Hvorfor dette maset om taletid? Er det ikke godt nok å være tilhører på en slik kongress, vil kanskje noen hevde, og ny medisinsk viten er jo lett tilgjengelig elektronisk. Det blir etter vårt syn like utopisk som å tro at vi skulle makte å prestere utøvende arkitektur på høyt nivå ved å reise utenlands og fotografere praktbygg. Alternativt: Ville idrettsnasjonen Norge godta at vi ikke deltok i de olympiske leker? Vi er jo ellers så blaserte at det nærmest er skandaløst når våre idrettshelter returnerer med færre enn 5-6 medaljer av edleste valør. Er norske idrettsprestasjoner på høyeste internasjonale nivå viktigere å oppnå enn norsk medisinsk praksis på høyde med internasjonalt nivå? Som eliteidrett springer ut av masseidrett, så må god medisinsk praksis være fundert i et forskningsmiljø slik at man i størst mulig grad alltid er åpen for det nye og er kritisk etterprøvende til det eksisterende. Fraværet av vitenskapelige presentasjoner er ikke bare et resultat av tøff siling i forkant av vitenskapelige kongresser, men like fullt en konsekvens av utilstrekkelig satsning. Fridtjof Nansen måtte i sin ungdom be sin far om et privat lån for å kunne kjøpe et mikroskop til studier av slimålens nervesystem. Heldigvis så Baldur Nansen seg råd til dette, og Nansens forskning ble senere banebrytende innenfor nevrobiologi. Koster forskning for mye for styrtrike Norge? Professor Per Brandtzæg ved Rikshospitalet har gjentatte ganger etterlyst sterkere vilje til forskning og påpekt at den andel av BNP som er avsatt til dette ikke engang er på nivå med land som det er naturlig å sammen- lignes med, og at løftet om 3% av BNP til forskning fortsatt ikke er innfridd. Land som Hellas, Portugal og Tyrkia var representert på den nevnte kongress. Er de rikere eller bare smartere enn oss? Norge har råd til å satse slik at vi blir synlige internasjonalt i medisinsk forskning, og vår påstand er at vi på sikt ikke har råd til å la være. Fraværet viser et etterslep som vil få negativ betydning for norsk helsevesen fremover. Eller skal vi som nyrike idioter fortsette med oljeeksport og kunnskapsimport? Saken har også en organisatorisk side. Norsk helsevesen sakker akterut grunnet den forvitring av professormakt som har skjedd innenfor de fagmiljøer som er direkte pasientrettet. Som professor Saugstad ved Rikshospitalet har påpekt (VG 12. februar 2009), så er det ikke de tyngst meritterte professorer som leder avdelingene lengre, men klinikkledere med lavere faglig kompetanse med den konsekvens ”at fagtilbudet sakte, men sikkert blir svekket i forhold til omverdenen”. Hva så med dyktighet og erfaring? Da vi var yngre syntes vi fra tid til annen at vi var på høyde med eldre kolleger. Overlege dr.med. Albert Castellheim Overlege dr.med. Paal HH Lindenskov Nylig hjemvendt fra en stor intensivmedisinsk kongress i Brüssel, er vi forlegne over fraværet av presentasjoner fra Norge. Hadde det enda vært norske prestasjoner vi var flaue over, så kunne vi trøste oss med at vi i det minste var medlem av det gode selskap! I løpet av en fire dagers kongress ble drøyt 800 foredrag presentert med Tyskland, England, Frankrike og Nederland blant de dominerende nasjoner. Med unntak for noen ytterst få plakatpresentasjoner fra Norge, så var det ingen meritterende norske foredrag. Vi blir farligere med årene dersom vi ikke kombinerer erfaringen med forskning og forskningsbasert utviklingsarbeid * OVERLEGEN 16
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy