Desember 2010 4 TEMA; Seniorpolitikk Prioriteringer
Innhold: Kjære kolleger Nasjonal Sykehusplan Prioritering – tenke det, ønske det, ville det med… Nødvendig prioritering Helsedirektoratets veileder om avslutning av behandling: Beslutninger om ikke å behandle Seniorpolitikk: Vaktfritak – et velegnet seniorpolitisk virkemiddel for alle Seniorpolitikk for leger– fraværende i sykehusene? Helsejournalistikk på livet løs? Varsel om vedtektsendringer Seniorpolitikk for leger i og utenfor sykehus: Veileder for tillitsvalgte og medlemmer Tariff-kurs 2011 og - Jubileum og Vårkurs 2011 Bent Høie: Helseministeren distanserer seg fra ansvaret for OUS-prosessen Arbejdet med kvalitets- og risikoledelse er til for patienternes skyld – det redder liv Hovedstadsprosessen – til glede eller besvær? Gjetninger fra en ansatt Med fokus på fag og kvalitet – innen økonomiske rammer En europeisk arena for spesialisthelsetjenester? Hospiteringsordning ved Kunnskapssenteret Hjertesukk Tillitsvalgtrollen i omorganiseringsprosesser - samarbeid eller konflikt? «Regjæringa har derfor bevilga dokker 10 milliarda kroner» Barne- og ungdoms psykiatri 3 4 6 8 10 12 14 16 17 18 19 20 23 24 26 28 32 33 34 36 38 Bladet foreligger i nettutgave på foreningens nettside der alle lenker er direkte tilgjengelige. Utgiver: Norsk overlegeforening Postboks 1152 Sentrum, 0107 Oslo Telefon 23 10 90 00 / Fax 23 10 91 50 www.legeforeningen.no / overlegeforeningen Redaktør: Arild Egge E-post: arild.egge@rikshospitalet.no Annonser: Media-Aa Marketing Postboks 240, 1401 Ski T: 64 87 67 90/ 900 43 282 media.aardal@c2i.net Foto: Legeforeningen/Mark Cabot,, Jon Helle, Edith Stenberg, privat, Scanpix, Shutterstock, Forsiden: Fotograf Tom Melby Opplag: 7.500 eks. Grafisk produksjon: Merkur-Trykk AS Postboks 25, Kalbakken, 0901 Oslo Forsidebilde: Nedkjølte, saftige rognebær klar for fuglene. Frist for innlegg til neste utgave 01.03.2011 colorlab.no The Norwegian Color Research Laboratory NORDISK MILJØMERKING 241 Trykkeri 672
Kjære kolleger Hverdagen gir ikke bare frustrasjon, men selvsagt mye inspirasjon! Vakter er slitsomme, vi blir utfordret intellektuelt og emosjonelt, men lagrer samtidig erfaringer som gir mot til å ta nye tak og løfte seg videre. Møter med pasienter og skjebner mobiliserer refleksjoner over etiske aspekter ved rolle, medisinske problemstillinger, livet i sin alminnelighet og en tilfredshet med ens egen heldige valg av yrke. Møter med dyktige kolleger i det daglige, i en sen kveldstime, om natten, er et helt sentralt element i min egen opplevelse av den glede jeg føler ved faget og det å være ”på jobben til alle døgnets tider”. Visst klager man, det er saktens mye å gremme seg over, men kildene til slikt finnes nesten aldri innenfor det genuint medisinske og kollegiale! Vi slipper ikke unna verken tiden eller sykdommen, men når vi er arbeidsføre har vi en unik posisjon for å kjenne meningsfylde og berikelse. En kveld på intensiv for de aller minste traff jeg en ”godt voksen” kollega som med stoisk ro la fram en problemstilling tilhørende mitt fagfelt. Min bedømmelse var ønsket, men kollegaen hadde et klinisk blikk og egentlig alle svarene selv. Jeg kommenterte det – ”Å, jeg har jo sett noen før” svarte hun. ”Vi behøver ikke gjøre noe i kveld, men kanskje dere ser inn til denne i morgen?” En mild faglig autoritet som beroliger også ved sin troverdighet. Autoritet bygger på kunnskap og erfaring – både og har man først etter ”noen år”. Vi vekslet bare noen setninger om dette, men det ble en av de ”små opplevelsene” fra en vakt som ansporer til refleksjon. ”Jeg syns det er gøy å gå vakt, jeg – jeg har ikke vondt noen steder og da kan jeg vel jobbe? Jeg ber bare om en litt bedre lampe…” Kolleger kan helt uten å vite det, være en stor inspirasjonskilde! Denne gangen ble dette veldig aktuelt fordi temaet er Seniorpolitikk og Prioriteringer. To adskilte tema, men en opplevelse fra denne arenaen evner å sette i gang refleksjoner over begge. Engelsk har et idiom, "to pick someones brain”. Advokater kontakter spesialister og spør ”may I pick Your brain” for å hente inn nødvendig kunnskap. Seniorpolitikk bør handle om flere ting, men også det! En dreven kliniker med kanskje mer enn 30 års erfaring representerer en stor ressurs som må forvaltes og det er naturlig å skape forutsetninger for at fruktene av et langt liv i klinikken kan ”høstes” til beste for de som overtar og deres pasienter. Sykehuset er egentlig også interessert i det, og bør derfor ta seniorpolitikk på største alvor. Temaet er derfor viktig. Leger er tradisjonelt interessert i å stå lengst mulig i jobben. Noen forstår ikke engang spørsmålet om tilrettelegging, mens andre de siste årene etter et liv med tøffe tak kan tenke seg redusert arbeidstid - for da å kunne stå til disposisjon for yngre lærevillige kolleger; en nøkkel i seniorpolitikken må derfor være ”individualitet”. En urovekkende tendens foretakene skulle merke seg er at det faktisk er blitt mer nærliggende også for kolleger å tenke å gå av ”så fort man kan” (62), fordi man ikke lenger ser det likt å strekke seg lojalt for et system i stor endring der fagligheten synes å bety stadig mindre. Med et erkjent behov for at flest mulig står i arbeid for å bære ”pensjonsbyrden”, må kanskje arbeidsgiver finne seg i ”å gjøre seg lekker" for den eldre garde? Prioriteringer er et tema som like lett assosieres i møtet med livets ”nedre grense”. Innen alle fag er det aktuelle prioriteringsspørsmål, men her blir det kanskje satt mest på spissen? Ikke minst fordi utviklingen er rivende og oppfatninger om hva som kan føre til et godt liv bare kortvarig er ”sanne”. Ingenting å holde seg til i balansen mellom ansvar for den enkelte og de mange. ”Tankevekkeren” er en prøve – vi forsøker å løfte blikket fra den hjemlige debatten mellom Helseforetakene som ofte preges av frykt for å tape funksjoner til andre. En naturlig frykt dersom vi ser bare på hverandre som våre ”fiender” og tror at vi i fremtiden skal kunne tilby alt. Den reelle ”trusselen”, eller utfordringen kommer utenfra og fra en pasientpopulasjon som stadig orienterer seg bedre og hjelpes av økonomiske ordninger som smører en inntreden på et internasjonalt helsemarked. Språk er ingen hindring og hvorfor skal jeg ikke dra til et europeisk senter for min diagnose? Kostnaden dekkes i de fleste land mer enn nok med en norsk ramme. Les Grünfelds artikkel. OUS må visiteres også denne gang, dessverre. Kolleger uttrykker en tynnslitt tillit til ledelse og de prosesser som gjennomføres, man ser kapasitetsproblemer og registrerer svekket kvalitet og tegn på at det går utover pasientene. Vi vet hvor lista skal ligge: På siste vakt hadde vi pågående en vanskelig anevrysmeoperasjon og fikk inn en akutt hjerneblødning – den måtte tas parallelt og både operasjon og anestesi stilte opp. Under dette fikk vi meldt en ny subarknoidalblødning – idet ”stanscallingen” gikk. ”Tulleru`” sa anestesilegen idet han ba seg unnskyldt et øyeblikk. Et system som takler dette stresset finnes, man skal være ”bra kjekk” som administrator for å røre ved slikt – vi vet ikke i hvilken grad de overskuer konsekvensene. Hvor godt er de nye konstruksjoner utredet?
Vi er brikker i et stort svarteperspill. I dette spillet skylder helseministeren på RHFene og/eller det enkelte foretaksstyre. Det er departement, regjering og Storting som har manøvrert sykehusene dit de nå befinner seg. De samme må derfor ta ansvar, og utarbeide en nasjonal sykehusplan som beskriver hva som skal finnes ved alle lokalsykehus, hva som kan være tilleggsoppgaver, og hvor disse sykehusene skal ligge. Politikerene bør vurdere berettigelsen av RHFnivået, og den byråkratisering dette har ført med seg. Det er åpenbart tiden for endringer i sykehusstrukturen i Norge. Nok en gang tror jeg vi finner forklaringen i økonomi, og ikke i kvalitet. Det er tre hovedelementer: Avskrivninger, pensjon og aktivitet. Staten overtok sykehusene i 2002. For å tydeliggjøre at denne store samfunnssektoren måtte ta et ansvar for de enorme ressursene som eksisterte i bygg, anlegg og utstyr ble det besluttet at sektoren skulle følge regnskapsloven. Dette betyr at man skal ta med verditap på investeringer i regnskapet som såkalte avskrivninger. Men allerede her snublet reformen. Regjeringer av forskjellige farger bevilget ikke nok midler til de årlige avskrivningene før i 2008. Sykehusene fikk i stedet lov til å gå med under- skudd og opparbeidet en avskrivningsgjeld på mer enn 10 milliarder kroner. Stortinget vedtok endrede beregningsregler for pensjon, noe som gjorde dette langt dyrere for sykehusene. Nok en gang fikk man lov til å gå underskudd, men her måtte sykehusene i tillegg betale renter på Nasjonal Sykehusplan AV overlegeforeningens leder Arne Laudal Refsum gjelden som løp opp i nær 5 mrd kr. En av hovedbegrunnelsene for den statlige overtagelsen var de lange ventelistene, som var en stor politisk belastning for den til en- hver tid sittende regjering. Fra starten av reformen var DRG-satsen 60 %, og sykehusene behandlet pasienter i høyt tempo, i håp om å jobbe seg ut av underskudd. Køene sank, men underskuddene steg. DRG-satsen ble redusert til 40 % og det ble klargjort at aktiviteten skulle ikke øke. Sykehusene økte allikevel produksjonen, fordi køene økte igjen, men nå ble underskuddene ikke akseptert, nå var det ikke lenger køene som var den politiske belastningen, nå var det underskuddene. Resultatet var knallhard styring med ensidig fokus på økonomi. Kulturen ble et blårussspråk, med ordrereserver i stedet for ventelister. Her er vi nå. Økonomien er i balanse, men mer enn 40 % av egenkapitalen er borte. Bygninger er nedslitt, mye medisinsk-teknisk utstyr er utslitt, og køene er 50.000 større enn i 2005 og ventetiden er lenger. RHFenes løsning på fremtidens investeringsbehov er nå strukturendringer. Vi ser det over hele landet. Størst som alltid er prosessen i Oslo, med etableringen av OUS, og ned- leggelsen av Aker. Vi ser det for eksempel i funksjonsfordelingsstridene mellom Arendal og Kristiansand, mellom Molde og Kristiansund, mellom Førde, Lærdal og Norfjordeid og mellom Sandnessjøen og Mo i Rana. For å gjøre dette tydeligere: Det er vedtatt bygget et nytt sykehus i Drammen. Tomten nær sentrum viser seg å bestå av leire og forurensning. Vedtar man bygging et annet sted så vil plassering nærmere Kongsberg kanskje bety nedlegging av det sykehuset. Plasserer man sykehuset nærmere Lier har dette betydning for fremtiden til Bærum sykehus. Og i tillegg har man psykiatrien med Blakstad og Lier, og midt i mellom ligger Dikemark som er eid av OUS, og som er planlagt nedlagt. Alt er igjen eid av Helse Sør-Øst. Professor i helseøkonomi Terje Hagen har vist at det ikke hjelper med funksjonsfordelinger. Noe må legges helt ned, dersom det skal ha økonomisk effekt. Disse prosessene er utrolig vanskelige for våre tillitsvalgte, styrerepresentanter og fagmiljø. Gode fagmiljøer som det har tatt generasjoner å bygge opp ødelegges. Alle slåss for sitt eget, og det er mye vikarierende argumentasjon som brukes. De tillitsvalgte blir syndebukk, noe som er urettferdig. Som representanter for Legeforeningen må kvalitet komme først i argumentasjonsrekken, sammen med pasientsikkerhet. Volum/kvalitet relasjonen kan brukes og misbrukes. Argumentasjonen må bygge på Legeforeningens vedtatte politikk, for eksempel når det gjelder krav til spesialiteter ved lokalsykehus. Legeforeningen hevder at noen lokalsykehus nok må legges ned, men andre må rustes opp. Den tillitsvalgte og medlemmene må se det store spillet, og sin egen plass som premissleverandør og konstruktiv deltager, men på ingen måte overta ansvaret for noe som egentlig er bestemt helt andre steder, og dessverre gjerne på forhånd, før (skinn)prosessene i det hele tatt har startet. Ansvaret er det ministeren som har, selv om hun dytter RHFene foran seg. Foto: Legeforeningen/Mark Cabot God jul til alle medlemmer OVERLEGEN 4
EMNEOVERSIKT: • Klinikkens organisering: Arbeidsmiljø og kulturer • Interessentenes betydning: Makt, mandat, myndighet og samspill • Behandlingslinjen: Kvalitet, ressurser og prioritering • Pasientfokus: Brukerperspektiv og samhandling • Forskning: Kunnskapsutvikling, innovasjon og forbedringsprosesser Vil du være med å forandre Helse-Norge? 19. januar 2011 starter Master of Managementprogrammet ”LEDELSE I KLINIKKEN” - Organisering og ledelse i sykehusets kjernevirksomhet TYNGDEN DU TRENGER Programmet som dreier seg om organisering og ledelse i kliniske mikrosystemer, er utviklet i samarbeid med Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, er på mastergradsnivå og består av fem tre-dagers samlinger ved Handelshøyskolen BI i Oslo. Den avsluttende sjette samlingen vil gjennomføres ved et anerkjent studiested i utlandet (ennå ikke fastlagt). For nærmere informasjon: www.bi.no/helseledelse Handelshøyskolen BI offentlig@bi.no OVERLEGEN 5
Den helsepolitiske priori- teringsdebatten er ikke ny. I 2010 er det nøyaktig 25 år siden den første offentlige prioriteringsutredningen ble igangsatt. To år etter resulterte den i NOU 1987:23 ”Prioriteringer i norsk helsetjeneste”. Utredningen pekte på noen enkle sannheter som ikke har tapt noe av sin aktualitet: Innlegg av Inge Lønning PRIORITERING – TENKE DET, ØNSKE DET, VILLE DET MED… ©Stortingsarkivet/Scanpix Inge Lønning trenger ingen nærmere presentasjon. Hans navn er knyttet til prioriteringsbegrepet innen helse gjennom Lønning I (NOU 1987:23) og Lønning II (NOU 1997:18)utvalgene. Det var derfor mer enn naturlig å be ham reflektere over prioriteringer innen helsevesenet i dette nummer. Arbeidene er ”god bakgrunn for egne meninger” og er pensum for alle som ønsker å delta i den norske debatten. Vi prioriterer alle i det daglige og vi kan være sikre på at denne debatten vil bli stadig mer aktuell med stigende kostnader, behandlingsmuligheter og demografiske endringer. Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen tok initiativ før sommerferien til en prioriteringsdebatt som man skulle tro fikk en større oppmerksomhet enn den gjorde. En svært viktig debatt ble dessverre borte blant andre nyheter etter bare kort tid. Kanskje er den for vanskelig. Som klimaforandringene noe man ikke kan ta inn over seg, noe offentligheten snur seg bort ifra? Er det helt sikkert at forandringene er menneskeskapte? - Kan det virkelig komme dit at vi må gjøre valg? Hans Petter Aarseth ser prioriteringen fra klinikeren; han sendte sin artikkel ment for Indremedisineren feil og vi fikk derfor se den – med tillatelse trykker vi den her. Redaktøren vil benytte anledningen til å anbefale en artikkel om prioritering fra en samfunnsøkonomisk synsvinkel: ”Å prioritere kan være så mangt” (1996) av Tor Iversen. Oversiktlig og morsom lesning som gir tilgang til en del sentrale begreper som brukes i den offentlige debatt av helseøkonomer og helseledere. Den og andre publikasjoner fra det norske helseøkonomiske instituttet kan være en innfallsport til debatten som det er nødvendig å delta i. Man kan ikke ikke ha en oppfatning om dette? Red. Innledning På forsommeren i år kom plutselig helseprioritering på dagsorden i mediene. Et intervju med helsedirektøren var alt som skulle til. Tatt i betraktning at intervjuet ikke inneholdt en eneste oppsiktsvekkende uttalelse, er det grunn til å anta at temaet bare har ventet på at noen skulle sette ord på det. Etter at helseministeren fikk summet seg, sluttet hun seg til koret av alle dem som hilste debatten velkommen. Deretter ble det – som vanlig – stille. Debatter som alle ønsker velkommen, blir det aldri noe av. 1. Prioriteringsbeslutninger treffes hver dag, fra sykeseng og legekontor via helseforetak til departement, regjering og storting. Det eneste alternativ til åpne og gjennomtenkte prioriteringer basert på vedtatte retningslinjer, er vilkårlige prioriteringer improvisert av fagfolk. 2. Hvis ordet prioritering skal gi mening, må det bety noe annet enn å flytte alle gode formål høyere opp. Prioritere innebærer å flytte noen formål lenger ned, for å frigjøre ressurser til formål som anses viktigere. 3. I den overutviklede del av verden er grunnproblemet et helsebegrep uten grenser. DersomWHO’s definisjon av helse som en tilstand av absolutt velvære, fysisk, psykisk og sosialt legges til grunn, vil helsevesenet være dømt til å produsere skuffede forventninger, og helsepolitikken vil være feilslått uansett hvor store ressurser som brukes. OVERLEGEN 6
De tre sannhetene burde være like selvinnlysende som de var for 25 år siden. Det eneste alternativ til åpne og gjennomtenkte prioriteringer er lukkede og vilkårlige. Å prioritere innebærer å bruke færre helsekroner på enkelte formål. Og vi trenger et helsebegrep med jordledning i stedet for WHO’s utopi. Det siste er enda mer påtrengende nødvendig i 2010 enn det var på 1980-tallet. Den gang pekte vi på tendenser til å utvide helsebegrepet ved å legge beslag på helsevesenets ressurser for å løse problemer som strengt tatt har lite med sykdom å gjøre, for eksempel ufrivillig barnløshet. I 2009 valgte Stortinget å ta et drøyt steg videre i samme retning ved å gi lesbiske par rett til helsevesenets bistand for å skaffe seg barn. Om berettigelsen av den slags lovgivning vil det være delte meninger. Det som er udiskutabelt, er at det den er ment å løse, har lite med helseproblemer å gjøre. NOU 1987:23 pekte på to områder som var alvorlig forsømt innenfor norsk helsevesen. Det ene gjaldt psykiatrien. Det andre gjaldt tilbudet til kroniker¬gruppene. Pasienter med kroniske lidelser tilhører oftest små pasientgrupper. Den oppfølging de har bruk for, er av permanent karakter og gir sjelden spektakulære resultater. Det samme gjelder for deler av psykiatriens ansvarsområde. I begge tilfelle dreier det seg om pasientgrupper som har små muligheter til å hevde seg i kampen om medienes oppmerksomhet. Til tross for psykiatriløftet på 1990- tallet er situasjonen ikke vesentlig annerledes i dag. For kronikergruppenes vedkommende har det skjedd lite eller ingenting. Når det gjelder psykiatrien, later det til at behovet har økt i takt med opptrappingen. Særlig gjelder det barne- og ungdomspsykiatrien, men med den demografiske utvikling kommer eldre til å representere en like stor utfordring. En ny prioriteringsutredning ble igangsatt ti år senere og resulterte i NOU 1997:18, ”Prioritering på ny”. Hensikten var bl.a. å kartlegge hva som hadde skjedd etter den første utredningen. Svaret var kort og nedslående: ingenting. Av det kan man trekke to slutninger. For det første at veien fra verbal enighet til handling på helsepolitikkens område er uvanlig lang. Dels skyldes det at et så stort og sammensatt profesjonelt system som helsevesenet alltid vil romme et ubegrenset antall av mulige allianser mot forandring og få eller ingen for. Dels skyldes det at politikere har en tendens til å løpe fra de retningslinjer de selv har vedtatt så snart de blir konfrontert med konsekvensene. For det annet skyldes det at det skorter på virkemidler som kan fremme de prioriteringene det er alminnelig enighet om at man ønsker. Utredningen fra 1997 har gitt noen resultater. Forslaget om et permanent nasjonalt råd for prioriteringsspørsmål er fulgt opp. Inndelingen av tjenestetilbudet i skal-tjenester, bør-tjenester og kantjenester er gjennomført i en forskrift om prioritering og i prioriteringsveiledninger. Det tidligere ventetids¬systemet er skiftet ut med individuelt fastsatte frister for behandling. Ett forslag er fortsatt ikke fulgt opp. Utvalget foreslo å foreta en gjennomgang av alle egenandeler i helsevesenet, med sikte på en mer gjennomtenkt bruk av egenbetaling som prioriteringsverktøy. I dag ligger det ingen annen tanke bak enn ønsket om å hente inn noen nye millioner. Samtidig har ordningen med egenandelstak, opprinnelig innført for å skjerme pasienter med svak betalingsevne, ført til at svært mange med solid økonomi slipper å betale. Systemet roper på revisjon. Derfor er det gledelig at tegn tyder på at forslaget fra 1997 kan bli fulgt opp. At Helse- og omsorgskomiteens leder Bent Høie har mot til å fremme forslaget, lover godt. Det betyr at helseministeren trygt kan ta initiativ til en mer målrettet bruk av egenbetaling for helsetjenester. Som motto for den andre prioriteringsutredningen satte vi et Ivar Aasen-sitat: ”Eg tykkjer stødt at det høver best / å hjelpa den som det trenger mest”. Det kan trygt anbefales til bruk for den utredning av egenbetalingsordningene som må komme. Ting tar tid. Er tiden nå blitt moden for det mest radikale av forslagene fra 1980- og 90-tallet, har vi ikke ventet forgjeves Prioritering «Å prioritere kan være så mangt» Iversen T. : Å prioritere kan være så mangt, Oslo: Senter for helseadministrasjon, Universitetet i Oslo. I: Botten G og Børdahl P (red). Målrettet mangfold. Senter for helseadministrasjon ved 10 års jubileet. Rapport 1996/2 s.49 -61. http://www.uio.no/studier/emner/medisin/helseadm/HOKON2301/v09/pensumliste.xml Se også "Å si nei til behandling" av Helge Haarstad, Overlegen nr. 3-2008, side 12-13, http://www.legeforeningen.no/asset/40243/1/Overlegen+3+-+2008.pdf OVERLEGEN 7
De nye ressursene har bl.a. gått til å heve kompetansen i helsetjenesten, gi tilbud til langt flere pasienter, og til å ta i bruk ny teknologi. Helsetjenesten bidrar langt mer til å holde folk ved god helse enn for bare et par tiår siden. Tross voksende budsjetter kan vi ikke bruke all ny teknologi, selv om den gjør pasientene friskere eller kan gi forlenget levetid. Den nye teknologien kommer for fort og koster for mye. Derfor prioriterer vi – som alle andre land. Vi tar i bruk viktig ny teknologi som har stor betydning. Vi prioriterer pasienter med alvorlige sykdommer, behandlinger som har stor effekt og behandlinger der kostnadene står i et rimelig forhold til nytten av behandlingen. Det gjøres tusenvis av prioriteringsvurderinger i møter mellom pasienter og helsepersonell daglig, men det er sjelden at helsetjeneste, pasienter og pårørende eksplisitt drøfter dette. Alle gis et godt tilbud, men ikke nødvendigvis den siste, dyreste teknologien. Hvis pasienter og pårørende ikke forstår at det skjer, skapes det gale forventninger til norsk helsetjeneste. Ingen er tjent med det. Helsemyndighetene og Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering gjør prioriteringer når vi gir faglige retningslinjer som helsetjenesten skal følge. Uten dette mangler helsepersonellet ryggdekning for sitt arbeid. De siste tiårene har forskjellene i helse mellom ulike grupper økt. Dette er i strid med våre intensjoner og vedtatte politiske ambisjoner. Bedring i helse og forlenget levealder har først og fremst kommet i gruppen med lang utdanning. Noe av forklaringen finnes i helsetjenesten. Uten systematisk drøfting av prioriteringer i det offentlige rom, ser vi en dreining av ressursene mot grupper med høy dramatikk og sterke talspersoner. Da taper de med kroniske og psykiske lidelser, rusmisbrukere, minoritetsbefolkning med sine særlige utfordringer og de som har demens. Det er et rettferdighetsproblem. Norge har mer helsepersonell i dag enn mange land kan forestille seg at kan settes i nyttig arbeid. Likevel har vi en opplevelse av at vi ikke rekker over det vi burde gjøre i helsetjenesten. Vi har høye ambisjoner og vi bruker mye ressurser på å forsikre oss om at vi virkelig er helt friske. Vi må spørre oss selv hvor langt helsetjenesten skal gå i å utrede pasienter for sikkerhets skyld. I amerikansk helsetjeneste, hvor oversette diagnoser kan skape store utbetalinger etter rettssaker, har ”for sikkerhets skyld”- medisinen medført at helsekostnadene er ute av kontroll. Amerikanerne er blant få land som bruker mer enn Norge på helsetjenester. En helt annen debatt knyttet til de friske, er spørsmålet om hvor høyt vi skal prioritere det forebyggende arbeidet. Noen argumenterer med at det er etisk galt å prioritere de friske, når det er så mange som er syke. Jeg har vanskelig for å akseptere dette argumentet. En godt bemannet helsetjeneste, som den norske, bør prioritere høyt å hindre at folk blir syke. Det må være like viktig å forhindre at en person utvikler diabetes som å gi god behandling til en diabetiker. Hvor langt helsetjenestene skal strekke seg for å forlenge livet i avslutningsfasen, er først og fremst en faglig debatt. Livsforlengende behandling kan ha kraftige bivirkninger og svekke livskvaliteten. Det kan også ta oppmerksomheten bort fra en Nødvendig prioritering Innlegg av helsedirektør Bjørn-Inge Larsen Norsk helsetjeneste er god. Norge er blant de land i verden som bruker mest på helse. I den senere tid er helsebudsjettene nær doblet hvert tiår. Det har skjedd selv om befolkningen har blitt friskere og uten at vi har fått flere eldre. OVERLEGEN 8
forsoning med at livet går mot slutten hvis siste fase preges av jakten på å vinne uker og måneder. Uavhengig av de faglige og etiske vurderingene er det også et spørsmål om prioritering av ressurser knyttet til livets siste fase. Det er anslått at en fjerdedel av helsetjenestens ressurser anvendes i det siste leveåret. Deler av dette går til avansert medisinsk behandling hos pasienter hvor helbredelse ikke er sannsynlig. Både faglige og økonomiske forhold taler for en fortsatt åpen debatt om disse spørsmålene fremover. I debatten har det også vært foreslått å øke helsetjenestens ressurser ved økte statlige bevilgninger, økte egenandeler og å effektivisere. Alle disse tilnærmingene er viktige, men det kan ikke erstatte behovet for prioriteringer. Økt kapasitet vil kunne tilby tjenester til noen flere pasientgrupper. Men mye av veksten i helsebudsjettene fremover vil gå til å gi samme nivå av tjenester til flere, særlig fordi vi får flere eldre i befolkning. Derfor vil muligheten til å ta i bruk ny teknologi som er mer kostbar enn dagens, være mer begrenset, selv om politikerne fortsetter å prioritere helsetjenesten høyt. I helsetjenesten bærer overlegene en viktig del av ansvaret. Helsemyndighetene har behov for at fagmiljøene deltar i debatten om hvordan vi bruker helsetjenestens ressurser til beste for pasientene. I noen tilfelle vil man arbeide på et fagområde hvor nasjonale helsemyndigheter har gitt retningslinjer for arbeidet, eller prioriteringsrådet har gitt grenser for hvor langt behandlingen kan strekke seg. Da ønsker vi at våre føringer følges. I de langt fleste tilfelle vil imidlertid fagmiljøene selv måtte vurdere hva pasientene er tjent med, gitt den gode, men dog avgrensede, ressurssituasjonen vår helsetjeneste er i. Budskap fra prioriteringsrådet og helsemyndighetene vil da i noen tilfelle indirekte kunne brukes som signal på hva vi mener er et rimelig nivå for vår helsetjeneste. At vi får flere eldre fremover er en god nyhet. Det skjer både fordi mange har bedre helse gjennom hele livet, i tillegg til at alderskullene er større. Vi vil leve lenger og data tyder på at de nye årene vi legger til livet for mange er år med god livskvalitet. Fasen med riktig dårlig helse hvor vi er avhengig av mye hjelp og om- sorg ser ikke ut til å øke. Det er det økende antallet eldre som vil ut-fordre helsetjenesten, ikke at vi er syke lenge. Som styremedlem i Verdens helseorganisasjon ser jeg de globale ut- fordringene på helseområdet. Mange land mangler personell, økonomi og organisasjon for å tilby befolkningen selv de enkleste livreddende helsetjenestene. I norsk helsetjeneste tilbys mye, men altså ikke alt, av den mest avanserte medisinen. Hvis vi ser Norges situasjon i lys av en den internasjonale virkeligheten kan det bli enklere å akseptere at det finnes noen grenser for hva vi kan tilby, også i Norge. OVERLEGEN 9
Det kan ha festet seg et inntrykk av at det kan være lettere å fortsette eller iverksette en behandling enn å ta beslutningen om å la det være. Det var en av grunnene til at Helsedirektoratet har utgitt en nasjonal veileder med tittelen ”Beslutningsprosesser for begrensning av livsforlengende behandling hos alvorlig syke og døende”. Denne veilederen, IS-1691, erstatter også det tidligere rundskrivet IK 1/2002, (også kalt ”R-minus” rundskrivet) som hadde som formål å gi veiledning om hvordan man skulle anvende anmerkningen R-. Dette rundskrivet mente mange hadde bidratt til en frykt blant leger og annet helsepersonell for ikke å innfri helsepersonellovens hjelpeplikt, noe som indirekte kunne føre til unødig behandling. Det har også vært noen svært medieprofilerte saker der det har oppstått uenighet mellom pårørende og behandlingansvarlige om det å fortsette behandling. Også påstanden som fremsettes i eutanasidebatten om at det ikke er er noen forskjell på det å aktivt avslutte et liv og det å beslutte å stanse en nytteløs behandling, kan ha bidratt til å skape utrygghet hos legen. Det kan være svært vanskelig og tungt å ta en beslutning om at det ikke skal iverksettes behandling, eller at pågående behandling skal avsluttes. Likevel er dette beslutninger som den behandlingsansvarlige lege ofte må ta og det er derfor avgjørende viktig at det kan skapes trygghet rundt beslutningen. IS-1691 har som formål å bidra til gode prosesser som kan gi grunnlag for denne tryggheten. Prof. Reidun Førde ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo, fikk i oppdrag å lage et utkast til en veileder. Hun ble eksplisitt bedt om å gi det en språkdrakt som var tilpasset målgruppen, men samtidig innen den juridiske ramme som er gitt, først og fremst i helsepersonelloven og pasient- rettighetsloven. Da oppdraget ble gitt var det allerede startet en prosess i regi av Legeforeningens fagmiljøer med samme formål. Disse prosessene ble slått sammen, så det var en bredt sammensatt og praksisnær arbeidsgruppe som utarbeidet det først utkastet. Siden dette skulle være en nasjonal veileder var det avgjørende at Helsedirektoratet, som er gitt ansvar for å fortolke helselovgivningen, kunne gå god for de juridiske betraktningene. Og det er ikke til å stikke under en stol at det kan være krevende å En av mine lærere i studiet uttrykte seg slik: ”Nå gjelder det å ta et skritt til siden og slippe Vår Herre til”. Dette var et uttrykk for en erfaren klinikers dype respekt for livet, og for døden. Men når skal man trå til side? Det finnes ingen fasit, men en god prosess kan understøtte den vanskelige beslutning. Helsedirektoratets veileder om avslutning av behandling: Beslutninger om ikke å behandle Innlegg av divisjonsdirektør Hans Petter Aarseth IKKE BEHA OVERLEGEN 10
formulere et budskap som er tilstrekk- elig juridisk fundert, men også gir god mening i den kliniske hverdag. Den tilbakemelding vi har fått fra fagmiljøene er at vi har lyktes med nettopp det, og at veilederen har blitt et godt verktøy. Uten tvil skyldes dette først og fremst at Reidun Førde har sin medisinske etikk så trygt forankret i klinikken og det praktiske liv. Veilederen sier ingen ting om når man skal la være å starte eller avslutte pågående behandling. Den gir imidlertidig et tydelig budskap til helsepersonell (og publikum) om at det kan være god medisinsk praksis å treffe slike beslutninger, og at dette kan gjøres innen trygge etiske og juridiske rammer. Dernest gir veilederen praktiske råd knyttet til de prosesser man bør (må?) ha for å få frem et så godt beslutningsgrunnlag at det oppnås enighet både innad i behandlingsteamet og med pasient/pårørende om at fokus må dreies fra livsbevarende behandling til verdig avslutning. Avslutningsvis gir veilederen praktiske råd om god palliasjon i sluttfasen. Veilederen er etter min mening blitt et lesevennlig dokument på 30 sider, inklusive et flytdiagram som beskriver den kliniske beslutningsprosessen. Den er ment brukt av den enkelte som står i prosessen, men også som utgangspunkt for intern undervisning og seminarer. Veilederen er ikke uttømmende, og det kan i den enkelte enhet eller for et spesifikt fag være nødvendig med utdypende retningslinjer med forankring i ledelse og fagmiljøer. Veilederen skal evalueres og revideres i 2013. Veilederen har i 12 hovedbudskap: 1. Beslutning om livsforlengende behandling skal bygge på en medisinsk vurdering av hva som er til pasientens beste, og på hva pasient- en selv ønsker. Er beslutningsgrunnlaget usikkert skal behandling pågå inntil behandlingens nytte er avklart. 2. Den behandlingsansvarlige legen må forsikre seg om at livsforlengende behandling kan ha en positiv virkning som oppveier de plager behandlingen eller sykdommen påfører pasienten. 3. Det medisinske beslutningsgrunnlaget må være sikrest mulig, og det skal være en lav terskel for å innhente råd fra annet kompetent helsepersonell. 4. Beslutninger bør baseres på tverrfaglige drøftinger. 5. Helsepersonell skal på en hensynsfull måte gi pasienter som ønsker det mulighet til å tilkjennegi sine ønsker og verdier rundt livets avslutning. 6. Når pasienten er et barn skal foreldre motta informasjon og gi samtykke på vegne av barnet, men barnet må medvirke ut fra sitt modenhetsnivå. Foreldre kan ikke kreve behandling som behandlingsansvarlig ikke finner forsvarlig. 7. Pasientens pårørende skal behandles med respekt og omtanke, og motta nødvendig informasjon dersom pasienten samtykker til dette. 8. En informert og samtykkekompetent pasient som ikke ønsker livsforlengende behandling skal få ønsket respektert, selv om behandlingen kunne gitt effekt. Det må avklares om ønsket om ikke å få behandling, skyldes forhold som kan avhjelpes. 9. Dersom pasienten mangler samtykkekompetanse har behandlingsansvarlig lege et selvstendig ansvar for å vurdere hva som sannsynligvis ville ha vært pasientens ønske i den aktuelle situasjonen. Det skal legges stor vekt på pålitelig og relevant informasjon fra pårørende, et gyldig livstestament, en oppnevnt stedfortreder eller helsepersonell som kjenner pasienten, om at pasienten ikke ville ha ønsket en livsforlengende behandling. 10. Når livsforlengende behandling avsluttes skal lindrende behandling videreføres. Pasienten skal ha adekvat smertelindring selv om det ikke kan utelukkes at dette kan fremskynde døden. 11. Ved uenighet som ikke løses gjennom fortsatt dialog bør andre utenfor behandlingsteamet konsulteres, f.eks annen medisinsk kompetanse (”fornyet vurdering”) og /eller klinisk etikk-komite. 12. Beslutninger om å begrense livsforlengende behandling skal dokumtenteres. Dette må omfatte hvilken behandling som skal gis/ ikke gis, det medisinske grunnlaget for beslutningen, hvilken informasjon som er gitt pasient/ pårørende, samt pasientens ønske. Det er behandlingsansvarlig lege som til syvende og sist må ta de vanskelige avgjørelser. Men både god medisinsk praksis, medisinsk etikk og helselovgivningen peker på behovet for tverrfaglighet og god kommunikasjon. Beslutningen treffes ikke i allmøter, men beslutningsgrunnlaget blir utvilsomt tryggere med en bredere prosess. Alle leger som står i situasjonen bør lese veilederen for egen refleksjon. Den kan lastes ned fra www.helsedir. no/publikasjoner/veiledere. ANDLE OVERLEGEN 11
Innlegg av Inger-Lise Haakstad, styremedlem Of Seniorpolitikk: Vaktfritak – et velegnet seniorpolitisk virkemiddel for alle Temaet berører mer eller mindre direkte en stor gruppe, da hele 42% av overlegene regnes som ”seniorer”, dvs. aldersgruppen mellom 55 og 70 år. Hvilke sentrale bestemmelser og lokale muligheter finnes så for de av oss som utgjør nesten halvparten av hele overlegegruppen? I sentral forbundsvis avtale (A2) mellom Legeforeningen og Spekter/ helseforetakene har vi følgende to bestemmelser: § 3.5.4 Fritak for vakt Overordnet lege kan be seg fritatt for plikt til tilstedevakt ved fylte 58 år og for hjemmevakt ved fylte 60 år. For overordnet lege i særlig belastende fag, kan det avtales fritak ved lavere alder. Alder og hva som regnes som særlig belastende fag, avtales mellom partene i det enkelte helseforetak. § 8.6 Seniorpolitikk/eldre arbeidstakere Det seniorpolitiske perspektiv må integreres i helseforetakenes personalpolitikk. Ulike virkemidler og tiltak bør tas i bruk for å nyttiggjøre seg eldre legers kunnskap og erfaring best mulig, samtidig som eldre leger sikres mulighet for faglig fornyelse og utvikling. Arbeidstidsordninger bør tilpasses den enkeltes alder og helse. Ved gjennomgang av de lokale avtalene (B-dels avtalene) i helseforetakene, ser vi at i enkelte avtaler har man generelle formuleringer der man ønsker å legge til rette for en livsfasepolitikk med tilpassede opplegg, uten at det nødvendigvis er presisert hva disse tilpassede oppleggene går ut på. Forbausende mange B-delsavtaler inneholder lite eller ingen tillegg utover de sentrale minimumsrettighetene. Helse Nord har på sine nettsider oversikt over generelle seniorpolitiske tiltak. I dette inngår at man kan få fri med lønn 6 ekstra dager pr år etter fylte 62 år, og ytterligere 6 dager til pr. år etter fylte 65 år. Legeforeningens forskningsinstitutt gjennomførte i 2004 en undersøkelse av sykehuslegers preferanser i forhold til behov for tilrettelegging av arbeidet. Der viste det seg at det nettopp var mer fritid et flertall av seniorene ønsket seg. Følgende spørsmål ble stilt: Hvilket tiltak føler du er viktigst å få gjennomført i din situasjon, forutsatt tilfredsstillende økonomisk kompensasjon? Betydningen av en god seniorpolitikk har fått økt oppmerksomhet, og Overlegeforeningen har ønsket å sette dette spørsmålet høyere på dagsordenen. OVERLEGEN 12
Vaktfritak Når man skulle prioritere mellom tre oppgitte svaralternativer, var førstepreferansen hos 59% mer fritid, 25% ønsket annen vaktordning og 16% prioriterte forandret dagarbeid. Til spørsmålet ”Hva kan få deg til å velge et senere pensjonstidspunkt?” var det 8 svaralternativer. Svarene fordelte seg slik, i fallende prosentandel: Redusert eller fleksibel arbeidstid (36%), lønnsjusteringer (14%), avspaseringsmuligheter (13%), bedre mulighet til å styre egen arbeidstid (12%), vaktjusteringer (12%), fritak fra lederansvar (8%), og til slutt: bedre merkantile støttefunksjoner (5%). Det er altså tre ganger så mange som ønsker seg redusert eller fleksibel arbeidstid, i forhold til de som ønsker seg vaktjusteringer. Når man da likevel gikk nærmere inn på hvilke forandringer i vaktsystemet som ville være den beste for hver enkelt i den nåværende situasjon, svarte nesten halvparten at de ønsket seg vaktfri tjeneste (45%), nesten en fjerdedel (21%) ønsket ingen endring, mens omtrent hver femte (19%) ville prioritere redusert hyppighet. Bare 11% ønsket seg redusert belastning på vakt, og veldig få (4%) ønsket redusert lengde. Hvilke spesialiteter/ vaktbelastninger som var representert under de ulike svarene, kom ikke frem av undersøkelsen. Det er imidlertid nærliggende å tenke seg at svarene som ble avgitt også var farget av hvilke reelle muligheter man faktisk ser for seg at man har. Ved mindre avdelinger vil det være urealistisk at én skulle tas helt ut av vakt, da det ville blir for stor belastning på de resterende. Dette vil gjelde uansett fagområde. På små lokalsykehus vil det som regel ikke være mer enn fire-fem i vaktskiktet, selv innen de ”to store” fagene indremedisin og kirurgi. Forskningsinstituttets undersøkelse tok til slutt for seg hvilke kvantitative og kvalitative prioriteringer overlegene hadde i forhold til endringer av arbeidet på dagtid. Når det gjaldt kvantitet, ønsket 36% seg mer samlet avspasering, mot 29% som prioriterte flere spredte avspaseringsdager. 23% ville ha kortere daglig arbeidstid, mens 12% mente at uendret arbeidstid ville være det beste. Av kvalitative endringer man ønsket seg, kom prioriteringene ut i denne rekkefølge: Mer vekt på faglig nisje i sykehusarbeidet (27%), undervisning og veiledning (22%), forskning og fagutvikling (19%), ingen endring (19%), poliklinikk (8%) og til slutt: privat praksis (5%) I arbeidet med å utvikle en god seniorpolitikk for leger, er det derfor grunn til å satse på en differensiert tilrettelegging av arbeidssituasjonen, og i noe mindre grad fokusere på vaktfritak. OVERLEGEN 13
Innlegg av overlege dr. med. Kjell Vikenes styremedlem Of Seniorpolitikk for leger – fraværende i sykehusene? Det er et uttalt mål for myndighetene å holde befolkningen yrkesaktiv lengst mulig og endringene i pensjonsytelsene skal bidra til dette. I så måte må legene så langt være rene drømmen for arbeidsgiverne siden gjennomsnittlig pensjonsalder er 68 år for kvinner og 68.5 år for menn (Legeforeningens register per 2009). Man kan lure på om dette har bidratt til at sykehusene ikke har blitt utfordret på tiltak som gir våre seniorer en enklere avslutning på yrkeslivet. Selv om situasjonen per i dag kan oppleves som lite problematisk for sykehuseier, er det ingen selvfølge at situasjonen forblir slik. Vi kan bare se over kjølen til Sverige hvor et langt større antall leger blir pensjonister i tidlig alder. Det innebærer blant annet at leger med stor erfaring hyppigere må erstattes med leger hvor denne kompetanse igjen må bygges opp. Overleger på sykehus er som regel en særdeles stabil og lojal arbeidskraft. Det er ikke uvanlig at en stor del av kollegiet blir værende på samme sykehus de siste 25 - 30 år av karrieren. Det betyr at de fleste er godt kjent i avdelingen og har stilt opp for sykehuset over lang tid. Det skaper ekstra forventninger til arbeidsgiver om å håndtere siste del av arbeidslivet på en måte som oppleves som god og rimelig. Sykehusleger preges av store variasjon i spesialiteter og arbeidsoppgaver, og vaktbelastningen varierer også betydelig. Felles for alle er likevel en tendens til å knytte mye av sin identitet til arbeidet, og det legges ned mye ubetalt tid til pasientarbeid. Spesialisthelsetjenesten har gjennomgått en betydelig effektivisering etter foretaksreformen, og overleger arbeider langt mer fremskutt enn tidligere med store krav til produktivitet. Tid til ”overskuddsaktiviteter” som forskning, faglig oppdatering, veiledning og forskning er kraftig redusert de senere år. Det betyr at den faglige autonomi er redusert, og slitasjen som følge av økt tempo blir synligere i sluttfasen av karrieren. Kravet til å bidra (”to the bitter end”) til den såkalte produksjonen er en økende utfordring, ikke minst innen de mer prosedyrerelaterte spesialitetene. Samtidig er erfaring og klinisk kompetanse hos seniorleger av stor betydning for god pasientbehandling og må formidles til de yngre leger i mester/svenn relasjoner. Dette gir et viktig incitament for bl.a. å bruke eldre leger til veiledning av yngre kollegaer på en strukturert måte. For sykehusleger er det et stort problem i forhold til mange andre at en vesentlig del av lønnen er knyttet til utvidet arbeidstid som vakt eller lignende. De fleste overleger vil tjene mer enn 12 G (1 G = vel 70.000 kroner) ved en typisk tjenesteplan på 45 - 47 timer per uke, men gjennomsnittlig fast lønn på en standarduke uten vakt ligger langt lavere (rundt 700.000 kr. på landsbasis). Forskjellen i alderspensjon er betydelig avhengig av hvilket inntektsgrunnlag som legges til grunn. Mange vil kunne ”reddes” av besteårsregler, og et like viktig moment for mange er nok derfor at store inntektstap reduserer aktivitetsmuligheter for mennesker i sin beste alder. Som overlegenes hovedtillitsvalgt ved et stort sykehus mottar jeg en del henvendelser fra kolleger over 60 år som opplever situasjonen som vanskelig og som etterlyser seniorpolitiske rettigheter på sykehusnivå. Noen begynner å bli sliten og vil ut av vaktarbeid, mens andre opplever seg lite verdsatt og kan føle en type press fra ledelsen om å fratre fordi de for eksempel ikke anses som like produktive lenger. Nedstemthet og liten arbeidsglede er ikke uvanlig. OVERLEGEN 14
Vi har ved vårt sykehus hatt et partssammensatt utvalg som for en tid siden vurderte seniorpolitiske tiltak for leger. Nesten 1 av 3 overleger er over 60 år og nær halvparten over 55 år. Utvalget ble enige om en rekke tiltak, men senere drøfting på sykehusnivå har ikke resultert i viktige konkrete tiltak for legene. Årsaken til dette er nok først og fremst av økonomisk karakter. Dessuten ønsker man at konkrete seniorpolitiske tiltak skal individualiseres og i størst mulig grad inngås lokalt på klinikker/avdelinger. I rettferdighetens navn skal det sies at mine erfaringer, etter å ha bistått mange seniorer i slike samtaler lokalt, er gode. Nær alle avdelingsledere er konstruktive, og vi har nesten alltid fått til tilfredstillende løsninger hvor overlegene stort sett har beholdt det aller meste av sin lønn mot å stille seg til rådighet for en noe lengre dagarbeidstid. Dette med sikte på at deres kompetanse og erfaring i økende grad kan nyttes til supervisjon og opplæring av yngre kolleger, utviklingsarbeid, forskning, spesialistpoliklinikk og mer administrative oppgaver (for eksempel forbedret kodebruk). Hva skal vi kunne forvente av seniorpolitiske tiltak på sykehus? Arbeidsgiverne må vektlegge i langt større grad en seniorpolitikk som underbygger respekt og verdsetting av lojale og kompetente medarbeidere. Det er også viktig at leder gir tydelig uttrykk for at seniorleger er en viktig ressurs. Selv er jeg ikke uten videre sikker på at lokale løsninger trenger å være til ulempe for legegruppen så lenge de gir resultater, men det må være noen klare overordnede føringer. Fellesløsninger på sykehusnivå har en tendens til å resultere i et felles minste multiplum, noe som gjør det vanskelig å hensynta bl.a. legenes spesielle lønnsoppbygning. Det viktigste enkelttiltaket er punkt 3, men dette punktet er også det vanskeligste å få til i en forpliktende form. Jeg tror derfor det er påkrevet, både av senior- og juniorpolitiske grunner, å få på plass en ny lønnsmodell for overlegene som sikrer en langt bedre grunnlønn (så nær 12G som mulig) for ordinær arbeidstid. Styret i Overlegeforeningen har startet et slikt arbeid og forhåpentligvis kan denne tas opp til realitetsdrøfting i løpet av 2011. Det er mange seniorpolitiske tiltak som er aktuelle, men jeg vil fremholde noen få som vi snarest mulig bør få på plass ved alle sykehus: 1. Milepælsamtale senest når man fyller 60 år og deretter minst årlig samtaler hvor man bl.a. diskuterer; • hvordan legens kompetanse best kan utnyttes videre • avklare videre vaktdeltagelse • tilpasset dagarbeidstid/mer fleksible løsninger • veileder-/mentor-/supervisjonsoppgaver/evt. spesialpoliklinikk • evt. administrative oppgaver, forskningsoppgaver, utvalg • uttak av overlegepermisjon, evt. årlige uttak m.m. 2. Full godtgjørelse for 6. ferieuke samt evt. få til ekstra feriedager på samme måten som i staten ved økende alder over 60 år. 3. Ved avsluttet vaktdeltagelse: Opprettholdelse av lønn mot kanskje en noe lengre dagarbeidstid. 4. Videre vaktdeltagelse (eller lignende) på ønske fra arbeidsgiver (for eksempel grunnet problemer med å fylle på med kvalifiserte leger): Minst 10% lønnsøkning.
Det første møtet fant sted midt i oktober i Bodø, og da var vi arrangører sammen med Salten presse- klubb. To av avisene Nordland legeforening har klaget inn til Pressens faglige utvalg, VG og Avisa Nordland, møtte i panelet. I tillegg deltok undertegnede som leder av lokalforeningen samt overlege Henrik Sloth, kollega av de to legene som fikk hardest medfart i media. Over 100 personer kom på møtet. Det var mye helsepersonell, en del mediefolk, men gledelig nok også pårørende, pasienter og vanlige folk! Siste helg i oktober deltok jeg så på mitt andre møte med samme tema. Her møtte også Hans- Henrik Strøm, overlege ved Sandnessjøen sykehus, i panelet. Her var journalistene mer på hjemmebane. Dette var nemlig årsmøtet for Helgeland og Salten journalistlag, og sjøl om møtet var godt annonsert i aviser og blant helsepersonell, besto forsamlingen hovedsakelig av mediefolk. En av sakene som skulle debatteres var en artikkelserie om brystkreft som gikk i en av lokalavisene i distriktet våren 2009. Artikkelserien vant Helgeland og Saltens pris for fremragende og kritisk journalistikk seinere samme år. Journalisten hadde intervjuet en rekke kvinner som mente de hadde fått stilt kreftdiagnosen for seint, og felles for dem alle var at de var unge og flere hadde små barn. Noen av kvinnene hadde fått medhold hos Norsk pasient- skadeerstatning, mens Statens helsetilsyn på sin side slo fast at diagnostiseringen ved sykehuset fulgte nasjonale retningslinjer. Lokalsykehuset og spesielt en lege kom svært uheldig ut i de samme artiklene, og sjøl om vedkommende ikke ble navngitt, var det svært lett å finne ut hvem personen var. I etterkant av publiseringen opplevde mange av de ansatte på sykehuset en enorm frustrasjon over medias makt over hvem sin virkelighet som defineres som den fulle og hele sannhet. Det ble oppfordret til boikott av lokalavisa, og mange utenforstående skrev rasende innlegg mot avisa. I journalistkretser ble kritikken derimot oppfattet som et bevis på hvor problematisk det kan være å peke på kritikkverdige forhold i små samfunn; journalisten ble offeret! Pasienthistorier er nesten uten unntak dramatiske, og alle vi som arbeider med sjuke folk til daglig vet hvor skjørt livet er. En kreftdiagnose i ung alder mens man har ansvar for små barn er noe helt annet enn om sjukdommen rammer i godt voksen alder. Noen sjukdommer og skader ”selger” bedre enn andre, og dersom de også kan vinkles mot at helsepersonell har opptrådt ufølsomt eller uaktsomt, blir saken enda bedre. I de aktuelle sakene fra Nordland hevder journalistene at legene og sykehusene valgte å ikke svare på kritikken som var reist. Media står knallhardt på at den såkalte tilsvarsretten var gitt, og at det derfor var legenes egen feil dersom sakene eventuelt kom skjevt ut. I diskusjoner med journalister er det nærmest umulig å forklare at pasienthistorier ofte er svært sammensatte og kompliserte, og at man – oftest av hensyn til pasienten sjøl – ikke kan eller vil ha et offentlig ordskifte om folks mest sårbare sider. Nordland legeforening har hatt kontakt med kollegene både i Bodø og det Margit Steinholt Leder, Nordland legeforening Styremedlem, OF Helsejournalistikk på livet løs? I kjølvannet av kirurgisaken ved Nordlandssykehuset sommeren 2010 der flere kolleger ble identifisert med navn og bilde i forbindelse med klagesaker mot sykehuset, har Nordland legeforening deltatt på to åpne debattmøter vedrørende helsejournalistikk. OVERLEGEN 16
overlegen.digitalRkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy