”Den som ikke har levd før 1789, vet ikke noe om livets nytelser,” sa Talleyrand etter at Den franske revolusjon og napoleonskrigene hadde forandret Europa. En beslektet følelse av ugjenkallelighet er hva man sitter igjen med etter å ha lest Churchills ungdomsminner My Early Life. Men Churchill var ingen nostalgiker, og Storbritannia under Victoria og Edward VII var heller ikke et nytelsessamfunn. Men opplevelsen av orden og mening, som Churchills generasjon vokste opp med, gikk tapt for alltid i 1914. Winston Spencer Churchill ble født i 1874. Et stykke bak i slekten ruvet hertugen av Marlborough, seierherren fra Blenheim i 1704. Churchills far derimot, kastet snarere skygge enn glans over navnet. Lord Randolph Churchill var en uberegnelig – kanskje sågar utilregnelig – konservativ parlamentariker ingen savnet da han trakk seg i protest fra politikken i 1886, og få sørget over da han døde noen år senere. Han var fraværende i Churchills oppvekst og avviste sønnens ønske om kontakt. Etter en fortrolig, og sannsynligvis bedugget nattlig samtale med sin egen sønn mange år senere skal Churchill ha sagt: ”Nå har vi hatt en lengre sammenhengende samtale enn jeg til sammen hadde med min far i hele den tiden han levde.” Derfor er det umiddelbart vanskelig å forstå at Churchill kort etter farens død satte seg fore å skrive hans biografi, en biografi som tillegger farens politiske og personlige eksentrisiteter en retning hans liv i virkeligheten nok ikke hadde. Men selv om Churchill siden savnet å ha kjent sin far – et savn som uttrykkes direkte i My Early Life – ble slike forhold i datiden knapt opplevd som mangelfulle, hverken av fedre eller sønner. Fedrene fikk sin betydning ikke ved sitt nærvær, kanskje heller ikke ved hvem de var, men ved hva de representerte; og hva de representerte, ble i like stor grad definert av kultur og tradisjon som av fedrene selv. Randolph Churchill etterlot seg ingen formue, men et tvilsomt ettermæle og en ung enke med et innflytelsesrikt nettverk og et høyt forbruk; og av farens mange dårlige egenskaper arvet Churchill kanskje den best utviklede, nemlig en hemningsløs ærgjerrighet. Den må likevel ha tatt en annen form hos sønnen, om ikke mer sympatisk, så mer sjarmerende. Den våknet ikke før han som 18-åring ble tatt opp som kavalerikadett på Det kongelige militærakademi i Sandhurst. I vår tid vil vi lett identifisere Churchill med vårt stereotype bilde av datidens engelske overklasse. Det hersker heller ingen tvil om hvilken klasse – i vid forstand – han tilhørte, men hans bakgrunn og forutsetninger var slett ikke de samme som for eksempel Gladstones, for bare å nevne én britisk statsmann av samme format. Churchill var ikke eiendomsbesitter, og han studerte aldri ved Oxford eller Cambridge. Han ble aldri virkelig rik, og hans motto: ”Når man har dårlig råd, kan man enten redusere utgiftene eller øke inntektene – jeg har alltid valgt det siste”, drev ham på stadig jakt etter penger. At han ikke studerte, hadde sine økonomiske årsaker, men på Harrow utmerket han seg heller aldri i annet enn de to underordnete fagene engelsk og historie. Han valgte derfor et ”profesjonsstudium” – offisersutdannelsen -, og havnet således på sin rette hylle, men i My Early Life skrevet av en mann som hadde hatt sete i Underhuset i nesten 30 år, aner vi skyggen av et sosialt mindreverdighetskompleks. Betraktet på en avstand av hundre år og fra vårt skandinaviske hjørne av verden fortoner en offiser i Det britiske imperiums tjeneste seg som svært fremmed. Det 20. århundre brakte soldatyrket i vanry; fremmedlegionærer og leiesoldater er ensbetydende med kriminelle. Men Churchills første kamperfaring fikk han som leiesoldat på Cuba. Han var deretter stasjonert i India, der han lærte å sette pris på whisky og ble – utrolig nok, når vi ser ham for oss med urkjede over maven – en av imperiets beste polospillere, før hans spisse albuer og morens forbindelser ga ham innpass i en enhet ved The North West Frontier, grensetraktene mot Afghanistan, hvor det da som nå stadig utspant seg kamper mellom lokale stammer og verdenspolitiet. Felttoget i Sudan i 1898 var også en politiaksjon. Øverstkommanderende Kitchener hadde gitt klart uttrykk for at han ikke ønsket en ung Churchill i rekkene. Churchill oppsøkte da statsminister Salisbury på hans kontor, og 2. september deltok han som løytnant uten lønn da det 21. kavaleriregiment angrep i slaget ved Omdurman. En moderne leser må forholde seg undrende til beskrivelsen av disse slagscenene. De lar seg lese som kapitlene i :Bokanmeldelser My Early Life av Winston Churchill av Toto Hølmebakk OVERLEGEN 30
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy