I dag vet vi at dette var riktig. Dette ikke bare som en innrømmelse av fordums tids hovmodighet, men i større grad fordi vi nå som middelaldrende stadig opplever å bli overgått både faglig og teknisk av yngre kolleger. Vi trøster oss med at vi flyter på erfaring, men er det slik? Mange skulle intuitiv svare ja på dette, men svaret er rett og slett nei! Tvert imot, så foreligger det undersøkelser som viser at vi ikke bare blir dårligere klinikere med årene, men endog kan svekkes i faretruende grad. Dette var konklusjonen i en oversiktsartikkel som ble publisert i det velrenommerte tidsskriftet ”Annals of Internal Medicine” i 2005. Forfatterne, som alle var fra den medisinske eliteskole ved Harvard, fant 59 studier fra perioden 1966 til 2004 hvorav de fleste viste redusert kvalitet i takt med legens erfarening og alder. Forfatterne konkluderte: ”Physicians who have been in practice longer may be at risk for providing lower-quality care. Therefore, this subgroup of physicians may need quality improvement interventions”. De prestisjetunge foreningene ”American College of Physicians” og ”American Board of Internal Medicine” kommenterte slik: ”The profession cannot ignore this striking finding and its implications: Practice does not make perfect, but it must be accompanied by ongoing active effort to maintain competence and quality of care”. Våre sykehuseiere har med andre ord et større ansvar for å nå slike mål enn de har innsett. På en intensivmedisinsk avdeling er det lett å la seg imponere av mengden avansert medisinsk- teknisk utstyr. Til dårlig trøst vil vi hevde at innredningen ikke avspeiler tilsvarende innsikt i den humane biologi. Misforstå ikke. Man finner betydelig kompetanse hos leger og sykepleiere innenfor eksisterende viten, men selv moderne intensivmedisin befinner seg fortsatt i et stadium av ren støtteterapi for sviktende livsfunksjoner. Dette er på ingen måte mindreverdig ettersom det faktisk får de fleste av pasientene til å overleve. En økt innsikt i de basale mekanismer og kaskader som aktiveres under livstruende sykdom, ville på den annen side etter all sannsynlighet kunne ha gitt pasienten langt mer skånsom og målrettet terapi med bedre prognose. Dette hører fremtiden til, og hvor fjern den fremtiden blir er bestemt av vår vilje til forskning for å avdekke det foreløpig ukjente. Skal vi nå slike mål trenger vi ledere som løfter blikket opp fra den daglige drift. Lojalitet må knyttes til fag og kvalitet i pasientbehandling, og ikke utelukkende til budsjett. Det må planlegges for minst ti år om gangen. Fag og forskning må integreres i vår hverdag fremfor å overlates til vår fritid. Hovedstadsprosessen gir storstilte planer om samling av felles funksjoner innenfor få sykehus. Det er i denne anledning også gitt klare signaler om betydelig økt satsning på fag og forskning. La oss realisere disse paroler slik at sykehusene i mindre grad har preg av å være et forretningsministerium, og i større får anerkjennelse som det de bør være – nemlig kompetanseinstitusjoner. Til beste for pasienten – på kort og lang sikt. *Artikkelen, med annen tittel, ble publisert i Dagens Medisin 28. mai 2009. Overlege dr.med. Albert Castellheim Overlege dr.med. Paal HH Lindenskov OVERLEGEN 17
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy