisinsk avdeling er det lett å la seg imponere av mengden avansert medisinsk- teknisk utstyr. Til dårlig trøst vil vi hevde at innredningen ikke avspeiler tilsvarende innsikt i den humane biologi. Misforstå ikke. Man finner betydelig kompetanse hos leger og sykepleiere innenfor eksisterende viten, men selv moderne intensivmedisin befinner seg fortsatt i et stadium av ren støtteterapi for sviktende livsfunksjoner. Dette er på ingen måte mindreverdig ettersom det faktisk får de fleste av pasientene til å overleve. En økt innsikt i de basale mekanismer og kaskader som aktiveres under livstruende sykdom, ville på den annen side etter all sannsynlighet kunne ha gitt pasienten langt mer skånsom og målrettet terapi med bedre prognose. Dette hører fremtiden til, og hvor fjern den fremtiden blir er bestemt av vår vilje til forskning for å avdekke det foreløpig ukjente. Skal vi nå slike mål trenger vi ledere som løfter blikket opp fra den daglige drift. Lojalitet må knyttes til fag og kvalitet i pasientbehandling, og ikke utelukkende til budsjett. Det må planlegges for minst ti år om gangen. Fag og forskning må integreres i vår hverdag fremfor å overlates til vår fritid. Hovedstadsprosessen gir storstilte planer om samling av felles funksjoner innenfor få sykehus. Det er i denne anledning også gitt klare signaler om betydelig økt satsning på fag og forskning. La oss realisere disse paroler slik at sykehusene i mindre grad har preg av å være et forretningsministerium, og i større får anerkjennelse som det de bør være – nemlig kompetanseinstitusjoner. Til beste for pasienten – på kort og lang sikt. *Artikkelen, med annen tittel, ble publisert i Dagens Medisin 28. mai 2009. Overlege dr.med. Albert Castellheim Overlege dr.med. Paal HH Lindenskov OVERLEGEN 17

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy