Hovedtema for dette nummeret av Overlegen er ”Forskningens kår i trange tider”. Jeg har snudd litt på teksten i min overskrift. For, har vi egentlig trange tider i dag? I følge Kunnskapsforlagets bok ”Fakta om alle verdens land” (2008), topper Norge listen over brutto nasjonalprodukt pr innbygger. Dette skulle bety at de trange kårene ikke akkurat er til stede i Norge i dag. Og ser vi på forskningen, så går den så det suser. Jeg har nettopp deltatt på Lederkonferansen for Universitetet i Bergen. Og sett med en bergensers øyne har vi all grunn til å være fornøyd med det vi produserer. UiB har siden 2005 rykket opp fra 320. plass på Times Higher Education ranking liste til 144. plass i dag. UiO rykket opp fra 188. til 101. plass. De fire medisinske fakultetene produserte siste år 320 doktorgrader mot 208 i 2005. Aldri har flere tatt doktorgraden ved vårt universitet, ved vårt fakultet eller ved ”mitt” institutt. I løpet av de siste fem årene har instituttet doblet antall registrerte doktorgrads kandidater, og vi har aldri før publisert så mange vitenskapelige artikler. Slik er det for de fleste norske høyere læresteder. Så hvorfor er vi ikke fornøyde? Har vi urealistiske forventninger? Vi kan vel slå fast at ”samfunnet” får mer enn det de betaler for. Statsbudsjettet for 2010 har satt av henimot 23 milliarder kroner til universiteter og høyskoler. Potten til UiB er på ca 2.3 milliard. Til tross for økt aktivitet ved UiB, så har de andre universitetene øket sin produksjon enda mer. Her slår RBO-modellen inn og fører til redusert budsjett for UiB med 44 mill pga av at ”de andre” har vært enda flinkere. (RBO - resultatbasert fordeling: Til sammen fordeles en fast ramme. Hvor mye hver kategoripremie gir, avhenger av alles resultater). Altså de andre forskingsmiljøene har løpt enda fortere og jobbet enda lengre dager enn vi har gjort i vår andedam. Var det slik vi hadde forventet at RBO-modellen skulle slå ut? Makter vi å jobbe enda hardere neste år? Et annen uheldig resultat av RBOmodellen er skjevfordeling mellom fagene. Publisering i tidsskrifter klassifisert til nivå 2 gir betydelig bedre økonomisk premiering enn publikasjoner i nivå-1-tidsskrift. Hver av de 20 medisinske faggruppene har tidsskrifter i nivå 2. De fleste indremedisinske spesialiteter og subspesialiteter er definert som en egen faggruppe, mens de kirurgiske fagene (kirurgi med subspesialiteter, og hovedspesialitetene ortopedisk kirurgi, nevrokirurgi og plastikkirurgi) er slått sammen til én kirurgisk faggruppe med et antall tidskrifter i nivå 2 som tilsvarer hver enkelt medisinsk spesialitet og subspesialitet. Muligheten til å få publisert kirurgisk forskning i nivå 2 tidskrifter er derfor betydelig mindre sammenlignet med de ikke-kirurgiske fagene. Dette gjenspeiler seg i en betydelig skjevhet mellom kirurgisk forskning og annen medisinsk forskning i fordelingen av belønningsmidlene. En annen uheldig side ved belønnings- midlene er premiering for gjennomførte doktorgrader (og eksamener). Dette har ført til at flere av fakultetene seriøst har diskutert å senke kravene til PhD-graden for å få flere igjennom og derved mer penger i kassen. Er det en slik utvikling vi ønsker: doktorgrader på ”billigsalg”. Vi har nettopp fått presentert statsbudsjettet for 2010. Dette er det strammeste budsjettet for forskning og undervisning siden hvileskjæret i 2007. Forventningene slo ikke til. Forskningens trange kår i gode tider Av Leiv M. Hove, Instituttleder, professor dr. med. Institutt for kirurgiske fag, UiB, og overlege Ortopedisk avdeling Haukeland Universitetssykehus (HUS) «På grunn av helseforetakenes anstrengte økonomi, må vi jobbe mer i klinikken og får mindre tid til forskning. Vi må bruke mer tid på å skrive søknader om eksterne forskningsmidler, tid som heller skulle vært brukt til forskning» OVERLEGEN 6
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy