Innlegg av overlege dr. med. Kjell Vikenes styremedlem Of Seniorpolitikk for leger – fraværende i sykehusene? Det er et uttalt mål for myndighetene å holde befolkningen yrkesaktiv lengst mulig og endringene i pensjonsytelsene skal bidra til dette. I så måte må legene så langt være rene drømmen for arbeidsgiverne siden gjennomsnittlig pensjonsalder er 68 år for kvinner og 68.5 år for menn (Legeforeningens register per 2009). Man kan lure på om dette har bidratt til at sykehusene ikke har blitt utfordret på tiltak som gir våre seniorer en enklere avslutning på yrkeslivet. Selv om situasjonen per i dag kan oppleves som lite problematisk for sykehuseier, er det ingen selvfølge at situasjonen forblir slik. Vi kan bare se over kjølen til Sverige hvor et langt større antall leger blir pensjonister i tidlig alder. Det innebærer blant annet at leger med stor erfaring hyppigere må erstattes med leger hvor denne kompetanse igjen må bygges opp. Overleger på sykehus er som regel en særdeles stabil og lojal arbeidskraft. Det er ikke uvanlig at en stor del av kollegiet blir værende på samme sykehus de siste 25 - 30 år av karrieren. Det betyr at de fleste er godt kjent i avdelingen og har stilt opp for sykehuset over lang tid. Det skaper ekstra forventninger til arbeidsgiver om å håndtere siste del av arbeidslivet på en måte som oppleves som god og rimelig. Sykehusleger preges av store variasjon i spesialiteter og arbeidsoppgaver, og vaktbelastningen varierer også betydelig. Felles for alle er likevel en tendens til å knytte mye av sin identitet til arbeidet, og det legges ned mye ubetalt tid til pasientarbeid. Spesialisthelsetjenesten har gjennomgått en betydelig effektivisering etter foretaksreformen, og overleger arbeider langt mer fremskutt enn tidligere med store krav til produktivitet. Tid til ”overskuddsaktiviteter” som forskning, faglig oppdatering, veiledning og forskning er kraftig redusert de senere år. Det betyr at den faglige autonomi er redusert, og slitasjen som følge av økt tempo blir synligere i sluttfasen av karrieren. Kravet til å bidra (”to the bitter end”) til den såkalte produksjonen er en økende utfordring, ikke minst innen de mer prosedyrerelaterte spesialitetene. Samtidig er erfaring og klinisk kompetanse hos seniorleger av stor betydning for god pasientbehandling og må formidles til de yngre leger i mester/svenn relasjoner. Dette gir et viktig incitament for bl.a. å bruke eldre leger til veiledning av yngre kollegaer på en strukturert måte. For sykehusleger er det et stort problem i forhold til mange andre at en vesentlig del av lønnen er knyttet til utvidet arbeidstid som vakt eller lignende. De fleste overleger vil tjene mer enn 12 G (1 G = vel 70.000 kroner) ved en typisk tjenesteplan på 45 - 47 timer per uke, men gjennomsnittlig fast lønn på en standarduke uten vakt ligger langt lavere (rundt 700.000 kr. på landsbasis). Forskjellen i alderspensjon er betydelig avhengig av hvilket inntektsgrunnlag som legges til grunn. Mange vil kunne ”reddes” av besteårsregler, og et like viktig moment for mange er nok derfor at store inntektstap reduserer aktivitetsmuligheter for mennesker i sin beste alder. Som overlegenes hovedtillitsvalgt ved et stort sykehus mottar jeg en del henvendelser fra kolleger over 60 år som opplever situasjonen som vanskelig og som etterlyser seniorpolitiske rettigheter på sykehusnivå. Noen begynner å bli sliten og vil ut av vaktarbeid, mens andre opplever seg lite verdsatt og kan føle en type press fra ledelsen om å fratre fordi de for eksempel ikke anses som like produktive lenger. Nedstemthet og liten arbeidsglede er ikke uvanlig. OVERLEGEN 14
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy