formulere et budskap som er tilstrekk- elig juridisk fundert, men også gir god mening i den kliniske hverdag. Den tilbakemelding vi har fått fra fagmiljøene er at vi har lyktes med nettopp det, og at veilederen har blitt et godt verktøy. Uten tvil skyldes dette først og fremst at Reidun Førde har sin medisinske etikk så trygt forankret i klinikken og det praktiske liv. Veilederen sier ingen ting om når man skal la være å starte eller avslutte pågående behandling. Den gir imidlertidig et tydelig budskap til helsepersonell (og publikum) om at det kan være god medisinsk praksis å treffe slike beslutninger, og at dette kan gjøres innen trygge etiske og juridiske rammer. Dernest gir veilederen praktiske råd knyttet til de prosesser man bør (må?) ha for å få frem et så godt beslutningsgrunnlag at det oppnås enighet både innad i behandlingsteamet og med pasient/pårørende om at fokus må dreies fra livsbevarende behandling til verdig avslutning. Avslutningsvis gir veilederen praktiske råd om god palliasjon i sluttfasen. Veilederen er etter min mening blitt et lesevennlig dokument på 30 sider, inklusive et flytdiagram som beskriver den kliniske beslutningsprosessen. Den er ment brukt av den enkelte som står i prosessen, men også som utgangspunkt for intern undervisning og seminarer. Veilederen er ikke uttømmende, og det kan i den enkelte enhet eller for et spesifikt fag være nødvendig med utdypende retningslinjer med forankring i ledelse og fagmiljøer. Veilederen skal evalueres og revideres i 2013. Veilederen har i 12 hovedbudskap: 1. Beslutning om livsforlengende behandling skal bygge på en medisinsk vurdering av hva som er til pasientens beste, og på hva pasient- en selv ønsker. Er beslutningsgrunnlaget usikkert skal behandling pågå inntil behandlingens nytte er avklart. 2. Den behandlingsansvarlige legen må forsikre seg om at livsforlengende behandling kan ha en positiv virkning som oppveier de plager behandlingen eller sykdommen påfører pasienten. 3. Det medisinske beslutningsgrunnlaget må være sikrest mulig, og det skal være en lav terskel for å innhente råd fra annet kompetent helsepersonell. 4. Beslutninger bør baseres på tverrfaglige drøftinger. 5. Helsepersonell skal på en hensynsfull måte gi pasienter som ønsker det mulighet til å tilkjennegi sine ønsker og verdier rundt livets avslutning. 6. Når pasienten er et barn skal foreldre motta informasjon og gi samtykke på vegne av barnet, men barnet må medvirke ut fra sitt modenhetsnivå. Foreldre kan ikke kreve behandling som behandlingsansvarlig ikke finner forsvarlig. 7. Pasientens pårørende skal behandles med respekt og omtanke, og motta nødvendig informasjon dersom pasienten samtykker til dette. 8. En informert og samtykkekompetent pasient som ikke ønsker livsforlengende behandling skal få ønsket respektert, selv om behandlingen kunne gitt effekt. Det må avklares om ønsket om ikke å få behandling, skyldes forhold som kan avhjelpes. 9. Dersom pasienten mangler samtykkekompetanse har behandlingsansvarlig lege et selvstendig ansvar for å vurdere hva som sannsynligvis ville ha vært pasientens ønske i den aktuelle situasjonen. Det skal legges stor vekt på pålitelig og relevant informasjon fra pårørende, et gyldig livstestament, en oppnevnt stedfortreder eller helsepersonell som kjenner pasienten, om at pasienten ikke ville ha ønsket en livsforlengende behandling. 10. Når livsforlengende behandling avsluttes skal lindrende behandling videreføres. Pasienten skal ha adekvat smertelindring selv om det ikke kan utelukkes at dette kan fremskynde døden. 11. Ved uenighet som ikke løses gjennom fortsatt dialog bør andre utenfor behandlingsteamet konsulteres, f.eks annen medisinsk kompetanse (”fornyet vurdering”) og /eller klinisk etikk-komite. 12. Beslutninger om å begrense livsforlengende behandling skal dokumtenteres. Dette må omfatte hvilken behandling som skal gis/ ikke gis, det medisinske grunnlaget for beslutningen, hvilken informasjon som er gitt pasient/ pårørende, samt pasientens ønske. Det er behandlingsansvarlig lege som til syvende og sist må ta de vanskelige avgjørelser. Men både god medisinsk praksis, medisinsk etikk og helselovgivningen peker på behovet for tverrfaglighet og god kommunikasjon. Beslutningen treffes ikke i allmøter, men beslutningsgrunnlaget blir utvilsomt tryggere med en bredere prosess. Alle leger som står i situasjonen bør lese veilederen for egen refleksjon. Den kan lastes ned fra www.helsedir. no/publikasjoner/veiledere. ANDLE OVERLEGEN 11
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy