Etter Soria Moria 2 og valgkampen hadde vi forventet et langt mer offensivt og fremtidsrettet statsbudsjett for de norske universitetene. Rammebetingelsene i Soria Moria 2 uttalte om forskning: Regjeringen vil • realisere målene i forskningsmeldingen • foreslå økning av forskningsbevilgningene • styrke grunnforskningen • bedre forskerrekrutteringen • sikre planer for vitenskapelig utstyr Under valgkampen i høst ble forventningene styrket: Det ble lovet • reell økning av basisbevilgningene til universitetene • reell økning av forskningsbevilgningene • mer midler til fri prosjektstøtte i Forskningsrådet • betydelig antall fullfinansierte stipendiat og post-doc stillinger • mer midler til vitenskapelig utstyr. Statsbudsjettet for 2010 viste imidlertid: • reell nedgang i basisbevilgningene til universitetene • samlet økning av forskningsbevilgningene (men mer øremerkete midler) • ikke mer midler til prosjektstøtte • ingen nye stipendiat eller post-doc stillinger • noe mer midler til vitenskapelig utstyr. Regjeringen har altså bevilget mer til vitenskapelig utstyr, men ikke nok til å dekke etterslepet på infrastrukturen ved universitetene. I tillegg har vi en betydelig skjev fordeling når det gjelder alder. Fast vitenskapelige ansatte i de medisinske fagene er eldre enn ved de andre fakultetene. Lønnsrammene for akademiske toppstillinger har sakket akterut, så vi vil få et betydelig rekrutteringsproblem de neste årene. I dag lønnes en ass.lege (med vakt) bedre enn en professor (I). Er nytteverdien av forskning og forskningskompetanse verdsatt? Skal vi stimulere våre unge kolleger til å forske seg ned i lønn? På grunn av helseforetakenes anstrengte økonomi, må vi jobbe mer i klinikken og får mindre tid til forskning. Vi må bruke mer tid på å skrive søknader om eksterne forskningsmidler, tid som heller skulle vært brukt til forskning. Nye økonomiske rutiner med innføring av intern fakturering for bruk av lokaler, utstyr og teknisk personell, vil ytterligere forverre den økonomiske situasjonen for forskerne. Den akademiske tradisjonen med fri forskning blir nå mer og mer til ”styrt forskning” innen områder som noen vil betale for. Er dette i tråd med den ”akademiske friheten”? Stadig mindre forskningsfinansiering er fri ved universitetene fordi stadig mer øremerkes til ulike strategiske tiltak. Nå er det klima, energi og miljø som gjelder. Fra NFR blir en stadig synkende andel av midlene delt ut til ideer og prosjekter forskerne selv kommer opp med, og små prosjekter finansieres ikke lenger. I vår tid vil de fleste angrepene på den akademiske friheten komme i form av mer eller mindre velmente strategiske planer, eller i form av økonomiske begrensinger. En trøst oppe i alt dette: Mange forskere har det verre enn oss. Som leger og klinikere har vi, foruten forskningsfinansiering gjennom universitetene, også muligheter til midler fra Helsedepartementet gjennom de regionale helseforetakene. Disse tildelingene til klinisk forskning som en del kolleger får, gjør at vi fortsatt kan være med på karusellen. Men konkurransen blir hardere og hardere for hvert år. Hvor lenge makter vi dette rotteracet? OVERLEGEN 7
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy